Som del av Åsmund Stormoens og mitt stipendiatprosjekt om takrytteren på Borgund stavkirke har vi jobba og eksperimentert mye med skjebor. I søken etter å sette en pen, lineær kronologi for teknisk utvikling settes gjerne skjebor opp som en forløper for navar, og enkelte trekker også fram hybrid-typer som mellomsteg i utviklingen. Men mye tyder på at de har eksistert side om side i tiden stavkirkene ble reist. 

I prosjektet Treets mester – en gjenskapning av Urnesportalen har ett av mange verktøy-spørsmål vært om vi skulle bruke den «mer moderne» snodde navaren eller skjebor i arbeidet. Det er mange spor etter at de har brukt bor i grovformingen av ornamentene, og i den prosessen noen ganger borra for dypt. Vi finner til og med enkelte eksempler på at de har borra såpass mye for dypt at de siden har plugga eller spunsa det gjenværende hullet. Disse sporene er utfordrende å tolke entydig, men gjennom Treets mester-prosjektet har oppfatningen konvergert på at snodd, konisk navar har vært brukt. 

I avslutningen av prosjektet med montering på Ornes, og i stipendiatarbeidet med takrytteren på  Borgund siden, har jeg kommet over noen nye indisier i dette spørsmålet.  De styrker hypotesen om at snodd navar var brukt til grovforming av portal-ornamentet, men leder også til noen nye, pussige bygningsarkeololgiske spørsmål.

Hans Marumsrud, som vel regnes som en av de fremste autoritetene på stavkirkenes bygghåndverk her i landet, mener det knapt finnes spor etter konisk snodd navar fra middelalderen på noe del av stavkirkene1. Dermed framstår det ganske pussig at det skulle være spor etter konisk navar på Urnesportalen, som er eldre enn noen stående stavkirke her i landet. Likevel er det flere moment som peker i retning nettopp dette. 

Først og fremst kan en se på stoppsporet i det som har vært bunnen av hullet. Er skjebor brukt vil hullet ende i en skålformet grop. Se eksempel fra en av kapitélløvene på Borgund stavkirke under. En snodd navar skjærer i større grad i periferien av hullet og etterlater en grovere, men flat bunn, gjerne med spor av odden (spissen) på boret. Det sistnevnte er det vi ser på Urnes. 

Dernest kan vi noen få steder se profilen av lengden av det borede hullet. Her er det også tegn til at redskapen har vært konisk. Skjebor kan også brukes til å lage koniske hull, men vil i større grad lage kon i åpningen av hullet, ikke bunnen. 

Det som for meg er et nytt argument for snodd navar på Urnesportalen, i lys av Takrytterprosjektet, er hvor ofte de i 1070 har borra for dypt. Erfaringen med skjebor så langt er at de er utfordrende å få til å bore effektivt, og at de alltid behøver et positivt trykk innover i materialet for å skjære. Snodd navar vil derimot skru seg innover automatisk når en har oppnådd en viss dybde. Erfaringen fra kopieringen av Urnesportalen har vist at det er veldig lett å la navaren gå for dypt ved bare brøkdelen av en rotasjon for mye på handtaket. Sjebor i kontrast krever langt mer for å bore for dypt med.

Slåa på innsiden av portalen

Det som for meg gjør dette ekstra bemerkelsesverdig er om en studerer stokken på innsiden av venstre portalvange, hvor slåa som holder døra lukka er felt inn. Denne stokken, og slåa den holder på plass, er regna til å være fra da portalen ble gjenbrukt omkring 1130. På det tidspunktet ble døra hengsla om til å slå motsatt vei, og ny slåe måtte monteres. Måler en diametrene på de to pluggene denne er festa med er de på utsiden om lag 25 mm, på innsiden om lag 20 mm.2 Men diameteren varierer mellom de to hullene, og de er ikke sirkulære.

Pluggene som holder slåa er koniske, slått inn fra utsiden, og festa med kile på innsiden. Her er den nederste, sett fra innsiden.

