Materialer

Mulig det er noe som kommer med alderen, eller kanskje det er fordi vi har blitt så mange i verden, og forbruker de skarve ressursene vi har, som om det var en konkurranse, og knappheten begynner å bli ubehagelig merkbar, men, jeg får bare mer og mer respekt for bruken av materialer. Den fornuftige bruken, og den gode forvaltningen.

Tidligere kunne nok ganske mye treverk og restbiter bli kappet opp til ved, eller gå i søpla, under fredagsopprydningen her på verkstedet. Men slik er det ikke lenger. Jeg klarer ikke hive en eneste bit.

Folk ler, det er jo enklere og mer lønnsomt å hente ut en ny planke fra hylla, enn å krabbe rundt på gulvet, og lete etter en bit som passer til det man skal lage. Det er dårlig business. Arbeidskraft og arbeidstid koster mer enn materialer i våre dager. Men er det egentlig dårlig business hvis det føles bra og riktig? Det er jo det det handler om. Jeg ble ikke treskjærer fordi jeg skulle bli rik på det.

Så der krabber jeg altså rundt på gulvet, og stabler opp trebiter i alle tenkelige størrelse og fasonger, i rekker langs veggen, mens jeg går bort til ambolten og retter ut en og annen bøyd spiker som ligger og slenger. Se her ja: Denne biten er stor nok til å bli et salatbestikk, eller noen enkle sleiver, og denne kan brukes til å bygge kaninbur av. Og avkappet blir mindre og mindre. Men så trenger man jo alltids plugger, eller kiler, de er jo ikke så store, de minste bitene er mer enn store nok til det.

Arbeidstid er det mest kostbare nå til dags. Slik var det ikke før. Da var det materialene som var dyre, og arbeidskraften nærmest gratis, eller ihvertfall fryktelig billig. Kanskje er det ikke lenge til vi i er tilbake der? Altfor mange mennesker, og altfor lite materialer.

Men man må ikke bli helt hakkande gærn heller. Eller fanatisk. Fanatisme er det værste som finnes, når man har mistet evnen til å ha et balansert syn på ting. Men før det, før vennene til slutt må vende ryggen til deg, og før sterke pleiere i hvite frakker må hente deg med makt, så kan man jo la det gå litt sport i det, som det heter. Sport skal jo være sundt.

Så jeg fortsetter å brenne tjære ut av restene av gamle syllstokker som må skiftes, og jeg plukker mose ut av plenen, som jeg senere bruker som isolasjon i veggene. Jeg bygger gjerder av vindfelte trær, og det som ligger igjen når veivesenet har ryddet langs veiene. Og jeg drar fram byggematerialer fra diverse søppeldynger.

Som trearbeider er det treverk som er min greie, og min drøm er at vi etterhvert kan komme tilbake til en allmenkunnskap om materialeegenskaper, som gjør at denne ressursen kan benyttes bedre. Forståelsen av at en planke ikke bare er en planke, men kan ha mange ulike egenskaper, at om vi vet hvordan å ta ut materialer og foredle dem på riktig sett, og ikke minst vedlikeholde dem, så kan det hende det faktisk er lønnsomt? Lønnsomt på mange måter, også økonomisk, men mest i et framtidig perspektiv. For framtiden er vel egentlig det viktigste?

Slike tanker tenker jeg, hver gang skaftet på den nyinnkjøpte riva knekker, første gang man bruker den, fordi fibrene ikke følger formen på skaftet, eller når byggherrer tror alt er gloria, så lenge leverandøren kan levere minst 60 prosent «kjerneved» i materialene.

Treverkets holdbarhet over tid.

Jeg skal ikke strekke det så langt som å si at forsteinet tre fortsatt er tre, men arkeologien kan fortelle oss at treverk er et veldig holdbart materiale, om de rette forutsetninger er til stede. Gokstad- og Osbergfunnet viser at treverk holder seg bemerkelsesverdig bra, om det er pakket i leire. Der kunne man plukke ut nesten hele skip, og et stort antall andre gjenstander, som hadde ligget under jorda i 1100 år. Og det var heller ikke bare disse tresortene som er navngjetne for sin motstandsdyktighet,- som eik og furu-, men også mange andre, som vanligvis ikke er forbundet med holdbarhet.

