Jeg har flørta med begrepet «tidsreise» i beskrivelser av prosjektet mitt1. Litt av grunnen til at jeg liker begrepet er kanskje at det bryter ned høytideligheten litt, og jeg håper det kan ha en underholdende effekt. Grublende fagtekst blir ellers lett tung. Samtidig mener jeg det har en viktig retorisk funksjon. ‘Tidsreise’ – i seg selv et absurd foretagende – blir en metafor for hvor absurd det er å forsøke perfekt gjenskapning av en håndverksprosess fra tidlig middelalder. Ved å smi sine ord til fyndige argumenter kan en bygge et overbevisende forslag til gjenskapt prosess. Det kan også godt hende, om arbeidet er nøye utført, at denne gjenskapningen er svært plausibel. Kanskje er den også rett. Men å finne fasiten har mest til felles med å bygge en tidsmaskin. 

Når det er sagt er det spennende å prøve. Her er en liten reise til et ‘fortids-artefakt’ – det første blogginnlegget jeg begynte på som nyslått stipendiat, fullført nå på nyåret:

Det er for meg viktig å gjøre små og enkle eksperimenter tidlig, ofte og nogenlunde systematisk i et prosjekt som dette. Et slikt eksperiment, kall det gjerne et første forsøk på en liten tidsreise, introduserte også kanskje mitt prosjekts første tidsmaskin. 

I det å reise i tid ligger det implisitt et element av en snarvei, ellers er hver eneste dag hvor tiden går en form for tidsreise. I tidsreise ligger det dermed noe ekstraordinært – en snarvei – og i framstillinger kommer denne gjerne i form av magi eller en tidsmaskin. 

Her velger jeg å kalle en maskin et hvert mekanisert hjelpemiddel.2

Hvis en drodler videre fra dette – er hvert mekanisk hjelpemiddel som bidrar til å reise i tid dermed en tidsmaskin? Og har en gul Slipex benkesliper fra Danmark det som kreves for å tjene som tidsmaskin? Jeg mener det. Kanskje er dette en like nyttig øvelse som å si at alle ravner er svarte på fordi du har observert en hvit sko3. Isåfall vil jeg beklage til deg som har lest så langt som dette og føler den tiden er kastet bort – du skal få tilbake dine tapte to minutter om jeg en dag får tak i en virkelig (og ikke bare litterær) tidsmaskin. Jeg mener likevel tidsmaskin-metaforen er nyttig som en måte å vurdere verktøy og prosesser som brukes i historiske gjenskapninger. 

Denne gule Slipexen lurer jeg på om kan være en snarvei til verktøy egna for middelalderskjæring. Dette kan umiddelbart framstå noe paradoksalt. Roterende slipestein trekkes gjerne fram som én av de teknologiske innovasjoner som gjør forskjell nok til å påvirke selve ornamentikken som skjæres4. Men én av de faktorene som gjør håndbryning og sliping på roterende stein er at det førstnevnte ligger mer til rette for å forme en konveks slipefas.5 Jeg har oppigjennom erfart at en flapdisc, eller lamellslipeskive, på benkesliper er en effektiv måte å slipe konveks egg-geometri. Denne gjør det forholdsvis kurant å slipe akkurat passe konvekse former, det er nogenlunde overkommelig å ikke brenne eggen med den,6 og det er en langt kjappere måte å slipe på enn å bryne for hånd. 

Bryning med et bittelite eidsborgbryne

I dette er det to poeng som taler for at Slipexen er en tidsmaskin. Den hjelper til å ta en snarvei – den er en maskin som sparer tid. Og den brukes i en prosess på veien til å få et glimt inn i en svunnen tid – en metaforisk tidsmaskin i mitt prosjekt. 

Betyr rett geometri en vellykket tidsreise? Industrielt smidd jern nesten ferdig slipt til «førindustriell» geometri.

I praksis har jeg sett at dette fungerer ganske godt, jeg får en egg-geometri som føles kjent etter å ha kvessa ekslusivt med gamle naturbryner gjennom (stort sett) hele Urnesprosjektet. Det tok et par forsøk å tørre å slipe tynt nok, men det er egentlig ikke ulikt å jobbe med gammaldags bryne. På overflaten var eksperimentet dermed vellykket og har resultert i en ny teknikk for å nærme seg fortiden litt raskere. 

