Sola har begynt å varme igjen, og denne uka ble jeg stående utafor verkstedet vårt på Fornebu og hugge til emner til takrytteren. Ute i sola, med øks i hand og ro i sjela vandrer tankene fort.
Vi lever i en helt anna verden enn den verden takrytteren vi replikkerer ble til i. Mye har endra seg fundamentalt, og selv om tilveksten i norske skoger er god1, så er skogene tross alt ikke utømmelige. Vi er også langt fler om beinet nå enn i 1170. Spesielt furu i de dimensjonene vi jobber med, er – om ikke sjeldent – så ihvertfall en resurs å behandle med en viss andakt.
Å telje til plank av en furustokk før sagbrukstiden består, i grove trekk, av å kløyve stokken i to, hugge vekk den runde utsiden av hver halvpart, og så stå igjen med to plank. I Sverige har det i senere tid blitt demonstrert at en nok kan få til to plank og to lekter (til for eksempel taksperrer). Dette gjøres ved å hugge hver halvkløyving fra D-form til T-form og så splitte T-en, heller enn å hugge seg direkte fra D til I-form. Uavhengig av dette resulterer prosessen i en hel masse flis, og ganske lite ferdig virke, fra hver stokk. En kan utnytte ganske mye mer av stokken ved å jukse litt med sag.
Samtidig er det mye som kan sies om viktigheten av å stå i ‘the long, hard slog of the process’, enten en utdanner seg til produktdesigner (hvor jeg har frasen fra) eller om en undersøker gammalt håndverk. En kan egentlig ikke erfare en prosess uten å erfare hele prosessen2, en professor som blir med ut i felt og knepper til form én pilspiss i flint vil aldri erfare den rytmen som ligger i å lage ‘et yrkesliv’ med pilspisser. (Nå kan du gjerne, kjære leser, innvende at det er et litt teit eksempel, siden de fleste flint-pilspisser nok ble laget før ‘yrker’ ble en greie). Et besnærende eksempel på hva som kan komme ut av å ‘stå i det’ handler om den gamle myten om at margen (rettsiden) alltid skal være ut. Ser en på gamle kirketak, vegger og liknende stemmer dette i grove trekk, men er langt fra enerådende. Tvertimot finner en ganske mange tiler og bord hvor margen er inn. Noen god forklaring på dette har syntes å være fraværende, men Hans og Åsmund har erfart en tendens som nok kan forklare en del. Når en kløyver furu er det noen stokker som deler seg veldig pent, mens andre har mer uryddig vedstruktur. Disse er ikke bare mer vriene å dele, men også mer arbeidsomme å hugge pene på margsiden – rettsiden. Disse bordene viser seg å være mye greiere å hugge glatte og pene på vrangsiden – ‘bark’-siden – som vanligvis vendes inn i bygget. Rettsiden regnes for å være mer holdbar. Men det er viktigere for holdbarheten om overflaten er glatt og uten sprekker og utriv, og det får en lettere til på vrangsiden av vriene stokker. Dermed blir det ofte best å la de vriene borda ligge med margen inn, stikk i stid med gamle læresetninger – men på linje med det en ser i gamle bygg.3 Dette er ikke noe en ser ved passiv observasjon av materialene i et gammalt tak, men det kan erfares gjennom å kløyve og telje til materialer til en hel konstruksjon.
Jeg som treskjærer er ikke ekspert i hverken kløyving, klamphugging eller sprettetæljing. Jeg har prøvd ved noen anledninger, men har ikke erfaringen med å stå i det i ukesvis. Det forskningsmessige utbyttet av at jeg bruker øks framfor sag for å lage emner er derfor kanskje begrenset – det jeg skal forske i er heller ornamentikken som skjæres ut etter at emnet er preparert. Er større utnyttelse av stokken, og tid spart, dermed mer verdt enn at jeg står og svetter med øksa? I Riksantikvarens Middelalderprosjekt (1991-98) ble det formulert prinsipper for verktøybruk i restaurering og sporene som skulle etterlates, som er videre drøfta i ettertid av Ola Fjeldheim:
«Sag, ordinære høvler eller maskindreven redskap skulle dermed ikke brukes. Imidlertid ble det gjort en del unntak der hvor en oppfatter at redskapen ikke setter spor etter seg. Det ble brukt moderne mobile sagverk for å skjære stokker og plank, (…) Materialer som var bearbeidet med moderne hjelpemidler ble gått over til slutt, slik at kun spor etter tradisjonelle verktøy er synlige: ‘Endelig bearbeidelse blir alltid utført med tradisjonelt redskap og verktøy i en dybde som krever full kraft i prosessen.’ »4
Jeg klarer ikke riktig å bry meg like mye om at verktøyspora ser riktige ut fordi det er «brukt full kraft i siste bearbeiding av overflaten». Det er et fint prinsipp for å oppnå troverdige spor i en erstatta bygningsdel, men blir likefullt kun en ferniss, en illusjon av autentisitet. Men at forminga av virket har bidratt også til å forme tanker, forståelse og å forme håndverkeren er mye mer interessant.
