«Klassisk» treskjæring er gjerne ornamentikk skåret inn i overflaten på et trestykke1. Enten framheves et motiv mot en nedsenket bakgrunn, eller motivet selv er nedsenket i overflaten – men hva som er bak trestykket synes ikke. Emnet er ikke fullt ut gjennomhullet, og dermed unngås flere ulike utfordringer som ellers melder seg. Noen ganger har treskjæreren likevel valgt å løsrive ornamentet fra flaten – om enn bare litt – og skåret gjennombrutt. Dette vil si at emnet er skåret helt igjennom i hver åpning i ornamentikken, og fører som nevnt med seg flere egne utfordringer. I dag kan mange av disse utfordringene omgås fullstendig ved hjelp av (elektrisk) løvsag, men i alle de centennier før metallurgien gjorde tynne, sterke sagblad lett tilgjengelig var det å skjære gjennombrutt en mer omfattende prosess, og kunne løses på mange ulike vis avhengig av hva hvert enkel prosjekt krevde.
Jeg har ikke tid til å skrive den autorative historien om alle former for gjennombrutt ornamentikk i dette innlegget, men må nøye meg med å inderstreke at det er mange ulike måter å løse disse uutfordingene på, og det jeg beskriver her er kun den metoden jeg har funnet å passe best for takrytteren på Borgund. Jeg mener det jeg beskriver her er ganske tett på hvordan det må ha foregått i 1170, men det er selvsagt mulig at jeg har tolka sporene feil.
Det ligger mange antakelser bak den prosessen jeg vil beskrive i dette innlegget, og hele innlegget i seg selv er ment å fungere som et slags «postulat» for en drøfting jeg tenker å publisere senere i vår. Det vil dreie seg spesifikt om boringa av alle de hullene som inngår i prosessen nedenfor, og vil lene seg på dette innlegget for kontekst. For ryddighetens skyld vil jeg derfor forsøke å understreke alle steder hvor jeg begår antakelser, og alt som støtter seg på bestemte observasjoner.
Hele den prosessen jeg foreslår her bygger også på en antakelse om at de ikke brukte sag2. Dette burde ikke være en kontroversiell påstand, selv om noen sager er kjent fra både vikingtid og middelalder. De åpningene som er i ornamentikken på takrytteren er likevel så små at det i praksis ville være mer plunder enn gavn å bruke sag på de fleste av dem. Dessuten er det tydelige spor etter stikking med jern i hver eneste åpning, og ingen spor etter sag i noen av dem. At de i 1170 skulle gått så langt i å skjule alle spor av redskapen finner jeg helt usannsynlig – presumtivt trekvart millennium før forekomsten av svennenemder som kunne tenkes å kikke på slikt.
Trinn for trinn er den metoden jeg mener å ha rekonstruert for gjennombrutt ornamentikk på Takrytteren slik:
Ornamentet merkes opp* på framsiden av emnet. Det er inen spor av oppmerking på innsiden/baksiden, og den framstår såpass upåvirka av vær og vind at jeg regner med det ville vært synlig. Dessuten avviker formen på hver åpning såpass mye på ut- og innside at en ikke helt kan få linjeføringa i ornamentikken til å ‘gå opp’ på innsiden, så dobbeltsidig tegning synes utelukket.
Oppmerkinga forsterkes med snitt med skråkniven. Kantene på hver åpning har antydning til spor etter dette steget som noe separat fra resten av hugginga av åpningene. Dette steget er også en hjelp for resten av prosessen, men ikke nødvendig, og det er vanskelig å definitivt peke ut spor etter det. Dette er også et av de punktene hvor jeg mener det er mest tydelig at ornamentene er skåret i rått virke.
(Hvert ‘hjørne’ av en åpning skjæres noen millimeter ned) Dette steget står i parantes fordi det er langt fra nødvendig, og ikke mulig å påvise definitivt. Jeg har likevel funnet det nyttig for neste steg, for å styre boret.
Hull bores i et begrenset antall åpninger som er lette å skille fra hverandre, og plassert slik at en trygt kan trekke rette linjer mellom dem. At panelene i Takrytteren er så pene som de er på innsiden, og snittflatene i hver åpning i ornamentikken, tyder på at alle åpningene er skåret fra begge sider. Disse hullene er veldig nyttige for å overføre plasseringen av hver åpning til baksiden. Det er ikke mange synlige spor etter dette steget på Borgunds takrytter, men noen finnes det. På panelene fra takrytteren fra Høre er det ganske kurant å finne spor etter dette steget. Et sted det på sin side ser ut til å være mye spor av boring er på den såkalte ciboriegavlen i Hopperstad stavkirke3, hvor mange av åpningene kun er gjort med bor, og har fått beholde sin runde form på tross av rankens flyt og form ellers.
Men det lar seg også greit gjøre å hugge åpningene uten boring, det tar bare litt lengre tid, og innebærer litt større risiko.
Åpningen(e) hugges 1/2 – 2/3 gjennom fra forsiden. I dette steget gjør hullene fra forrige steg at en kan gå litt mer hardhendt til verks, siden hullene gir ekspansjonsrom i hjørnene og til en viss grad forebygger sprekking.
