Å Theophilus, akk du Theophilus

Jeg har kost meg den siste tiden med å lese en engelsk oversettelse¹ av Schedula diversarum artium. Dette er et middelaldersk manuskript om håndverk, tilskrevet Theophilus Presbyter, og som kun finnes bevart gjennom titalls avskrifter av avskrifter av (…) av avskrifter av originalen.² ’Theophilus’ er regnet av flere for å være et pseudonym for munken Roger av Helmarshausen³, men det er også de som mener manuskriptet er en samling av tekster fra flere ulike hender, uten én felles forfatter⁴. 

Mye kan åpenbart sies om forskningshistorien her, men til det er jeg ikke rett person. Jeg skal heller ikke påstå å kunne si noe særlig den ene eller andre veien om tekstens opphav. Derimot gir teksten uansett et interessant innblikk i hva som var ‘allment kjent’ i tiden dette ble skrevet, og er en sentral kilde til middelalderens håndverk. 

Spesielt spennende for meg er det at det opphavelege manuskriptet dateres til første halvdel av 1100-tallet, kanskje 1122 eller -23.⁵ Det har også trekk som tyder på at det opprinnelig var skrevet av noen som kunne sitt handverk, og er ikke kun gjengivelser «utenfra» nedtegnet av skribenter uten praktisk erfaring.⁶ Dermed gir det et blikk inn i nordeuropeisk håndverk akkurat i tiden midtrommene heves og stavkirkebyggingen modnes.⁷ Nå er manuskriptet for ordens skyld av tysk opphav, og representerer dermed håndverk i litt mer sentrale strøk enn her oppe i nord. Men, lest med det forbeholdet i mente, gir Schedula diversarum artium, eller On Divers Arts som Hawthorne og Smith har oversatt det til, unike innblikk i gammelt håndverk tidlig i stavkirketiden. 

Det var flere konkrete ting jeg ville se etter da jeg begynte å lese Theophilus. Manuskriptet omhandler ikke direkte treskjæring, men maling og framstilling av pigmenter er omtalt. Det kan være relevant i prosessen med å komponere og merke opp ornamentene, om de har vært kalligrafert. Jeg håpet også å finne noe som kan være relevant for noen undersøkelser omkring bor-teknologi jeg holder på med for tiden. Men for å låne noen ord fra Øystein Sunde: «den som leter skal finne no’ ganske annet enn det som er borte».⁸ Jeg fant kanskje noe av det jeg lette etter (mer om det senere), men størst inntrykk gjorde det jeg ikke hadde venta å finne. 

Den første overraskelsen dukka opp i første bok, kapittel 22

«After this measure them with compasses and a rule and arrange your work, namely, figures or animals or birds and foliage, or whatever you want to portray.»⁹

Også i ‘organiske’ motiv som folk, dyr, fugler og bladverk var det tydeligvis helt naturlig å gripe til passer og linjal. Og det er ikke bare i dette kapittelet det nevnes: 

«And draw it on the board with a rule and compasses»¹⁰

Alene er observasjoner som passermerket på trestykket N30000 i Trondheim en interessant anekdote, men når en liknende tilnærming beskrives i en så ulik kilde som Theophilus’ Schedula likner det betydelig mer på en tendens. Enda et spor som bygger opp under hvor sentrale stikkpassere må ha vært.¹¹

Den andre overraskelsen jeg fikk i lesningen Om de diverse kunster kom i direkte fortsettelse av forrige sitat.  Igjen fra bok II kapittel 17:

«And draw it on the board […] with [a point made of] lead or tin»¹² og litt senere I samme avsnitt (i C. R. Dodwells oversettelse)  «This done, draw whatever figures you have chosen, first with lead or tin, and then with a red or black colour»¹³

I følge Hawthorne og Smith er tegning med bly og tinn-stift en romersk oppfinnelse¹⁴, og Theophilus beskriver det her som en metode for å konstruere border, ornamenter og dekor også på treoverflater. Overflaten må først prepareres med kritt-/kalkpulver som vaskes inn i treoverflaten, men er ellers en lettvint teknikk for å skisse på tre, som både gir tynne, presise streker, og ikke etterlater synlige spor for ettertiden. Denne teknikken kompliserer dermed tolkningen av de sporene jeg begynte å drøfte i innlegget om Knivriss på kirkeportaler. Det er dog artig at han avslutter med å presisere at det skal males over med farge for å forsterke eller fiksere motivet – så det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.

At Theophilus velger å beskrive tegning med bly, som han gjør her, kan kanskje bety det ikke var en veldig utbredt teknikk. Det er også en lang vei fra sentrale Helmarshausen (i midt-Tyskland) og til rurale Norge. Men muligheten for presis og tydelig skissing som ikke etterlater distinkte spor for ettertiden kompliserer likevel tolkningen av stavkirkeskurdens komponerings- og opptegningsprosess. 

Til sist tar jeg med en urelatert liten artighet – en beskrivelse av et verktøy, en «planatorio ferro».  Denne tolker Hawthorne og Smith som en bandkniv¹⁵, og C. R. Dodwell oversetter til en sponhøvel (spokeshave) av jern(!)¹⁶. Dette kommer opp i bok I, kapittel 17, om å lime sammen flate paneler til alter og dører. Etter sammenliming skal disse gjøres slette, og redskapen her framstår for meg besnærende lik det vi her på berget liker å krangle om kalles en skavl eller pjål:

«[Later, / Afterwards] they should be [levelled / smoothed] with [an iron spokeshave / planning tool [i.e., a drawknife]] which is curved and [sharp / has an edge] on the inner side and two handles so that it can be [used / drawn] with both hands.»

