For etpar uker siden var jeg så heldig å få være med Boni Wiik noen dager i Telemark på et dokumentasjonsoppdrag. Han var spurt om å dokumentere ornamentene på et lite bur for ettertiden, før de blir borte for alltid. Det blir utført restaureringsarbeider på bygget, men de utskårne delene skulle ikke skiftes ut. Ornamentikken er svært grunt skåret, og til dels veldig slitt – såpass slitt at den knapt lar seg lese med det blotte øye. Den har også besnærenede fellestrekk med andre utskjæringer på bygg i nærområdet, så dette kunne også bli en anledning til å avdekke en liten puslespillbrikke til i spørsmålet om hvordan ornamenteringen av alle de flotte 1700-talls bura i Telemark foregikk. I tillegg til Boni og meg ble også August Horn og vår hospitant Tim fra Tyskland med på turen, som dermed ble en riktig hyggelig affære til tross for vekslende vær.
Dette ‘dokumentasjons-stuntet’ var blant anna ment å fungere som en slags prøve for å finne ut om vi kan lage en slags ‘standardisert dokumentasjons-pakke’ til liknende problemstillinger i framtiden. I det ligger noen viktige spørsmål, særlig rundt hvilke former for dokumentasjon som er mest nyttige, og ikke minst mest kostnadseffektive. Svarene på disse spørsmålene blir veldig avhengig av hva som dokumenteres, men mye av den ornamentikken det ofte handler om i Telemark er lik nok til at det går an å tegne opp noen generelle tendenser.
Urnesprosjektet, og særlig Takrytterprosjektet nå i stipendiatperioden, har også gitt noen verdifulle erfaringer i det å rekonstruere ornamentikk kun basert på eksisterende dokumentasjon. I begge prosjektene finnes originalen, men den geografiske avstanden (og høyden over bakken i Takrytterens tilfelle) har gjort at vi i stor grad har måtte basere arbeidet på eksisterende dokumentasjon. På Urnes kunne vi i flere runder studere originalen og samle inn mer dokumentasjon, i hovedsak foto, mens på Takrytteren (Borgund) har jeg utelukkende måtte lene meg på dokumentasjon utført av andre. De tilgjengelige kildene har mange likhetstrekk, men også viktige forskjeller:
3D-scan
Til begge prosjektene har 3D-scan vært viktige kilder, men både kvaliteten på scannene og måten de har blitt brukt har variert. Takrytteren ble scannet for Riksantikvaren i 2011, mens Urnesportalen ble scannet i 2019 for Fortidsminneforeningen. Forskjellen i oppløsning på de to reflekterer hvor mye som faktisk har skjedd i den digitale verden iløpet av de åtte åra.
Til Urnesprosjektet ble scannet brukt både for å studere formdetaljer, avlese verktøyspor, og for å kontrollmåle både overordnede proporsjoner og detalj-dimensjoner. Til takrytterprosjektet på sin side har jeg så langt kun brukt 3D-scannet som et visuelt hjelpemiddel. Fokuset her er mer på ‘gjenskapning’ enn ‘kopi’, og nøyaktige millimeter-mål har derfor vært underordnet visuelt uttrykk. Om tiden tillater vil jeg nok likevel kunne komme til å bruke 3D-scannet av takrytteren mer til kontrollmåling senere i prosjektet, særlig for å evaluere hvorvidt metodene jeg har brukt har ledet til et troverdig resultat.
Erfaringen med disse to 3D-scannene, og scan som dokumentasjon og kilde i diverse andre sammenhenger, peker mot at 3D-scan bør være utført med svært god kvalitet for å være av mer enn anekdotisk verdi som kilde for treskjæring. Enkel scanning er begynt å bli veldig lett tilgjengelig, men gode og detaljerte 3D-scan er fortsatt forholdsvis ressurskrevende.
Frihånds-dokumentasjonstegning
Den initielle opptegningen av ornementene på Urnesportal-gjenskapningen ble gjort ut fra Knud Kroghs tegninger publisert i hans bok fra 2011. Presisjonen til Kroghs tegninger er imponerende, tatt i betraktning at de er frihåndstegninger. Men de viste seg òg å inneholde både noen unøyaktigheter:den største av dem kanskje den «brutte» ormen i tverrstykket over døråpningen, men også noe mindre spenstig linjeføring og avvik i tjukkelsen på hvert element. Oversettelsen fra tredimensjonal form til flat strektegning innebærer alltid tolkning og kompromiss, og Urnesprosjektet synliggjorde at en strektegning av ornament ikke nødvendigvis er en ferdig arbeidstegning.
