Noen tema blir så omfattende – så komplekse – langs veien fra det opprinnelige spørsmålet stilles og før svarene er klare for å beskrives i tekst, at det er vrient å finne ut hvilken ende en skal begynne å beskrive dem fra. I et forsøk på å bryte opp i denne utfordringen vil jeg forsøke å belyse et tilsynelatende enkelt spørsmål, som rommer en åker av kanin-hull, gjennom flere ulike vinkler. Hver vinkel skal jeg prøve å gi sitt eget innlegg. Jeg håper gjennom dette at hver enkelt drøftelse blir mer overkommelig i omfang, og dermed mulig å ettergå og å diskutere – og kanskje kan en serie indisier bygges sammen til en konklusjon som er noe stødigere enn et korthus av ideer.
Spørsmålet dette startet med er enkelt:
Hvordan er hullene, som utskjæringene på Borgunds takrytter har starta med, bora?
I dette spørsmålet ligger det allerede en tung ballast av antakelser og kontekst. Disse blir for mye å behandle i dette innlegget, men dekkes i et eget innlegg om å skjære gjennombrutt ornamentikk [lenket]. For dette innleggets del derimot er det tilstrekkelig å sette som et postulat at hver åpning i ornamentikken krever minimum ett til tre borede hull.
Basert på dette kan en fin innfallsvinkel til neste problemstilling være et par regnestykker. I takrytterens ‘andrehøgde’ er det to utskårne panel, ett på nord- og ett på sydsiden, begge ganske like. Hvert av disse panelene har utskjæringer som forestiller et tre, og er gjennombrutt. Det er om lag 60 – 80 åpninger i hvert panel. I overkant av halvparten av dem så store at det er mest rasjonelt å borre tre-fire hull for å overføre formen til baksiden, noen så komplekse at fem eller flere hull trengs, enkelte så små at det kun er rom for ett hull, og resten avlange og enkle så to hull greier seg. Om en summerer opp et slags gjennomsnitt av dette kreves det minimum tohundre hull for å skjære gjennombryntingene på ett panel.
I takrytterens ‘førstehøgde’ er det også noen utskårne panel, betydelig større enn de i ‘andrehøgda’ over. Samme regnemåte gir anslagsvis firehundre hull som må bores i utskjæringene av hvert felt i ‘førstehøgda’, grovt regna. Summen for de to feltene i første- og de to feltene i andrehøgda blir altså godt over tusen hull.
Både etter hva det er direkte spor etter, og antakelser basert på omkringliggende kontekst, så virker et skjebor på sju-åtte millimeter å være en grei redskap å borre disse hullene med. Eksempler på denne «omkringliggende konteksten» er boremerker på materialene fra Høres (tidligere) takrytter, og pene stoppspor av skjebor på Borgunds sydportal. Etter å ha prøvd samme skjebor både med klassisk T-forma «navarskaft» og med en borvinde spikka etter SS-48615 fra Maihaugen, viser stoppeklokka 2-3 minutter per hull med navarskaft, og ømt håndledd etter etpar-tre hull, og 14-18 sekunder per hull med samme bor i borvinde. Nye forsøk med gjenskapninga av T11929:s.026 (beskrevet her), i et anna emne, halverte tiden både med tverrskaft («navarskaft») og med borvinde. I snitt tok det 74 sekunder med tverrskaft og 6-10 sekunder med borvinde. Denne gangen medførte tverrskaftet også mindre ubehag i håndleddet, men ganske gåen overarm. Konservativt kan dette likevel antyde en tidsbesparelse på 1-2 minutt per hull. Ganger en så dette med antall hull blir resultatet om lag en arbeidsuke spart, men også en ganske sikkert belastningsskade avverget. Personlig er det siste aller viktigst for min egen del, om de tenkte slik på 1170-tallet skal jeg ikke påstå å vite. For å undersøke det siste grundigere valgte jeg å begrense meg til kun tverrskaftet en hel arbeidsdag før jeg uansett skulle avgårde på seminar og liknende og ville ha fire-fem dager til restitusjon. Det ble ikke smertefullt som første test, men høyre håndledd var fortsatt mer ømt søndag (fem dager senere) enn jeg egentlig likte. Jeg er ikke ergonom, selv om jeg har hatt litt av det på pensum, men vil likevel påstå tverrhåndtak på små skjebor ikke er en ergonomisk bærekraftig løsning for større antall hull.
Det som ergonomisk er en langt mer bærekraftig løsning er borvinde. I motsetning til tverrskaftet deler borvinda opp rotasjon og påtrykk i to separate oppgaver, og eliminerer dermed mye av den uheldige belastninga. Dessuten er det (som vist over) en langt mer effektiv måte å lage mange små hull på.