Men – gode ting tar tid. Og kanskje leder denne snarveien utenom en viktig tanke som går tapt i hastverket? Dette er punktet hvor jeg mener tidsmakin-metaforen kanskje er mest nyttig. Den blir en anledning til å diskutere avgrensing. Da vi skulle skjære en «prosessuelt autentisk gjenskapning/rekonstruksjon/kopi7 av Urnesportalen8» gikk diskusjonen raskt i retning av den utvidede prosessen. Skal en smi verktøyet med 1070-tallets metoder? Av jern utvunnet som en gjorde den gang? Skal en også bruke tidligmiddelalderske verktøy til å felle treet? Frakte det ut av skogen med hest? En kan argumentere for at alt dette er faktorer som kunne påvirket selve skjæreprosessen, men det kunne også maten vi spiste, lyset, lokalet og temperaturen der vi jobba, livssynet og samfunnsorganiseringen vår – og likevel foreslo ingen å plassere oss håndverkere på en isolert øy for å bygge et samfunn anno 1070 fra bunnen av. En kan argumentere for at blant anna Campus Galli har trekk av dette, men også der er det kun en grad av autentisitet. Og det er ikke i seg selv en garanti for en perfekt rekonstruksjon, så lenge vi ikke lever i en fullstendig deterministisk verden, og opererer med komplett variabelkontroll. Så uansett hva en måtte ønske blir det avgrensninger i det ‘prosessuelt autentiske’. Jeg kommer tilbake til et anna eksempel siden, hvordan jeg har håndtert dette når det gjelder oppmerking, men også når det gjelder verktøy og sliping må en avgrense. Om ikke skjer avgrensingen helt av seg selv, men uten at en har kontroll på den. 

Smed med blå tidsmaskin.

For meg har dette betydd at verktøya jeg bruker på selve takrytteren bestilles fra en smed, som gjerne smir med før-industrielt jern, men ellers med moderne hjelpemidler. Jeg har forsøkt å spørre pent om ‘minst mulig sliping’ fra deres side, men målet mitt er å skjære med noe som oppfører seg (og gjerne ser ut) som tidsriktig verktøy. Smeden trenger ikke å leve på vassgraut for å få til det. Til dette verktøyet finner jeg det givende å begrense meg til naturstein-bryner som kan ha vært brukt i 11809, men har jeg en spesielt trå dag på jobb kan jeg nå og dag streife innom en moderne elektrisk polermaskin for å komme over kneika. For det meste holder jeg meg dog til metoder Theophilus kunne kjent igjen. 

For andre eksperimenter jeg begår, og pinner jeg spikker på, er jeg mest opptatt av å utforske slipe-geometrier som tilsvarer det jeg erfarer på Takrytter-skjæringa. Her tyr jeg til Tormek, Slipex, tysk polérmaskin av et merke jeg ikke har klart å identifisere, og andre maskinelle mirakler. 

Jeg sier for nå som Ole Brumm – jatakk, begge deler – og fortsetter med både bryne og Slipex for nå. 

Middelalderinspirert spikking med maskinklipt, industrismidd jern – før det gikk gjennom tidsmaskinen. Første start på dette blogginnlegget i bakgrunnen.

Fortsatt disse fotnotene:

  1. Se for eksempel innleggene ‘Noen tanker om tolkning, og om prosessuelle paradoks’ og ‘Hvem er jeg – hva er jeg?’ ↩︎
  2. Det norske akademis ordbok: «innretning, apparat sammensatt av faste og bevegelige deler (eventuelt også med elektronikk), konstruert for å omsette tilført energi enten til et bestemt mekanisk arbeid eller til annen energi» «maskin». I: Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. ‹https://naob.no/ordbok/maskin› (hentet februar 2025). ↩︎
  3. Se https://youtu.be/Ca_sxDTPo60 og https://en.wikipedia.org/wiki/Raven_paradox ↩︎
  4. Boni er innom det poenget i denne linken, men temaet bør granskes grundigere. https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/bryner/ ↩︎
  5. Det finnes unntak, i Japan er de kjent for å bryne helt plane slipefaser på flate bryner. Men i mer hjemlig kontekst fungerer forenklinga stort sett. ↩︎
  6. Å brenne eggen betyr å overopphete den, oftest gjennom sliping, til et punkt hvor stålet er for anløpt til å holde på en kvass egg. Ofte kan denne overopphetingen sees som blåfarge på stålet nær eggen. Smergelskive og båndsliper er raske metoder for verktøysliping, men med tilhørende høy varmeutvikling og risiko for brenning. ↩︎
  7. Det kan virke som et simpelt semantisk problem om en sier «kopi», «gjenskapning», «rekonstruksjon» eller noe anna. Men i det ligger noen viktige verdivalg, jeg har forsøkt å komme inn på dem her: https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/iboende-paradoks-i-prosessuelt-autentisk-kopiering/ og her: https://stipendiat.handverksinstituttet.no/treskjarerbloggen/noen-tanker-om-tolkning-og-om-prosessuelle-paradoks/ men emnet er mer komplekst enn noen av de innleggene dekker. ↩︎
  8. Parafrase/syntese av prosjektbeskrivelsen fra https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/ (henta 4.2.2025) ↩︎
  9. Dateringen av Borgund stavkirke antyder at den ble bygget like etter 1180 – se Thun, Terje m.f. (2016) 5. Dendrokronologi gir kirkene nytt liv. Kapittel i Bevaring av stavkirkene – Håndverk og forskning. Pax forlag AS, Oslo. s. 109  ↩︎