Og de gamle trebygningene som fortsatt står da, stavkirker og loft, det er nesten ubegripelig at de er gjort av plantestilker, -av organisk materiale? Det handler om fornuftig og bevisst bruk av materialer, men også om kunnskapen om å ta vare på.

Nå var det jo ikke vikingenes tanke at disse skipene de gravde ned skulle bevares, slik at ettertiden kunne grave dem opp, hele og fine, så i de tilfellene var det en ren tilfeldighet, men at leire og treverk er gode venner, er noe mennesker har visst å dra nytte av i uminnelige tider. Bygninger og konstruksjoner har blitt pakket inn i leire, leirklint og rappet, og om tak hadde blitt vølet, og leirkliningen ettersett, kunne vi fortsatt hatt langhus stående fra oldtiden. Leiren og treverket spiller på lag mot tidens og naturkreftenes gnaging.

I Trøndelag og nordover har de laget båter av gran og bjørk i lange tider. Materialvalgene er nok tvunget fram av mangel på noe bedre, men båtene er uovertrufne, og det finnes mange, som fortsatt seiler, som er hundre år og eldre.

Så om man legger forholdene til rette, og vedlikeholder disse forholdene, kan vi få trematerialene til å vare nesten evig. Stavkirker har stått i snart tusen år, og ingen aner hvor lenge de vil fortsette å stå.

Om å ikke se skogen for bare trær.

Det er ikke; «at vi snart slipper opp for trematerialer», man tenker på når man reiser rundt i Norge, og ser alle de skogkledte åsene som strekker seg milevis. Skogen virker uendelig. Men det vi ser utover, er en av de små grønne flekkene som er igjen i det engang skogkledte Europa. Men slike tanker tenker man når man for eksempel ser utover landskapet i Skåne. Det er der jeg er nå, og tenker slike tanker. I Skåne ble «virkesbristen», som de kaller det, allerede ganske merkbar i middelalderen, og det har fått store konsekvenser for hvordan menneskene har måttet tenke, leve, og bruke materialer. For ikke å snakke om konseskvensene for skogene i seg selv. Her var det også en gang store tette skoger som strakte seg fra høydedragene inne i landet, og helt ut til kysten. Nå er slettebygdene i Skåne forblåste flater, med bare ett og annet tre stikkende opp her og der. Trær som har fått bli stående, for å gi litt ly for vinden, eller skygge for solen, i menneskenes tjeneste.

Det later til at om mennesker får velge fritt, så vil de bygge husene sine av tre. Hva det skyldes kan nok være mye forskjellig. Trebygninger gir utvilsomt et annet inneklima enn hus gjort av stein eller leire, men noen ganger vil man at hjemmet skal være svalt, og andre ganger handler det om å magasinere varme. Svaret, eller ihvertfall ett av dem, kan handle om at selve byggeprosessen oppleves som mer umiddelbar og tilgjengelig for de fleste, så lenge det er tilgang på trevirke. Og så handler det nok om treverkets fortreffelighet som byggemateriale. Det er lett av vekt, lett å bearbeide, og veldig sterkt og solid.

Det finnes mange grunner til å hogge ned trær, men kanskje ikke alle disse grunnene alltid er like gode, og kanskje finnes det grunner til ikke å hogge ned trær av og til, hvis man prøver å se ting i et større perspektiv.

