Jeg har tidligere skrevet om noe av redskapen jeg hatt nytte av til å komponere takrytter-skurden så langt – både pensler og stikkpasser. Jeg har også begynt å male opp teknikken jeg har brukt så langt i prosjektet, men jeg er fortsatt nokså langt unna å ha gitt en fullgod beskrivelse av en ‘rekonstruert metode for å komponere takrytter-ornamentikk’. Noe av dette skyldes at jeg ikke har kommet så langt som til å sette skrevne ord på det til nå, men en del handler også om at puslespillet enda ikke er lagt helt ferdig. Det har vært skrevet og spekulert mye omkring komponering av stavkirkeportaler. Fra Erla Hohlers faglig stødige, men tilbakeholdne og forsiktige antydninger av en geometrisk grunnstruktur bak portaler i Sogn-Valdres-gruppen1; til Else Christie Kiellands vidløftige teoretisering om en geometrisk «lov» med røtter i det gamle Hellas og Egypt og innflytelse på både stavkirker og vikingskip2; mange har ment det må ha vært noe slags system bak ornamentene. 

Øystein Lønvik med pensel og urnesornamentikk, nedenfor Urnes stavkirke.

Jeg har derimot ikke klart å finne noen eksempler hvor disse spekulasjonene er tatt videre til praktisk utprøving. Når kopier, gjenskapninger, parafraser eller liknende skal skjæres er som regel fokuset på det visuelle sluttresultatet, og en naturlig konsekvens blir at oppmerkinga gjøres med kjente, moderne metoder. I Urnesprosjektet ‘Treets mester’ fikk vi anledning til å eksperimentere litt, og noen ulike tilnærminger til merking ble prøvd ut. Disse var likevel kun strategier for oppmerking, ikke komponering. Erla Hohler påviser elegant hvordan stavkirkenes treskurd nok er blitt utformet direkte på emnet,3 og ikke planlagt i detalj på et annet medie først. Opprinnelig var nok dermed komponering og oppmerking samme prosess, mens det i dag naturlig blir to adskilte steg. I arbeidet med gjenskapninger skjedde komponeringen allerede da originalen ble utformet, og enhver genuin komponering blir dermed i direkte opposisjon til oppgaven. Skjæres det nye ornament er dagens praksis også å komponere ornamentene først på papir, før de overføres til emnet, og rekonstruksjoner der ikke hele originalen er bevart følger gjerne samme tilnærming. Dette kan være et helt nødvendig kompromiss, men gjør at hypotesene om bakenforliggende struktur og grunn-geometri står igjen relativt u-utprøvd. Takrytterprosjektet er en anledning til å ta ett skritt videre i praktisk utprøving. 

Takrytteren på Borgund – dagens tema

Takrytteren er i seg selv en «ornamental» del av stavkirka, og helheten er egentlig det aller viktigste. Men kikker en på de enkelte delene denne helheten består av er det om lag syv ulike grupper av dekor på dette tårnet. Mest iøyenfallende er de to gavldragene som glefser ut mot øst og vest. Direkte i forlengelsen av nakken på hver av disse to løper en mønekam, en slags bord langsetter mønet i første høgda av takrytteren. Spiret er òg en slags ornamental del, og hver av de tre høgdene av tårnet har dessuten utskårne panel som utgjør nord- og sydveggene. Sist men ikke minst er det også spor etter åtte mindre «ting», presumtivt dyrehoder, som har vært spikra fast til hvert hjørne av de to øvre, pyramideforma takene. 

Så langt i prosjektet har jeg skåret ferdig de to panelene til andrehøgda av takrytteren, og er i gang med de to større i førstehøgda. Andrehøgdas paneler er begge prydet med et tre-motiv, et motiv som viste seg å relativt lett kunne brytes ned til en «grunn-geometri» bestående av én omkransende sirkel og seks sirkler strødd ut inni denne første som «greiner». Med disse syv sirklene var det raskt og forholdsvis enkelt å «kalligrafere» hele ornamentet. 

Passer har beviselig vært i bruk i utformingen av mye middelaldersk treskurd. Erla Hohler trekker fram noen eksempel blant anna fra Island4, fragmentet N30000 fra Trondheim er et anna jeg selv har påvist passermerke på, og Heddal stavkirkes sydportal bærer pene og tydelige spor av passer. Tar en turen utenlands nevner blant anna Theophilus-manuskriptet fra tidlig 1100-tall bruk av passer for komponering av motiv som noe selvsagt. Jensenius har vært innom geometriske innbyrdes relasjoner som nok har vært brukt i stavkirkebyggingen på overordnet plan5, og Erla Hohler antyder som nevnt det samme i portalene. 

