Sprettetæljing.

Mye rart har blitt skrevet om spretteteljing1 (eller glepphogg2), særlig tatt i betraktning hvor forholdsvis unyttig det er for selve teljinga å omhandle det i skriftlig form. Det må vises3, erfares, veiledes in actio og det må øves. Men om målet ikke er at noen skal kunne sprettetelje basert på tekst alene så kanskje det kan komme noe godt ut av å skrive om det ‘lell. 

Klassisk sprettetæljing – om enn med spor etter bredere øks enn gjennomsnittet. Bunnsvill, Eidsborg stavkirke

Spretteteljing er en teknikk for å hogge flater på tømmer, som ofte assosieres med middelalderen. Den er basert på økser som er betydelig mindre i størrelse enn senere laftebiler og bjelkehugger-økser, og etterlater en svært distinkt tekstur. Der biler brukes til å skave av større ‘flak’ av tre, og tyngden til øksa gjør mye av jobben, går sprettetæljing mer ut på å bruke farta til øksa til å skjære ut mindre flis. Teknikken er også distinkt i at øksa i prinsippet skal skjære seg inn i og ut av snittet for hvert hugg. Til sammenlikning skjærer den større og tyngre bila inn i treet og flis brytes ut. Resultatet av spretteteljing blir dermed en glatt men bølgete overflate, mens bila etterlater en jevnere flate, med større flater fra hvert enkelt hugg, men jeg forbinder dem også med litt mer «rufs» der øksa har stoppa uten å skjære ut igjen av treverket. Men mulig dette er farget av at jeg ikke er noe ekspert på teljing. 

Ikke like kjent, men nesten like spennende eksempel: middelaldersk (?) trobord gjenbrukt i 1700-talls stabbur, og dermed også eksempel på spretteteljing flankert av mer moderne teljing.

Jeg skal på ingen måte prøve å skrive en oppskrift på spretteteljing, til det har jeg alt for lite erfaring. Men jeg skal prøve å beskrive hvordan det er å være en treskjærer, med en del akkumulert erfaring med ymse verktøy, som introduseres for teknikken. Tidligere i vår hadde jeg en snau uke i Rjukan hvor jeg fikk holde på dagevis med sprettetæljing under kyndig oppsyn og rettledning. Jeg har for ordens skyld prøvd litt ved ymse anledninger tidligere, men dette er første gang jeg har hatt tilstrekkelig tid, kyndig veiledning, men også en betydelig stabel med materialer som skal tæljes. 

Etter å ha prøvd fire ullike gode sprettetælje-økser fra Hans’ og Åsmunds samlinger er det slående hvor stor forskjell relativt små ulikheter gjør, og hvilke tilsynelatende betydningsfulle forskjeller jeg knapt merka. De to første var nesten like – den ene en av Hans’ gamle som Åsmund brukte mye da han lærte å sprette øks, den andre en Åsmund har fått smidd hos Lennart Hoffman. Det kanskje viktigste som skiller dem er slipevinkelen – Hans’ øks var slipt og bryna i en buttere vinkel enn Åsmund sin, som for sin del var slipt tynnere enn det jeg trodde egna seg for å sprette med. Dernest prøvde jeg også en øks fra Hans’ samling av russisk opphav, samt enda én av Hans sine som jeg mener å erindre var en gjenskapning av ei gammal, smidd under hans stipendiatperiode. Den sistnevnte stikker seg ikke veldig ut i ettertid, men den russiske er også verdt å peke ut blant anna for hvordan den var slipt. 

De fire øksene jeg fikk prøve, i samme rekkefølge som jeg prøvde dem. Åsmunds er nummer to fra venstre.

Skulle jeg på forhånd nevnt én egenskap jeg trodde var essensiell for å kunne sprette en øks ville jeg trekt fram vol sliping. Det vil si at slipefasen er konveks, gjerne jevnt avrunda mellom sidene på øksa og den skarpe eggen. Dette i kontrast til en hulslipt egg, som vil si at slipefasen er konkav – innhul. Fra erfaring med anna redskap opplever jeg det kan være enklere å få redskap med en konveks slipefas til å skjære rene, konkave former. Redskap med konkav egg opplever jeg at i noe større grad kan ‘bite’ og søke seg ned i treet heller enn å skjære ut et rent snitt. Nå mens jeg skriver dette faller det meg inn raust med eksempler på redskap med konkav sliping som også pent skjærer seg ut igjen om de brukes rett, men jeg ville altså som sagt ikke venta at en øks til sprettetæljing kunne settes opp med konkave slipefaser. Så feil kan en ta. 

Denne «russer-øksa» hadde nemlig kraftige, konkave slipefaser, og enda mer kompakt form på hodet enn andre økser til sprettetæljing jeg har vært borti. For meg var overraskelsen dermed stor da Hans rakte den over for at jeg skulle prøve – og like stor da den kjentes helt ut som de andre å hugge med. 

Større var derimot forskjellen mellom den første jeg lånte av Hans og den jeg lånte av Åsmund. De var ganske like både i skjefting og i form på hodet, men vinkelen på eggen var ulik. Hans’ øks var slipt omtrent som jeg ville vente til spretteteljing, med en forholdsvis butt eggvinkel. Det gjorde den relativt lett å få til å søke ut igjen av materialet og etterlate den klassiske «banka» overflaten. Åsmunds øks var langt spissere slipt, og hadde dermed lett for å bite seg inn i overflaten – men var også overraskende mye lettere å jobbe med? Med Hans’ øks fikk jeg ganske raskt ømme håndledd, et ikke helt uvanlig problem med spretteteljing. Da jeg bytta til Åsmunds øks forsvant denne ømheten forbausende fort – jeg klarte på et vis å jobbe mer avslappa med den tynnere øksa. Senere, etter å ha holdt på etpar dager var det lettere å jobbe avslappa også med Hans’ øks, men jeg merka likevel en tydelig preferanse for Åsmunds øks. 