Mange hus står tomme rundt omkring. Hus som har stått lenge, men som til slutt har blitt forlatt. Det kan være av mange grunner, men sannsynligvis mest fordi ingen lengre ville, eller kunne, bo der. Det er de samme grunnene til at heller ingen kan, eller vil, flytte dit. Det finnes ikke næringsgrunnlag på plassen, man kan ikke lengre bygge et liv, eller en tilværelse der. Derfor står de tomme. Ikke fordi det nødvendigvis er noe galt med husene. De vil forsvinne om de ikke blir tatt vare på. Når hus har stått i hundre eller to hundre, kanskje tre hundre år, så er det liten tvil om at de har bevist sin eksistensberettigelse, og sin kvalitet. Her har noen lagt ned et godt arbeid, og her har noen høstet og foredlet det ypperste av ressurser. Vi burde føle en forpliktelse for å ta vare på dem videre. Om vi så ikke skal anvende dem selv her og nå, så ihvertfall for ettertiden. Allikevel bygger vi nye hus, av nye trær som blir hogd, lenge før de er hogstmodne, og har utviklet de kvalitetene som behøves for å bli gode materialer, og med tidsbesparende teknikker (les økonomiske). Hva i all verden er vitsen og tanken med det? Om de gamle husene står på avbaklige plasser der ingen kan bo, så kan man flytte dem, eller plukke dem ifra hverandre, og gjenbruke det som er av gode materialer. Det er ikke engang sikkert det er mer arbeid, eller mer ressurskrevende, enn å måtte ut i skogen å felle nye trær. Noen timer med spikeruttrekking kontra alle de ressursene som skal til for å gjøre skog om til bolig?

I middelalderske dokumenter fra Danmark, vedrørende arveoppgjør, kan man se at, ramverkshus satt på syllstener, ble ansett som løsøre på gårdene. Det vil si at det var en selvfølge at husene skulle flyttes ved et generasjonsskifte, eller at materialene skulle brukes videre i andre sammenhenger. Slik tenkte de. Vi tenker at hus er stedbundne, og plassens skjebne dermed også er husets skjebne. Ressursene som ligger i gode materialer er formidable, selv om det er snakk om brukte materialer, og de ligger rett foran nesa på oss, og svinner hen, mens vi heller høster av skogen som derfor også svinner….

Gjenbruk

200 år uten nevneverdig forfall, burde kunne være lakkmustesten på om materialer er gode eller ikke, til konstruksjonsvirke. Hvor lenge kan de ikke da leve videre, så fremt de overnevnte forholdene legges til rette. Om huset står 700 år til, vil disse første 200 være for materialenes ungdomstid å regne. De endeløse grønne skogene man skuer utover i Norge nå, har ikke de samme trærne med de samme gode materialkvalitetene, som for 200 år siden, eller enda tidligere. Menneskene har forsynt seg med det beste så klart. Og etterspørselen har bare økt med tiden. Det var ikke slik at våre forfedre nødvendigvis forvaltet ressursene så fryktelig mye bedre enn vi gjør i dag. Men det var mer av dem, og behovet for å ta ut virke var ikke like stort som nå. Når vi høster av skogene i våre dager, så tar vi det som er der. Og det er unge trær med andre vekstvilkår enn i de gamle skogene, og vi tar alt, med liten tanke på at det er et samspill i skogene mellom trær av varierende alder og størrelse, som er viktig for skogen, og for de gode materialene. Og dette gjør vi mens de ypperste materialene som vokste i landet det siste tusenåret, ligger og råtner vekk i tømmerveggene på øde hus, som ingen lenger vil bo i. Forstå det den som kan.

Materialkvalitet.

Gode eller dårlige materialer, handler om hva de skal brukes til, ikke egenskapene i trebitene i seg selv. Materialene er et resultat av det spesifikke treets iboende egenskaper, samt de kvaliteter som eventuelt tilføres av bearbeidingen og behandlingen vi mennesker gjør med dem, og atter en gang om hvordan vi bruker dem, og vedlikeholder dem.

Kjerneved fra furu er råte-og værbestandig, det har ord på seg for å være noe av det beste vi har, men er det alltid sånn? Svaret er nei, det skal mere til. Det kan handle om treets vekst og levevilkår, og om hvordan, og når treet blir felt, og om foredlingen videre fram mot materialer som skal brukes.

Det er i det hele tatt ganske sammensatte problemstillinger rundt materialkvalitet.

Gode materialer

Det sies at et bra øsekar skal lages av or, for or er en tresort som godt kan tåle å bli våt, -tørke-, og bli våt, om og om igjen, uten å sprekke. I tillegg er det en ganske lett tresort, og det skader heller ikke, om man må øse fort og lenge.