På et mer praktisk (og kanskje anekdotisk) plan har denne erfaringen med å ‘stå i det’, i hvert fall for en liten stund, gitt meg noen andre nye refleksjoner. Oppdratt i en moderne, maskinbasert håndverkstradisjon som jeg er, så er min første impuls å få ned størrelsen på emnet så tidlig i prosessen som jeg kan. Det gjør materialene enklere å håndtere når den må mates gjennom stasjonære maskiner, men sparer også virke om det for eksempel er langkrok i et emne som skal høvles rett. Kan emnet kappes i to på midten vil en ende opp med å måtte høvle av bare en tredjedel så mye for å rette ut samme bøy i emnet. Arbeider en med håndverktøy blir mye snudd litt på hodet: verktøyet er lett og mobilt, og utfordringen er ofte å få materialene til å stå stille. Dette kan løses med å feste det til en arbeidsbenk, men ofte er ikke den tung nok til å stå stille av seg selv, så da må den igjen skrus fast i veggen. Alternativt, om en planlegger rett fra starten, så er tømmerstokken emnet kommer fra ofte ganske tung i seg selv. Det sparte meg mye bryderi når jeg (på emne nummer to) lot emnet henge fast i resten av stokken til jeg var nesten ferdig med å telje. Rekkefølgen i arbeidet kan i grunnen bli ganske motsatt når en bytter sag for øks.
Så det kan komme mye spennende læring av det å hogge med øks, selv om sag er lettvint. De mest spennende oppdagelsene opplever jeg at kan dukke opp der de er minst venta, så det er kanskje et argument for å ta øksa fatt selv der en ikke venter å erfare noe spennende. Og møbelsnekker Bjørn-Gunnar Eliasen har en fin leveregel for trehåndverk som jeg opplever gjør det enklere å la en del fin furu bli til flis i denne prosessen: «du skal etterstrebe å lage produkter som varer minst like lenge som treet det er laga av har stått i skogen»5. Målsetninga med takrytterprosjektet er absolutt å lage noe varig, og om flisa også kan resultere i å forme noe læring, så kan det også være et ‘produkt’ som får brukbar levetid.
Mens jeg var midt i denne ‘flyt-prosessen’, og reflekterte over det å erfare hugging, ble jeg forøvrig avbrutt av en kunstner/kunde som kom innom. Vedkommende skulle helst ha hjelp (og ros må vite!) med én gang, så rimelig som mulig, og allerhelst betalt svart (neitakk, jeg liker velferdsstaten!). Slike henvendelser er både en fordel og en ulempe med å ha verksted midt i byen, men for de lange tankene ville det kanskje være ‘riktigere’ å ta med furustokken min ut på landet. Enda en refleksjon som kom ut av denne stunden med høgging!
Fotnotene har ikke sola smelta helt vekk enda
- Hylen, Gro, NIBIO (2021) TILVEKST OG SKOGAVVIRKNING (online) Tilgjengelig på [lest 1.3.2025] ↩︎
- Mange takk Ted Matthews for denne svært nyttige lærdommen og minneverdige læresetningen. ↩︎
- Marumsrud, Hans og Stormoen, Åsmund. Basert på muntlig gjenfortelling oktober 2024. ↩︎
- Utdrag fra s. 73 i Fjeldheim, O. H. (2012). Tanker i tre : en studie av Middelalderprosjektet (Masteroppgave) Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo, Oslo.
Med sitat fra Haslestad, Anders (1994) Riksantikvarens middelalderprosjekt : innhenting av gammel kunnskap om trekonstruksjoner. Artikkel i Kulturmiljövärd 2-3, 1994 s. 87 ↩︎ - Bjørn-Gunnar Eliasen (2023) b.wood. [foredrag på Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo april 2023]. Lettere parafrasert av undertegnede. ↩︎