Passer dukka også helt naturlig opp som en del av inventaret i et treskjererverksted i Triblini, Bulgaria.

Passer som noe sorts hjelpemiddel i komposisjon og oppmerking virker dermed ganske ukontroversielt. Men hvordan passeren skal brukes er et åpent spørsmål. Der andrehøgda var et forholdsvis enkelt motiv å «dekonstruere» er førstehøgda langt mer kompleks og noe mindre åpenbar i konstruksjonen. Etter trekvart års grubling og granskning innimellom andre prosjekt har noen sammenhenger begynt å dukke opp. Hvor vidt de geometriske relasjonene jeg finner er helt tilfeldige sammenhenger, et indirekte resultat – «interferens» – av en bakenforliggende geometri, eller faktisk er det samme «prinsippet» motivene er konstruert gjennom er fortsatt vanskelig å si. Men en god test tenker jeg er om de resulterer i en «oppskrift» som kan gjengis, overleveres og som er tilstrekkelig til å komponere motivene på nytt. I mål er jeg ikke, men har kommet langt nok til å kunne prøve å merke opp og å skjære etter denne «oppskriften»: 

  1. En sirkel med diameter litt mindre enn halve den totale størrelsen på feltet slås opp med senter midt på flaten. En litt større sirkel, radie lik avstanden fra første sirkel til kanten på feltet, slås med samme senter. Disse to danner utgangspunkt for nakken på hver av de fire dyra, men også utgangspunkt for plassering av de fire sirklene som rommer hvert av dem. 
  2. Fire hjelpelinjer, to vertikale og to horisontale, slås opp så de tangerer første sirkel. Med senter der disse linjene krysses slås så fire sirkler opp, så avstanden dem i mellom er lik avstanden mellom første og andre sirkel. Disse fire sirklene blir de fire «medaljongene» som rommer det ferdige motivet.  
  1. En indre sirkel tegnes i hver av disse fire sirklene, hva som definerer størrelsen på disse har jeg fortsatt ikke avdekt. Kanskje er det bare snakk om en arbitrær avstand som ‘ser passe ut’. Diameteren på hver av disse indre sirklene halveres, og danner formen på framparten av hvert dyr. Her later det til at noe skjønn og omtrentlighet har fått styre plasseringen av denne sirkelen som former framkroppen, men kanskje er avstanden inn fra ramma satt til å være den samme som avstanden mellom hver av «hoved-sirklene». Frampart-sirkelen halveres igjen og brukes til å definere skulderen og hodet på hvert dyr. Skulderen plasseres så sirkelen for denne tangerer sirkelen for framparten, sirkelen for hodet så den tangerer skulderen. Deretter halveres denne igjen og denne mindre sirkelen former selve skallen på hvert dyr.
  1. Avstanden fra sirkelen som former framparten og til innsiden av «ramma» på medaljongen setter størrelsen på en litt mindre sirkel som former bakparten på hvert av dyra. Denne halveres, og den nye mindre sirkelen former hoftemuskelen. Kanskje brukes denne samme halveringen til å forme nakkegropa på dyrene med en liten sirkel som som tangerer frampart-sirkelen – men mest sannsynlig settes «diameteren» på nakkegropa av en anna relasjon jeg ikke har identifisert enda. En anna vel så sterk kandidat er at nakkegropa har samme diameter som sirkelen for skallen på hvert dyr, men heller ikke det er sikkert.
  1. Til sist(?) brukes samme diameter som hoftemuskelen til å strø ut fire sirkler, én til hver av føttene, og kanskje opptil fire til som tangerer de fire «fot-sirklene» og tegner buen på framsiden av ankelen. 

Det er mulig et lignende system har vært brukt til å forme også krøllene på halen og bladrankene som fyller resten av ornamentet. Men det er også mulig – kanskje vel så sannsynlig? – dette bare er «strødd ut» intuitivt for å fylle plassen, variasjonen er nemlig større her. Og angående variasjon: variasjonen mellom for eksempel størrelsen på føttene mellom hvert dyr gjør det ganske plausibelt at de er «definert» ut fra et sett med halveringer som antyda over. Men i variasjonen ligger også problemet i denne hypotesen – jeg har som nevnt ikke funnet en måte å «attributere» flere av dimensjonene enda, deriblant den indre ramme-sirkelen og nakkegrop-sirkelen. Den nøyaktige plasseringen av en del av elementene virker også noe uklar, og det samme gjelder rekkefølgen og/eller avhengighetsforholdet mellom de ulike stegene særlig i første trinn. 

Forsøk på å avdekke bakenforliggende hjelpe-sirkler i et 3D-scan av ornamentikken på takrytteren nordside, og de mulige sirklene lagt oppå hverandre (til høyre) for å se om det er noe system. Det er noen tydelige grupperinger, men det er egentlig helt naturlig så lenge motivet er rotasjons-symmetrisk som her, uavhengig av hvordan det er komponert.