Direkte avtegning på plastfolie
November 2007 dro treskjærer Bjarte Aarseth på eget initiativ til Borgund for å tegne av takrytterens ornamentikk på plastfolie. Anledningen var pågående arbeid med overrislingsanlegget, og han kunne derfor låne krana som ble brukt til dette for å komme opp til ornamentene som ellers er vanskelig tilgjengelige. Plastfolie er et godt medie for direkte 1:1 avtegning av relativt flate ornament, er betydelig mer skånsomt enn for eksempel frottage. Det er også en ganske spontan teknikk som ligger godt til rette for en grad av tolkning direkte i avtegningsprosessen, dette kan være veldig nyttig om avtegningen er gjort med et godt (treskjærer)faglig blikk. Ofte ser en detaljer i originalmaterialet in situ som ikke er synlige i bilder eller anna dokumentasjon siden. Om disse detaljene er fanget i plastfolie-tegningen kan det være en uvurderlig kilde senere. Særlig tidlig i prosessen med de utskårne feltene i takrytterens andrehøgde hadde jeg stor nytte av Aarseths tolkninger, der de avslørte detaljer og sammenhenger som var nær umulig å få øye på ellers, og hjalp meg mye i å avdekke strukturen i ornamentene.
En ulempe med plastfolie-tegninger er at de fort kan bli uhåndterlig store, tusj-streken kan være sårbar, det krever svært stø hånd å treffe nøyaktig i gjengivelsen av linjene, og muligheten til å gjengi detaljer er begrensa. Så plastfolie-tegniner er aller nyttigst i kombinasjon med andre kilder.
(Detalj)foto
I 2011, mens takrytteren på Borgund var omgitt med stillas, ble fotograf Birger Lindstad hyret inn av riksantikvaren til å fotografere treskurden. Jeg har fått kopi av om lag 150 av disse bildene, både detaljbilder og oversiktsbilder fra inn- og utside, og de har vist seg å bli den kilden jeg har brukt aller mest underveis i skjæringa. De erstatter ikke hverken 3D-scan eller avtegning, men gir likevel en anna og utfyllende forståelse av både detaljer, materialer og form.
Tidligere prosjekter jeg har vært med på, blant anna med gjenskapning av utskårne deler av stabbur fra Telemark, har vist at foto med veldig spesifikk lyssetting også kan avsløre detaljer som er vanskelige å oppfatte med det blotte øye.
Foto er også en effektiv måte å dokumentere detaljer som verktøyspor, om en er nøye.
Nytten av foto som dokumentasjon og grunnlag for skjæring har vist seg gang og gang igjen å være svært mye større om bildene er av god kvalitet, og ikke minst godt lyssatt. Å sette av tid og ressurser, og hente inn tilstrekkelig utstyr, til dette er derfor viktig.
Avstøpninger
Avstøpninger er en form for dokumentasjon som kan fange mange detaljer og gi en veldig allsidig gjengivelse av orignialmaterialet, men er også relativt resurskrevende. Urnesportalen ble avstøpt for om lag 120 år siden, men ingen av de gipskopiene som ble laget var tilgjengelige nok til å bli sentrale kilder for Urnesprosjektet.
På Treskjærerverkstedet har vi fått gode resultater av å 3D-printe «skissemodeller» basert på 3D-scan av skjøre artefakt som skal kopieres, siden dette gir en mulighet til taktil interaksjon med formen uten å risikere skader på originalen. Denne printa modellen er også et godt utgangspunkt for å rekonstruere manglende deler i leire. Ideelt blir denne printa modellen en slags «kontaktløs avstøpning».
Dokumentasjon er en serie valg
Til dette spesifikke dokumentasjonsoppdraget måtte vi velge noen former for dokumentasjon både ut fra hva vi vurderte som nyttig for ettertiden, men også hva som var gjennomførbart med tanke på tid, økonomi og logistikk. Avtegning på plastfolie ble et naturlig valg, og disse tegningene vil i etterkant bli rentegnet på papir for å gjøre dem lettere lesbare. I dette tegnearbeidet må det konstant gjøres avveiinger rundt hvilke linjer som faktisk skal tegnes – ornamentikk som dette handler hele tiden om illusjoner, og effekten øyet ser på naturlig betraktningsavstand og de formene som er mest naturlig å trekke tusj-streken etter på kloss hold er ikke alltid det samme.
I tillegg tok vi både detaljbilder og oversiktsbilder for å dokumentere både ornamentikk og verktøyspor. I hovedsak ble disse bildene tatt med kamera på stativ og utskjæringene belyst kun med dagslys, men vi brukte også noe retta sidelys fra LED-arbeidslamper.
Den siste biten av puslespillet som fortsatt gjenstår for dette dokumentasjonsprosjektet blir bevaring for ettertiden. Tegninger i naturlig størrelse blir til ruller som må oppbevares og handteres skånsomt, og arkiveres på en måte så de er tilgjengelige når de en gang trengs. Foto må tilsvarende arkiveres så filene fortsatt lar seg lese om mange år, og så tilknytningen til tegningene fortsatt finnes den dagen dette skal studeres på nytt.
