En hver takrytter med respekt for seg selv trenger et par gavldrager. I hvert fall må den ha det om den skal være en gjenskapning av Borgunds tak-pryd – og det er bestillinga jeg har meg fore. Gavldrager har den irriterende ulempen at de er både sjeldne, rare, lite beskrevne og svært utsatt for vind og vær. Rett nok biter de ikke like ille som andre drager – ei heller spytter de ild – men vriene å finne skal de likevel gjøre seg.
Men dragejakt skal vel aldri være enkelt.
Turen denne gangen gikk over fjellet til Borgund, hvor de har oppbevart to gavldrager som ble tatt ned fra kirka i 2011 og skifta ut. Videre dro vi innom De Heibergske samlinger i Sogn for å hilse på ett som ble tatt ned fra kirka i 19331, før vi fortsatte til Førde for å hilse på en dragesmed (må ikke forveksles med en dragesverd-smed!). Spørsmålet for turen var om vi kunne få fravristet disse middelalderske beistene noen av deres hemmeligheter. Om vi faktisk har fått gjort det får tiden vise, men nye spørsmål har vi i hvert fall funnet. Og noen nye mål og dimensjoner og slikt fikk vi òg tatt, det må heller ikke glømmes, men det er også litt mindre spennende.
Så hva er egentlig greia med disse gavldragene?
De er jo ikoniske, og nærmest blitt både et symbol for stavkirkene. Sveitserstilen har de også nærmest blitt en slags logo for, og motiv på kommunevåpenet til Lærdal og dessuten sentralt i våpenet til Sør-Aurdal kommune – jeg kommer tilbake til sistnevnte2. En kan kanskje si de har blitt et slags emblém for fantasien om det gamle: den stolte tiden før unionen, pesten, reformasjonen, momsen, samnorsk, EU, Amerikanarar, mens Kirka fortsatt (i vår populærhistoriske oppfatning av den i dag) var tvetydig nok til å romme både ny skikk og gamle tegn, mens Håvamål, fornuft og pragmatisme fikk styre – ja, de gode, gamle dager. Fantasien fordi det pussige med disse gavldragene, gitt hvor mye de er gjengitt, er hvor få det er bevart og hvor lite vi veit om den. Det er ganske sannsynlig at flere er avbilda på kommunevåpen enn det bevarte middelalderske gavldrager – og i motsetning til kommunevåpen som er ganske enkle å telle er ingen av dragene datert ut fra særlig mer enn magefølelse. Enn så lenge.
Jakt må med andre ord til for å kunne gjenskape med noe form for truverd.
Jeg var så heldig å få reise på jakt med ringreven Hans (Marumsrud, om noen skulle lure) som har flere år som jeger blant stavkirker enn de fleste. Drager har ikke vært Hans’ alminnelige bytte; oftest har han smøget etter spon3, svill, sprett4 og slikt. Men ansienniteten han har i jaktmarka er uvurderlig, og det samme er blikket hans. Godt for felles forståelse i et prosjekt som pågår på flere kanter av landet samtidig trur jeg òg dette var. Litt faglig sparring og motstand er også essensielt, for drager har en egen evne til å hylle seg inn i et mystikkens tåke som lett kan lede til både fabulasjoner og hildringstendenser. Jeg skal vel knapt påstå noe av dette er fatale lidelser, men de kan lede effektivt på villspor, og god dragefangst blir det ihvertfall ikke av det.
Men funn ble det. Kanskje5.
Av de to nedtatte på Borgund kneiste én over mønet på takrytteren, og én over skipet. Den fra takrytteren er mindre enn sin artsfelle nedenfor, med lengde fra bak nakken og til tuppen av snuta på henholdsvis 1,4 og 1,7 meter. De er begge satt sammen utelukkende med jernspiker, men mange av delene er felt litt inn i hverandre for støtte. Selve skallen på hver av dem er av et grodd emne, den største nok forma av en stamme og grov grein som vokser ut av den, og den minste fra en stamme med bøy på. Stammen de er laga av må nok ha hatt en forholdsvis bra dimensjon, minimum 36 centimeter malme (kjerneved) nedenfor bøyen.6
De fleste delene av hodene på disse dragene er som antyda spikra på.
På den som hviler trygt bak glass hos de Heibergske samlinger og dragetemmere er alle spikrene smidde, og ser gamle ut. Hvor nå enn mye en nå skal legge i det. På de to i forvaring hos Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers (og -dragers) Bevaring på Borgund er det i dag en blanding av klipt og smidd spiker som holder det hele i hop – spikerbruk som harmonerer med at de fleste påspikra delene har tydelige spor av sirkelsag. Sirkelsagas historie er lang og vond (om en kommer for nærme det roterende bladet) men ikke i nærheten av så lang som tilbake til gavldragenes storhetstid. Delene med sagspor er like fullt interessante, både fordi de er ganske nær helt like de delene med samme plassering men som er festa med smidd spiker og er uten sagmerker, og fordi de er ganske nær helt like de delene med samme plassering men som er festa med smidd spiker og er uten sagmerker. De indikerer dermed at disse dragene har blitt forvalta ganske nøye også før, og de delene som er skifta ut i sirkelsagas tid nok er ganske brukbare kilder også der det ikke finnes pre-sirkelsagiske eksempler (som manen til disse, hvor kun sagde eksempler finnes). Det antyder også at de kan ha blitt godt ivaretatt også før, og selv om også de delene som er festa med smidd spiker er erstatninger, så er det plausibelt at de er rimelig gode.
Men mer enigmatisk er tunga.
