Sub tuum praesidium
«Under din beskyttelse søker vi tilflukt
Guds hellige mor
Hør våre bønner i vår nød
hjelp oss alltid ut av fare
herlige velsignede jomfru«
Denne figuren er fra 1480- tallet og forestiller Maria med sin beskyttende kappe. Den var lenge attribuert til en treskjærer som het Friedrich Schramm, men nå er det konsensus rundt at det nok heller er den mer kjente Michael Erhart som har gjort den.
Det finnes mange framstillinger i kunsten av dette motivet, og ikke minst fra denne perioden, -og dette området. Syd-Tyskland på slutten av 1400-tallet, og begynnelsen av 1500-tallet, var en virkelig gullalder innenfor treskjæring, men denne skulpturen står for meg som noe av det fineste som er laget. Opprinnelsen til motivet sies å være inspirert av middelaldersk lovgivning, der det heter at kvinner av høy rang innehar privilegiet å kunne ta forfulgte mennesker under sin kappe, for å fri dem fra forfølgelsen. Vi ser Maria som beskytter en masse mennesker fra forskjellige stender og posisjoner i samfunnet, under kappen. Kvinner og menn. Noen ganger er til og med bøddelen også representert blant de små vergeløse menneskene.
En ting er hva det forestiller og hva det betyr, men noe helt annet er måten det er gjort, og vist på. I denne figuren er Maria den yndigste unge kvinne, så skjønn og vakker, med et ansikt så fylt med en helt overjordisk godhet, og et uttrykk som fortelller oss om en kjærlighet, uendelig betingelsesløs, og fri for fordommer og krav.
Det ser ut som hun er i ferd med å bestige en trone eller noe, med sin venstre fot allerede oppe på platået, har figuren en vektfordeling fra bena og oppover til hoftene, som gir gjenklang i hele hennes positur, en bevegelse som følger ryggraden til skuldrene, fra skuldrene oppover den lange slanke nakken, og tilslutt til det vakre hodet og ansiktet, som med sin lille tilt til hennes høyre, nærmest gjør et sveip med øynene utover hele verden, på søken etter flere hun kan omfavne med sin kappe. Hennes kropps bevegelse er som en firfisles vektskifte. Armene holder elegant i kantene på den åpnede kappen, fingrene vendt bakover, det hele gir et inntrykk av at hun flyr med store vinger, og skaper mer bevegelse. Men alt er anydninger, ørsmå vinkelskift i ledd, bittesmå gester, det er ro, stor ro over det hele.
Kjolestoffet hennes faller først fra under hennes hodepryd som sveiper over skuldrene,det knekker lett over hennes små bryster, før det sakte og med stor eleganse stuper ned mot hennes fot. Det er som å betrakte en høy foss fra lang avstand, da oppleves det som om vannet faller i sakte film, fordi avstanden er så stor og fordi fallet er så langt. De små menneskene som søker tilflukt i hennes favn, ser uendelig salige ut, med barneaktige fjes fylt med takknemlighet og undring.
En framstilling av omsorg og kjærlighet, som kan smelte hvemsomhelst…
Om du innimellom trenger små påminnnelser om at håndverk og kunst er noe fint: Titt innom bloggen Treskjererverkstedet.no