Et sleggeskaft skal lages av en ask som har vokst i den solvendte skogkanten, akkurat der enga starter. For der får den lys og vokser fort. Og ask er en tresort som blir sterkere jo fortere den vokser, i motsetning til, for eksempel, gran og furu.

Bjørka er suveren til alt som har med matlaging å gjøre. Fjøler, trau, sleiver og så videre. For den avgir ingen lukt eller smak, samtidig som den har boende i seg antiseptiske egenskaper.

Osp kan stå under vann og brukes til bryggestolper, og den svetter ikke ut sevje, så badstuer kles med den, og man gjør fyrstikker av osp, så man ikke behøver være redd for at kokende varm saft kommer ut og brenner fingre eller kropper.

Tommestokker lages av rogn. En tresort som beholder sin stivhet og er formfast, selv i tynne dimensjoner.

Av poppel lager man kofferter og kasser. Den er lett av vekt, og svært støtabsorberende.

Barlinden er uovertruffen til gjerdestolper og pil-og-buer. Den har en gift i seg som gjør at den ikke råtner, den kan stå i blaut jord i evigheter, og den har en spenstig seighet uten sidestykke.

Og slik kan man fortsette. Alle tresortene har iboende visse kvaliteter, og dermed bruksområder der de er helt ideelle.

Kløyving, et eksempel på bearbeiding av materialer.

Fra gammelt av var det å kløyve ut materialer mest en dyd av nødvendighet. Om man skulle tilvirke mindre biter av en trestamme, så splittet man stokken på langs, til den størrelsen man ville ha. Halvkløyving, eller videre til kvartkløyving, eller en gang til, til åttendedel, og så videre. Treet er med på det, det sprekker opp mellom fibrene, og lar seg nokså velvillig dele opp på denne måten. Man hadde ikke sager til å dele opp stokkene, og trengte det saktens ikke heller. Resultatet var «skier» eller «ski». Vi finner igjen ordet i «vindskier», «beitski», «vedski», «skigard» og rett og slett i «Ski» som vi har på beina. I våre dager foregår ikke oppdeling av tømmerstokker på den måten lengre, når tømmer skal bearbeides «industrielt». Nå sages stokkene, med det for øyet, å få mest mulig planker ut, i ønskede dimensjoner. Sagen tar ikke hensyn til fibrenes løp, den skjærer rett fram, og lager firkantede planker. Kløyving har noen naturlig medfølgende egenskaper, hva materialkvalitet angår, som går tapt på dagens sagbruk. Når man kløyver treet gir det en overflate på trestykket, der alle fibrene er intakte i hele trestykkets lengde. Fibrene er lange rør som altså ikke har noen hull, og dette betyr en overflate som er mer eller mindre helt vanntett. Det ultimate taktekkingsmateriale for eksempel. En kløyvet planke er også symmetrisk, strukturen er lik på begge sider av planken, (og gjennom den), slik at fordampningen blir lik på begge sider under tørking, og planken vil ikke slå seg, men beholde sin form. (radiært snitt). Den blir så stabil det er mulig å få den. Til sist blir planker som er kløyvet ut, (eller radiært skåret), så sterke som de kan bli, i det gitte format de nå måtte være i. Disse kvalitetene ved materialene er vi villige til å forsake, i bytte mot at de kan framstilles hurtigere. Kanskje det er verd å spandere to dager på å framstille en planke, framfor at den sages på to minutter, om den dermed kan vare i tusen år?

Tørking av materialer.