Men aller mest brysomt, og kanskje en indikasjon på at hele denne hypotesen om et bakenforliggende geometrisk prinsipp står på et ustøtt fundament, er hvordan «systemet» tilsynelatende ofte passer på bare tre av fire repetisjoner. Paradoksalt nok mener jeg likevel dette har potensiale for å gjøre hypotesen mer troverdig i praksis. Jeg har allerede funnet konkrete og lett tilgjengelige spor etter passerbruk i Borgund stavkirke6. Disse sporene viste en innbyrdes variasjon som passer ikke så verst med de unøyaktighetene som kommer til syne mellom en «digitalt perfekt» komposisjon og originalens omtrentligheter. Om originalen var komponert ved hjelp av passer og et «geometrisk prinsipp» som dette var vel heller aldri målet geometrisk perfeksjon men heller noen støttelinjer å ta utgangspunkt i. Dessuten gjør variasjonen mellom hver av de fire repetisjonene av motivet det – om ikke tydelig så ihvertfall antydningsvis synlig – at geometrien innad i hvert motiv/dyr er basert på halveringer internt og ikke noen overordnede dimensjoner. Spesielt de små elementene som hoder og føtter antyder dette – de er resultat av flere halveringstrinn, og har dermed størst potensiale for synlig avvik. Størrelsen på disse utskårne panelene gjør det mest rasjonelt å merke opp én «medaljong» av gangen, så det er naturlig at avvik akkumuleres lokalt for hvert dyr, og for eksempel føttene får litt ulik størrelse fra medaljong til medaljong. 

Hvorfor skulle så ornamentene være merka opp etter et system som dette og ikke bare tegna opp på frihånd? Likhetstrekkene mellom takrytterne på Borgund og Høre antyder at det var verdi i å overføre motiv nærmest uten endringer, det samme gjør likhetstrekkene mellom alle de stavkirkeportalene som plasseres i Sogn-Valdres-gruppen7. Dessuten gjør en geometrisk oppskrift som dette det enklere å få de fire medaljongene på hver side av takrytteren så like som de skal være. 

Plastfolie med tegningen Bjarte Aarseth gjorde direkte på originalen i 2007, oppå første medaljongen jeg har komponert med øyemål, passer, sotsnor og pensel. For å få et resultat som er lettere å sammenlikne målte jeg ut diameteren på ramma direkte fra plastfolietegnaingen, og hoppa sånn sett over steg én.

Blir det til sist noen gang mulig å få en bekreftelse på et slikt geometrisk prinsipp for stavkirke-skurd? Neppe, om ikke noen finner rester av et manuskript med en oppskrift som dette intakt8. Men sydsiden på takrytteren kan også bli en nyttig test – det foreløpige arbeidet er av praktiske årsaker kun gjort på motivet fra nordsiden. Dernest kan det bli en nyttig test å se om dette «geometriske prinsippet» også passer på takrytterornamentikken fra Høre – og eventuelt andre steder hvor dette motivet går igjen. 

Trepasser fra 1805. Fra Universitetsmuseet i Bergen: Bygdesamlingen, lensmann Løvvigs samling. Fotograf: Stine Dornfest, gjengitt under lisens: CC BY-SA 4.0. Fra Unimus.no

Fotnoter trenger jeg likevel ikke (enda?) passer for å komponere

  1. s. 97 i Hohler, Erla (1999) Norwegian stave church sculpture volume II. Universitetsforlaget, Oslo. ↩︎
  2. Kielland, Else Christie (1981) Stave churches and Viking ships studied in the light of Egyptian-Greek methods. Dreyer. ↩︎
  3. Hohler, 1999, s. 97 ↩︎
  4. Hohler, Erla Bergendahl (1993) Norske stavkirkeportaler – II studier (Doktorgradsavhandling) Utg. E. B. Hohler. Oslo. Tilgjengelig på https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2015042408149?page=297 ↩︎
  5. Jensenius, Jørgen H. (1988) Lomen stavkirke : en matematisk analyse = The Stave church of Lomen : a mathematical analysis. Alvheim & Eide, Øvre Ervik. ↩︎
  6. Beskrevet nærmere i luke 3 av Treskjærerbloggens adventskalender 2024 ↩︎
  7. Hoher, 1999, s. 97
    og i
    Hoher, Erla Bergendahl (1976) The capitals of Urnes church and their background. Munksgaard, Copenhagen. ↩︎
  8. Noe à la: Fett, Harry (1910) En islandsk tegnebog fra middelalderen. Dybwad, Christiania. Tilgjengelig fra: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040804142 ↩︎