Borvinde framstår umiddelbart som et pussig valg av redskap for middelaldersk arbeid om en slår opp i litteraturen. Lynn White1 og Goodman2 , som fortsatt refereres av mange som den ‘autorative’ oversikten over europeisk verktøyhistorie, hevder borinda skal ha dukka opp i Europa på 1400-tallet. Blant (mange andre) refererer Ants Viires også denne oppfatningen3. Goodman refererer også oppfatninger om at borvinde-teknologien etter sigende skal ha bragt inn med korstogene. Jeg vil komme tilbake til arkeologiske og litterære argument som ytterligere plukker fra hverandre denne påstanden i senere innlegg, men som en start vil jeg bare vise til dette ypperlige arbeidet fra St.Thomas Guild i Nederland som har funnet fram til, og beskrevet det som (kanskje) er Europas, og verdens, nest eldste borvinde: https://thomasguild.blogspot.com/
Dateringen på denne alene er nok til å punktere den kronologien Goodman og White hver for seg setter opp, og den er som nevnt ikke engang Europas eldste borvinde.
For nå er de funnene er nok til å forsvare å regne litt videre. Disse regnestykkene blir nemlig ekstra spennende om en tar dem med over på to andre problemstillinger hvor det skal borres enda større antall hull i liknende dimensjon. Til Saga Oseberg-prosjektet ble det smidd drøyt to og et halvt tusen nagler – det virker rimelig å anta like mange hull måtte bores. Det står å lese i boka om prosjektet:
«Hullerne blev delvist boret med vores rekonstruktion af et buebor (fig. 334) (se også afsnittet om værktøj fig. 134). Det fungerer godt når skeboret er smedet tigtig, slebet rigtig og snoren er justeret til det rigtige spænd. Ikke alle havde tålmodigheden dette arbejde og tidspres gjorde, at vi ofte måtte «snyde» og bruge vores batteriboremaskine.»4
Jeg skal ikke påstå å vite nøyaktig hvor lang tid bueboret brukte per hull, men når det nøkternt står « ikke alle havde tålmodigheden dette arbejde» var det nok betydelig mer enn 14 sekunder.
Enda mer slående regnestykker kan en sette opp tilbake på stavkirkene. For Borgunds vedkommende, og antakelig mange av de andre, kom tekkinga med spon først en tid etter at kirka var ferdig. Kirkespon var et verdifullt produkt, og arbeidsomt å framstille. Men om de har brukt mer tid enn de måtte på å legge dem finner jeg tvilsomt. Et forsiktig anslag på spon til å dekke et kirketak er i overkant av femogtjue tusen(!). Jeg har til gode å høre noen forslag på hvaslags redskap som har vært brukt til å feste disse, men om en regner «navarskaft» mot borvinde kommer tidsbesparelsen opp i rundomkring tusen timer. Ikke voldsomt mye tid om en sammenlikner med å bygge en hel kirke, men likevel en betydelig andel av et helt årsverk. Jeg har det fra sikre, muntlige, men anonyme kilder at skjebor i nyere tid har blitt smidd for å festes i elektrisk drill. Hensikten var etter sigende å sørge for at eksempelvis hull for fastplugging av takspon på stavkirker er «borra med ‘autentisk’ skjebor», uten å slite ut armer og håndledd i prosessen. Til Riksantikvarens Middelalderprosjekt ble det formulert at
«Sag, ordinære høvler eller maskindreven redskap skulle dermed ikke brukes. Imidlertid ble det gjort en del unntak der hvor en oppfatter at redskapen ikke setter spor etter seg.» 5
Etter sigende skal Riksantikvaren ha gitt spesialtillatelse for dette avviket fra «tradisjonelle» verktøy spesifikt for når det skiftes takspon på stavkirkene. Om skjebor i borvinde ble vurdert som et alternativ vet jeg ikke, men har ikke hørt noe som tyder på det.
En faktor som gjør den gjennombrutte ornamentikken her unik i sammenlikning med båtnaglene og takspona er at boring ikke er nødvendig for å skjære gjennombrutt ornamentikk, og gjennombrutt ornamentikk er ikke nødvendig på disse delene. Å hugge en enkel gjennombrutt åpning som majoriteten av dem på takrytteren tar om lag fire minutter med intenst arbeid uten å borre først, og om lag tre minutter om hvert hjørne er boret. Det finnes også andre middelalderske eksempler på liknende, gjennombrutte utskjæringer gjort tilsynelatende uten boring6. Om besparelsen ved å bore er om lag ett minutt, men det krever to til fire hull, går dette regnestykket kun opp om hvert hull tar bare brøkdelen av et minutt å bore. Alternativt, selv med godt bor, om hvert hull tar om lag 70-80 sekunder og besparelsen er bare et minutt per åpning, så dobles tiden grovformingen av utskjæringene tar. Går det mer en et minutt per borede hull, som i de første testene jeg gjorde, tredobles (!) fort tiden grovformingen tar7. Avslutningsvis er det da også vesentlig å nevne at denne grovformingen utgjør majoriteten av arbeidet med hele de utskårne panelene, allerede før en dobler tidsbruken ved å bore langsomt.