Dette er nok også et passende sted å skrive litt om skaft. Skjeftinge av redskap kan ha mye å si, og innen spretteteljing er lengden på skaftet kimen til et lite skisma i miljøet. Hans skjefter øksene sine med skaft oppimot 2 1/2 alen lange, 70-85 cm.4 Andre, kanskje særlig i den trønderske delen av landet (?) har gjerne skaft med lengde på bare to alen, om lag 60 cm. Lengdene på skaftene henger sammen med fundamentalt ulike biomekanisk/ergonomisk prioriteringer. Med korte skaft er det lettere å få en god rotasjonsbevegelse og med det fart i øksa. Øksene som brukes til spretteteljing er typisk betydelig lettere enn de som brukes til andre former for teljing, og derfor kreves mer fart for å oppnå samme effekt. Kortere skaft passer godt med dette. Lengre skaft, og større avstand mellom hendene, gir på sin side mer kontroll. Med lett øks skal det lite til for å slingre litt i hugginga og få et ujevnt resultat. Den kortere egglengden gjør også at det er langt flere hugg som skal plasseres presist per flate for å få et presist, slett resultat. Med én arm tett på hofta, og god avstand ned skaftet til den andre handa, er det lettere å hugge en presist plan flate – slinglinga i bevegelsene må være langt større for å få et merkbart avvik. 

Åsmund tæljer med langt skaft

Svært få skaft er bevart fra vikingtid og middelalder5. Enda færre har opprinnelig lengde intakt, og dermed er dette materialet i overkant tynt å trekke noen slutninger fra. De fleste økser med bevarte (rester av) skaft er også våpenøkser, som jo har medfører litt andre hensyn og prioriteringer enn om øksa skal teljes med. Typisk lengde for stridsøks-skaft var omkring 110 cm6, langt selv for Hans’ tilnærming. Mer interessante er kanskje de to bevarte skaftene (med øks) fra Osebergfunnet. Selv om de er en del eldre enn Borgund og takrytteren er de ganske like dem jeg har prøvd i form, og de er også fra før verktøy- og stridsøkser skal ha skilt lag og ble to forskjellige kategorier7. Det virker dermed ikke helt urimelig å merke seg deres skaftlengder: 72 og 79 cm.8

Øks med skaft fra Oseberg, C55000/126. Foto Kirsten Helgeland, KHM. Lisens CC BY-SA 4.0

Jeg utgjør jo kun ett datapunkt, men opplevde det som interesant at det var langt enklere å få til å sprette med øksa med nevene tett på hverandre nær midten av skaftet – men lettere å få et godt og presist resultat med nevene spredt mer ut. Med den bakre handa nær enden av skaftet og inntil hofta ble bevegelsene stødigere, og resultatet (noe) slettere. Jeg har likevel langt å gå før jeg er dreven i spretteteljing – før jeg vil påstå jeg får det til godt.

………

Kan også til slutt, for artighetens skylt påpeke at den måten Hans og Åsmund holder teljeøksa har forbausende fellestrekk med hvordan Riksløven har grepet om økseskaftet ihvertfall siden sist på 1200-tallet. Men det er vel helst en våpenøks som er avbildet der, og dermed kanskje mest av humoristisk betydning i denne sammenhengen.

Kong Eirik Magnussons segl. Av  Lars Roede, lisens: CC BY SA 3.0

Noter under Riksløvens fot:

  1. Skal ikke liste alt som er rart her, men heller foreslå en fin og underfundig lesning fra Boni Wiiks blogg fra da han var stipendiat ↩︎
  2. Godal, 2012, s. 77 ↩︎
  3. Ikke at video heller er en fullgod måte å formidle spretteteljing, men kan anbefale dette klippet som viser spretteteljing i Georgia: https://youtu.be/EhmsQu1MqvU?si=M5fEQRbbsY972XJM ↩︎
  4. Stormoen, 2023 ↩︎
  5. Vike, 2016, s. 95 ↩︎
  6. Vike, 2015 ↩︎
  7. Vike, 2016, s. 97 ↩︎
  8. Vike, 2016, s. 107 ↩︎

Litteratur:

Godal, Jon Bojer: Tekking og kleding med emne fra skog og mark : Frå den eldre materialforståinga. Trondheim: Akademika Forlag, 2012

Stormoen, Åsmund: «Spretteljing og økseskaft.» Tømrerens blogg, Norsk Håndverksinstitutt. 2023. Tilgjengelig på https://stipendiat.handverksinstituttet.no/toemrer/spretteljing-og-okseskaft/

Vike, Vegard: ‘«Det er ikke gull alt som glimrer» – bredøkser med messingbeslått skaft fra sen vikingtid’ i Viking : Norsk arkeologisk årbok Vol 79, 95–116. Oslo, 2016. Tilgjengelig på https://www.journals.uio.no/index.php/viking/

Vike, Vegard: «Bredøksen fra Langeid» Kulturhistorisk museum, Gjenstandskalender og funn [web]. 2015. Tilgjengelig på:https://www.khm.uio.no/samlinger/gjenstandskalender-og-funn/2015/bredoksen-fra-langeid.html

Alle foto unntatt Oseberg-øksa, og riksløven til slutt i innlegget, er av innleggsforfatteren selv. En kort videosnutt av at jeg teljer kan også sees her: https://www.instagram.com/reel/DJpn2LiOZo_/