Den er nemlig på ingen måte tatt ut av et jamntjukt, sagd emne, men etter hva jeg skjønne telja til av en ganske tynn furustokk. Kantene har også pene teljespor, og der gjenombrytingene i blant anna manen har synlige spor av rotterumpe, er gjennombrytingene i tunga forma slik at de skal være overkommelige å stikke med jern. De har også til alt overmål pene spor ihvertfall av et huljern med 10 mm radie og litt mindre tydelige spor etter ett med radius om lag 40 mm. Begge jerna var tilsynelatende også ‘bakslipt’, skjønt helt sikker kan en vel knapt være. Men det er egentlig ganske på siden av poenget – det virkelig pussige er hvor mye eldre tunga framstår enn de fleste andre delene av dette hodet. Hvordan kan noe så tynt ha overlevd så lenge? Eller er det yngre enn utseendet antyder? Hvordan fikk det i så fall en så alderdommelig form?
Alderdommelig som den er, var den nær å lure meg fullstendig inn i grublingens tåke – en anna tilnærming behøves. Lar drager seg kanskje lokke med tallmagi?
Og kan Dr. Jensenius7 hjelpe i jakten? Matematisk analyse har antyda at stavkirker i nærheten av Borgund både i tid og geografi ble bygget på romerske fot8. Pussig nok lar Heiberg-dragen seg legge forunderlig ryddig ned for Romernes føtter – den måler nær nøyaktig fem av dem fra nakke til snutetipp, og har hatt to fot med man. Er emnefangsten på 1180-tallet gjort etter et system målt i hele fot? Og er dragene som fortsatt holdes på Borgund i dag yngre, siden de ikke legger seg lydige for sydlige sandaler? Kanhende, eller kanskje ikke – det er mange variabler i det regnestykket. Men jeg har tydelig også en grunn for å sette meg litt mer inn i målesystem de kan ha brukt i kirkereisingen på 1180-tallet. Jeg har funnet kilder som indikerer romerske fot kan ha overlevd i «arkitektur og landmåling» langt innpå middelalderen9 – om det også gjelder for stavkirkene må nok undersøkes videre. Eller er dette dragenes forvirrende slør av tåke igjen?
Ingen komplett drage ble skutt på denne turen, ei heller én komplett tegning risset opp.
Resultatet for denne gang ble ett omriss i full størrelse på gråpapir, to femten år gamle tegninger av drage-øyne på glassplate, en håndfull oppriss av løse deler (øre, nesekrøll og manke) på plastfolie, sekstifire gavldrage-foto, et halvt dusin målskisser, noen hundre ord kompakte notater, talløse nye spørsmål og nesten like mange revitaliserte og fortsatt ubesvarte gamle, et rablende blogginnlegg på godtogvel 1350 ord, og mange underfundige samtaler langs veien. Kanskje de sistnevnte var noe av det viktigste? Takk for jakta for denne gang, Hans!
Noter under dragens føtter?
- DHS.14613, mer på https://digitaltmuseum.no/011025091545/dragehovud ↩︎
- Mer om gavldragene i Sør-Aurdals kommunevåpen er planlagt i desember ↩︎
- Han var sentral da det i 2010 ble funnet intakte, originale spon på en av takflatene på Borgund. Se litt mer på side 27 i Mehlum, Sjur «ET BEVARINGSPROGRAM FOR STAVKIRKENE I NORGE – Stavkirkeprogrammet 2001–2015» i Bakken, K. (red.) Bevaring av stavkirkene – Håndverk og forskning, 23–46. Oslo : Pax forlag AS, 2016. ↩︎
- Se for eksempel: https://youtu.be/EhmsQu1MqvU?si=M5fEQRbbsY972XJM ↩︎
- Det gjenstår å se gjennom praktisk arbeid om alt det vi fant henger på greip. Vinteren vil vise. ↩︎
- Rettelse 4. september: Dragens magiske, sløvende slør av usynlig tåke og alt det der. Jeg gjorde en grov logisk feilslutning da jeg påsto målene vi tok pekte mot et kjerneved-mål på 36 cm diameter, det er nemlig langt fra selvsagt at margen er midt i stokken. I dette tilfellet hadde vi sett at margen stakk ut av toppen på skallen, og at det var om lag 18 cm malme på nedsiden av margen. Om dette emnet var tatt ut som jeg regner med at det var, betyr det at nær hele skallen er forma av trykkved. Trykkved er bartrærnes reaksjonsved: når de utsettes for en sideveisbelastning kompenserer de ved ekstra tilvekst på trykksiden, i motsetning til lauvtrær som danner strekkved. På grunn av dette er det egentlig naturlig å anta at avstanden marg-bark er veldig mye mindre på oppsiden, der det er hugget vekk. I tillegg har mange av de furuene jeg foreløpig har kikka på som kandidater såpass godt med «kompenserende tilvekst» at diameteren oppe i «emnehøyde» flere meter over bakken er betydelig mer generøs enn nede i brysthøyde. Et ganske slankt tre kan dermed kanskje egne seg. Eller kanskje det er mer jeg har glømt å vurdere. ↩︎
- Jensenius, Jørgen H. (1988) Lomen stavkirke : en matematisk analyse = The Stave church of Lomen : a mathematical analysis. Alvheim & Eide, Øvre Ervik. ↩︎
- ibid, s. 61 ↩︎
- Se https://en.wikipedia.org/wiki/Foot_(unit), skjønt bedre kilder trengs. Setter pris på innspill i kommentarfeltet under! ↩︎