Et lite regnestykke til, hvor jeg ikke sitter på detaljkunnskapen nødvendig for å formulere det som en likning som kan regnes på, handler om bevaringsforhold. Den nederlandske borvinda referert over, og den omtrent like gamle tyske som også nevnes i samme blogginnlegg8, er begge funnet i ganske spesielle bevaringsforhold. Begge bærer preg av å ha vært kasta. Siden borvinder som dette er laga av tre har det presumtivt vært vel så vanlig å hive dem i grua som det har vært å hive dem i en latrine (som den tyske) når de var utbrukt. Generelt er det også lite smågjenstander av tre bevart fra middelalderen, som jeg også var inne på da tema var passere. Kanskje kan det være vel så fruktbart å se andre steder enn i arkeologien etter de eldste borvindene?
Før dette drar ut i det evinnelige tror jeg det er på sin plass å avrunde denne første drøftelsen med å igjen understreke at det i alle disse tre tilfellene er snakk om hull i samme dimensjon – alle tett på hva som kan passe med det nederlandske ordet «spijkerboor» – boreredskap for spiker, men også «wemel» som sies å ha opphav i nederlandsk og bety noe i nærheten av «mindre bor». Sistnevnte begrep er spredd til mange europeiske språk, og har blant anna blitt til det engelske ordet «wimble»9. Disse er alle begrep som stort sett er knytta spesifikt til borvinder, og kan hinte om et opphav nettopp som redskap for små «spiker-hull». Jeg er ikke etymolog, men finner argumentasjonen besnærende – spesielt når det antydes at røttene til disse ordene kan være eldre enn tiden White, Goodman et al hevder borvinda skal ha blitt introdusert til det europeiske kontinent.
Fotnoter for de som vil bore seg ned i detaljene:
- S. 112 i White, Lynn jr. (1962) Medieval Technology and Social Change. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-500266-9 ↩︎
- s. 175 i Goodman, William Louis (1964) The History of Woodworking Tools. (Utgitt første gang i 1962) ↩︎
- Viires, Ants (2016) Woodworking in Estonia. Lost Art Press, Fort Mitchell. Engelsk oversettelse av den estiske utgaven fra 1996, som bygger videre på Viires’ PhD fra 1955. ↩︎
- s.290 i Finderup, Thomas Søes (2018) Saga Oseberg – Rekonstruktion af et vikingeskib. Veterania. ISBN13 9788793589032 ↩︎
- s. 15 i Fjeldheim, Ola (2012) Tanker i tre : en studie av Middelalderprosjektet (Masteroppgave). Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Oslo ↩︎
- Et tydelig eksempel på dette er Klokkerpulten fra Heddal stavkirke, som vi på Treskjærerverkstedet skar en gjenskapning av i 2019. ↩︎
- Et lite tilleggspoeng her er at når boringen i seg selv tar såpass lite tid per hull, blir famlinga med å få boret ut igjen av det ferdige hullet og i gang med neste en stor del av tidsbruken. Der har borvinda en betydelig fordel sammenlikna med for eksempel buedrillen som har flere ulike løse deler. ↩︎
- Beskrevet i J. Ansorge, K. Igel, H. Schäfer & J. Wiethold (2002) Ein Holzschacht aus der Baderstrasse 1a in Greifswald. Aus der materiellen Alltagskultur einer Hansestadt in der Zweiten Hälfte des 14. Jahrhunderts. Bodendenkmalpflege in Mecklenburg-Vorpommern. Jahrbuch 2002, Band 50, s. 119-157. ↩︎
- bl.a. s. 122 i Eric M. Peterson (2005) THE BRACE: THE WHY AND HOW OF MAKING HOLES : Volume One: Boring Tools; The Evolution & Study of the Brace. (pdf) Eric M. Peterson, Alabama. ISBN 0-9772688-0-2
Jeg har desserre forlagt den teksten som går inn på borvindas (nederlandske) etymologi, og får dermed ikke lågt inn en referanse for denne fascinerende detaljen. Jeg skal prøve å få retta opp i dette iløpet av de nærmeste dagene.↩︎