Åpningen utvides omtrent til strek. Jeg mener sporene på originalen tyder på at de her har hugget rett på strek, og nogenlunde rett ned, med tendenser til underkutting. Formen på åpningen gjøres mest mulig ferdig, dette gjør de neste stegene enklere.
Emnet vendes over – kjapt og enkelt så lenge emnet ikke er festa på anna vis enn enn med egen kroppsvekt.
Sammenhørende hull kobles i rette linjer, hugges gjennom. Hullene brukes for å lokalisere hvor en skal begynne å skjære på baksiden. I dette steget er det avgørende at en ikke har begynt på for mange åpninger samtidig, siden det er lett å koble sammen feil hull – alt blir jo speilvendt når emnet snus, og det er lett å miste oversikt. Bildet over illustrerer til en viss grad dette – det er ingenting anna enn de snittene jeg allerede har skåret som indikerer hvilke hull som skal forbindes.
Åpningen utvides til omfanget av nedhugg fra framsiden. Når åpningen først er grovforma er det ganske kurant å se hvor en må hugge vekk litt til for å få slette sider i åpningen, og samme form på fram- og bakside.
Emnet vendes tilbake, og nye åpninger bores. Hvorvidt steg 1-3 ble gjort over hele emnet i ett, og kun steg 4 (boringen) og videre ble gjort én etter en som beskrevet her, er selvsagt ikke mulig å si sikkert. Men det har vært nyttig for meg å jobbe med skråkniven over større partier ad gangen, og det er også detaljer på i overgangen mellom de to plankene disse tre-motivene består av som antyder at de har ‘satt’ detaljene med skråkinven (som i steg to) med hele panelet montert.
Denne måten å jobbe på kan antyde litt om hva som var nødvendig av arbeidsbenk og slikt i arbeidet – som jeg indikerte i et tidligere innlegg er det ikke sikkert de brukte mye anna enn kroppen til å holde emnet stødig. I denne prosessen, med å hugge alle åpningene i ornamentet, har den greieste måten å jobbe på vist seg å ha emnet på et par bukker, og å sitte på det for å holde det fast. Ergonomien i det er overraskende god så lenge det kun er boring og hugging med treskjærerjern og klubbe, og at emnet ligger på bukker hjelper flisa til å falle fritt ut på undersiden.
Dette innlegget er kun en beskrivelse av én metode for gjennombrutt ornamentikk, analyse og sammenlikning får komme ved en annen anledning. Men det er slående hvor mye grubling som kan komme av noe så enkelt som å legge bort stikksaga, og prøve å finne ut hvordan en skal lage hull uten. Og apropos hull, så vil jeg avrunde dette innlegget med noen tall: Det er mellom 60 og 80 åpninger som skal skjæres gjennom på hver av de to øvre ‘små’ feltene på takrytteren, og enda flere i de større feltene under. For å skjære gjennom hver av disse åpningene er det mest sannsynlig bora mellom ett og fem hull, i snitt mellom tre og fire. Dette er ikke kjempestore tall i seg selv, men multipliseres de med hverandre, og med den lille, men langt fra ubetydelige innsatsen det er å borre hvert hull, mener jeg et svakt omriss av en interessant verktøyhistorie tegnes. Men det får bli et anna innlegg.
Fotnote for å glede de fotglade
- Du kan, kjære leser, innvende at jeg her hopper bukk over hele barokken, rokokkoen og kanskje egentlig det meste som skjedde siden. Det er ikke feil per se, men majoriteten av det som dukker opp om du søker på «treskjæring» er nok likevel ikke gjennombrutt: https://duckduckgo.com/?t=h_&q=treskjæring&iax=images&ia=images ↩︎
- Utviklingen av sagteknologi er i mitt inntrykk mest en historie om metallurgi, og som kron-eksempel tenker jeg særlig på utviklinga av håndsagen. Den fikk sin utbredelse ikke med innførselen av motorer til å drive den, ikke med etterspørsel eller en bestemt oppgave den skulle løse, eller en genial oppfinnelse av en mekanisme – men med metallurgiske innovasjoner som gav god tilgang på homogent, forutsigbart og seigt stål til sagbladene. Utfordringene med å lage et sagblad egna til å sage åpningene i gjennombrutt ornamentikk likner på de en møter om en vil lage en båndsag, spesielt når emnet er så tjukt som her. I tynne materialer kunne åpningene vært sagd med betydelig eldre sag-teknologi, men summen av alder, tjukkelse på emnet og størrelsen på åpningene utelukker i min oppfatning sag fullstendig fra arbeidet på takrytteren, allerede før en ser på verktøyspora. Samtidig er det viktig å holde et åpent sinn, og for den som skulle ha lyst til å være uenig med meg, så kan jeg anbefale å vise til mus.nr. T1730.000 – rester av en sag som faktisk kunne egne seg (om den er av riktig alder). Lenke: https://www.unimus.no/portal/#/things/c7309b54-60cf-4f44-ade9-b099717b18a4 ↩︎
- Se Ellen Marie Magerøys bok ‘Norsk treskurd’ (1983) Det Norske Samlaget, Oslo, side 98 for et godt bilde av dette. ↩︎