Når man skal lage gjenstander og møbler av tre, vil vi gjerne at materialene skal være helt tørre. Det vil si at så godt som all fuktighet i treverket har dampet bort, og treet er ferdig med å krympe og bevege seg. Det vannet som har ligget inni i hulrommene i cellene er forlengst borte, og også det vannet som ligger i vedstukturen, altså i celleceggene er så og si helt borte. Tørking skjer i den overnevnte rekkefølgen. Først forsvinner det «frie» vannet, som man kaller det, og deretter det «bundne» vannet. I den siste delen av tørkeprosessen, skjer de store formforandringene. Treverket skal gå fra å være fylt ut, og blåst opp, av vann, til å klappe sammen, og bli mindre i volum. Da frigis spenninger, treet sprekker opp, eller vrir på seg. Slik er det. En hel trestokk som skal gå fra våt til tørr, vil sprekke enten i en masse små sprekker rundt hele, eller i en eller flere store sprekker, som vil komme der motstanden er minst, det vil si der avstanden fra margen og ut til utsiden er kortest. Deler man stokken etter midten, til en halvkløyving, vil mye av spenningen fjernes, Da vil trestykket heller trekke seg sammen og bøye seg, om man er heldig. En kvartkløyving er enda mer stabil. Jo mindre bitene blir, desto mindre spenninger er igjen i emnet. Men det finnes en hel del triks og knep, som til og med kan gjøre en hel rundstokk nærmest sprekkfri. Det viktigste av alt, om man vil få et sprekkfritt emne, er at tørkingen skjer langsomt. Jo saktere dess bedre. Men helt stabilt og rolig vil aldri et stykke tre bli, for treverk er svært hygroskopisk. Det vil si at det vil ta til seg, og avgi fuktighet, etter omgivelsene. Møbelsnekringens edle kunst handler mye om det. Hvordan å føye sammen trestykker, slik at de kan få lov å bevege seg, uten at konstruksjonen ramler fra hverandre. Mye av bearbeidingen fram til det ferdige produkt, eller gjenstand, kan allikevel foregå underveis i denne tørkeprosessen, og det kan også være store fordeler med det. Tørkingen går fortere dess mindre dimensjonene blir, samt at bearbeidingen av materialet er enklere. Rått virke, er som regel adskillig behageligere å jobbe i, enn knusk tørre materialer.

Trestokkens anatomi

Fibrene i treet er lange rør som frakter vann og næringsstoffer opp og ned gjennom stammen mens treet lever. Margstrålene er kanaler som frakter stoffer mellom barken og margen, altså på tvers av fibrene. Det er disse margstålene treverket kan splittes langs. Hver for seg er fibrene som tynne strå, så en trestamme er som en veldig tett sammenpakket bunt med strå. Litt som et tau er veldig sterkt, er også en trestamme sterk, og tåler store påkjenninger. Men treet er også stivt. Endeveden er veldig tung å bearbeide, mens fibrene i lengderetningen er adskillig mer medgjørlige. Trearbeid handler om å jobbe med de forskjellige retningene i treverkets konstruksjon, og anvende deres ulike kvaliteter på en hensiktsmessig måte.

Så hva er det jeg prøver å si?

Jeg ønsker å fortelle om, og forhåpentlig forklare, den andektigheten jeg kjenner i møte med materialer, og de årsakene som ligger til grunn for den følelsen. Fortsatt har vi, merkelig nok, et overforbruk, og en grunntanke som har sprunget ut av våre religioner, og våre filosofier; at naturen er til, for vår del, og for oss å utnytte, til tross for at vi ser det er galt. Vi kan gjerne forsyne oss av ressursene i naturen, og berike vår tilværelse med dem, det er bare måten å gjøre det på som ikke er holdbar. Trærne mens de lever, kan gi oss mat, medisiner, vi kan høste materialer, bark, som gir den beste taktekking, røtter som kan flettes til utrolig konstuksjoner, vi får ly og skygge, de holder jorda på plass, så den ikke blåser bort og forsvinner, det er ikke ende på hva vi kan få fra trærne, eller ta, er kanskje rettere å si. Og når vi feller trærne, og fjerner dem fra det kretsløp de egentlig skal være en del av i naturen, burde vi i det minste avlegge et stilletiende løfte, på vegne av menneskeheten, at vi skal forvalte disse ressursene så godt vi bare kan. Dette må vi gjøre, og dette må vi lære våre barn. Jo bedre vi kjenner materialenes egenskaper, desto enklere, er det å forvalte dem, og ikke minst, desto mer selvfølgelig blir det, å gjøre det.