Begge hullene er også boret gjennom ganske sårbare deler av ornamentet, uten spor etter utriv eller sprekking i prosessen. Dette til tross for at portalen antakelig var minst 60 år gammel da boringen skjedde, og treverket bør ha blitt betydelig sprøere enn det var da det var ferskt. I kontrast ble det betydelige skader på ornamentikken da hullene ble boret med navar i kopien høsten -24. Disse skadene krevde både renskjæring og reparasjon med lim. Det kan være flere ulike moment som har virka inn her, men det er nærliggende å peke på nettopp hvordan den koniske navaren skrur seg inn av seg selv, og dermed sprenger noe utover i det en borrer. Til en viss grad er dette avhengig av hvordan denne er utforma og slipt, men det er like fullt en iboende egenskap ved denne typen bor. I kontrast har skjebor vist seg å være svært skånsomme når en borrer i tynne deler, og sprenger ikke utover på samme vis. Dermed blir det naturlig å spørre om de brukte skjebor til dette ved ombyggingen på 1130-tallet.

Borer en hull med konisk navar som er betydelig dypere enn lengden på navarens skjær, vil en ende opp med et hull som er konisk i bunnen, og parallelle sider oppover. Et hull som kun er konisk i bunnen vil i mindre grad være nyttig om en fester med gjennomgående plugg. Hull etter skjebor vil i større grad være parallelle over sin lengde, men det er relativt trivielt å bruke siden på boret til å gjøre hullet konisk i åpningen. Det sistnevnte er gunstig for å feste deler sammen med treplugg og kile, siden det gir rom for at kila kan ekspandere pluggen og gjøre den nær umulig å trekke ut. Et hull som er utvida sideveis med skjebor vil være mer ujevnt, mindre sirkulært, og ikke ha samme diameter fra gang til gang. 

I sum peker dette mot at skjebor ble benyttet da portalen ble gjenbrukt og den nåværende kirka reist omkring 1130. Alle de nevnte egenskapene som kan observeres ved hullene slåa er plugga fast med lot seg også lett gjenskape med skjebor på 19 mm i et liknende emne, i en test uført underveis i arbeidet med sliping av disse. Boringen for grovforming av Urnesportalens ornamentikk i 1070 later derimot til å være utført med konisk, snodd navar. Sett opp mot den vanlige oppfatningen om at snodd navar er en mer moderne bor-teknologi enn skjebor virker denne kontrasten mellom 1070 og 1130 som et pussig tilfelle av teknologisk regresjon. Det kan forsåvidt passe med Knud Kroghs påstand3 om at bygghåndverket i Urnes stavkirke fra 1130-tallet er av distinkt lavere kvalitet enn det en ser spor av fra 1070. Men det bør likevel være en påminning om hvor lite vi egentlig vet om skjebor og navar fra denne tiden, og kan også være en brikke i forståelsen av hvor ulikt håndverket var i Urnesstilens kirke fra 1070 og Urnes stavkirke fra 1130-åra. 

[Her skulle det forekommet en fornøyelig overskrift om fotnoter, men forfatteren forta seg for mye]

  1. Etter samtale 23.9.2024 ↩︎
  2. På utsiden 26,1 mm x 24,7 mm nede; 25,9 mm x 25,3 mm oppe, på innsiden omkring 21,8 mm x 20,1 mm oppe; 19,4 mm x 27,5 mm nede ↩︎
  3. Krogh, Knud J., 2011 Urnesstilens kirke – Forgængeren for den nuværende kirke på Urnes. Pax forlag, Oslo. Side 201 ↩︎

Samtidig som jeg føler meg ganske sikker på konklusjonen i dette innlegget er det også veldig mye som fortsatt er ukjent om forholdet mellom skjebor og navar i middelalderen, og overgangen fra konisk skjebor i vikingtid til skjebor med parallelle sider i middelalder. Om noen har tanker eller innspill blir jeg veldig glad for kommentarer!