Engelsk oversettelse av C. R. Dodwell (1961)¹⁷ og Hawthorne & Smith (1979)¹⁸ sammenstilt.  Der de to oversettelsene spriker fra hverandre er de to alternative tolkningene satt i hakeparantes, med Dodwells tolkning før skråstreken. 

At også Roger/Theophilus kan ha brukt en skavl-lignende redskap burde ikke egentlig overraske. Men dette er likevel en vesensforskjell fra det både Dodwell og Hawthorne / Smith skriver. Kanskje en nyttig øvelse i hvor forsiktig en skal være med å ta detaljer i en oversettelse for god fisk, og en påminnelse om å huske god kildekritikk. 

---

Addendum 14. januar Apropos oversettelser, så fant jeg i kveld den mest spennende linjen latin jeg kan komme på, til tross for at jeg ikke kan språket. Jeg oppfatta først ikke hvor spennende dette setningsleddet fra bok III kapittel 81 av Theophilus egentlig er, fordi oversettelsen jeg leser nok er utført litt unøyaktig akkurat her. Implikasjonen av disse latinske ordene får jeg komme tilbake til i et senere innlegg, men de syv magiske ordene kan jeg gjengi her:

iuxta modum ligni in quo uoluituro runcina¹⁹

---

Fotnoter for fortsatt fordypning

1. Hawthorne, John G., Smith, Cyril Stanley (1979) Theophilus : On Divers Arts : The Foremost Medieval Treatise On Painting Glassmaking And Metalwork. University of Chicago Press, 1963; reprinted Dover Publications Inc, New York. ISBN: 0–486–23784–2 ↩︎
2. Det finnes to bevarte manuskript som (etter Hawthorne og Smith) regnes for å være tredjegenerasjons, altså (bare) avskrifter av avskrifter av originalen. De er dog ikke helt komplette, og mangler blant anna de siste kapitlene av tredje bok.  ↩︎
3. Hawthorne, J.G., Smith, C.S. (1979) Introduction, s. XV ↩︎
4. Speer, A. et.al (2010) Schedula… a scholarly digital resource at the Thomas-Institute of the University of Cologne. [web] tilgjengelig på: https://schedula.uni-koeln.de/index.shtml [lest 12.1.2025] ↩︎
5. Hawthorne, J.G., Smith, C.S. (1979) Preface to the Dover edition s. VI (upaginert) ↩︎
6. Særlig sies dette (etter Hawthorne og Smith, 1979) å gjelde tredje bok, om metallarbeid. ↩︎
7. Om dateringa for originalmanuskriptet Hawthorne og Smith (1979) trekker fram stemmer, ble manuskriptet skrevet et knapt tiår før ‘Urnesstilens kirke’ (Urnes 3) byttes ut med dagen Urnes stavkirke (Urnes 4). Urnes stavkirke regnes som den eldste bevarte stavkirken, og ombyggingen fra den foregående antas å handle om overgangen til hevet midtrom. Se blant anna Krogh, Knud (2011) Urnesstilens kirke. Pax Forlag A/S, Oslo.
   Mange regner denne påfølgende perioden utover 1100-tallet for stavkirkenes blomstringstid. ↩︎
8. Øystein Sunde, fra sporet «Lagt det på et lurt sted» på albumet «Nå er begeret nådd» (1999) ↩︎
9. Hawthorne, J.G., Smith, C.S. (1979) Book I Chapter 22 (s. 29) ↩︎
10. Hawthorne, J.G., Smith, C.S. (1979) Book II Chapter 17 (s. 62)  ↩︎
11. Dog er det også her ikke helt korrespondanse mellom Theophilus og meg — «there are also iron compasses made in two parts. These are made both large and small, and both straight and curved.” (Hawthorne, J.G., Smith, C.S. (1979) Bok III:16, s. 93). I øyensynlig kontrast til min argumentasjon for tre-passere, beskrives i Schedula kun jern-passere, både store og små. Jeg velger å forklare dette med at Theophilus’ styrke tilsynelatende var metallarbeid, og at mye av arbeidet han beskriver involverer varme. Dessuten er hans virke i en urban kontekst med et nogenlunde fast verksted, og ikke omreisende. ↩︎
12. Hawthorne, J.G., Smith, C.S. (1979) Book II Chapter 17 (s. 62) ↩︎
13. Dodwell, C. R. (1961) Book II : XVII s. 47. ↩︎
14. Hawthorne, J.G., Smith, C.S. (1979) fotnote 1, s. 62 ↩︎
15. Hawthorne, J.G., Smith, C.S. (1979) Book I Chapter 17 (s. 26) ↩︎
16. Dodwell, C. R. (1961) Book I : XVII s. 16. ↩︎
17. Dodwell, C. R. (1961) The Various Arts. De Diversis Artibus. Clarendon Press, Oxford. Nytt opplag i 1986. Tilgjengelig på: https://schedula.uni-koeln.de/index.shtml [lest 12.1.2025] ↩︎
18. Se note 1 ↩︎
19. Fra den latinske versjonen til Dodwell, C. R. (1961) Book III : LXXXI ↩︎