En artikkel jeg skrev i sommer på oppdrag fra Norsk Håndverksinstitutt. Artikkelen var en del av serien «Fra kirkeloftet», som ble publisert i «Vårt Land».
Det er nødvendigvis med et helt eget sett øyne, eller briller om du vil, at håndverkere ser på gjenstander, når de skal rekonstruere dem, så prosessuelt riktig, som mulig.
De siste årene har treskjærere, og lærlinger ved Treskjærerverkstedet A/S, gjenskapt det interiøret, som en gang stod i koret i Heddal stavkirke, den største stavkirken fra middelalderen.
Interiøret bestod av «Bispestolen», «Brugdebenken», og «Klokkarpulten». I dag er det bare Bispestolen som fortsatt befinner seg i kirken, mens de to andre, er på Folkemuseet i Oslo.
Alle møbelstykkene er rikt utskåret, med billedframstillinger fra «Sigurd Fåvnesbane»-sagnet, som tross sin opprinnelse i germansk førkristen tid, levde i best velgående i middelalderen, og finnes i en rekke utsmykkinger i kirkene.
For å gjenskape prosessen bak, er det et helt univers som må bygges opp, i hvert fall teoretisk. Hvordan og hva slags materialer ble brukt, hvilke verktøy hadde de på den tiden. Enhver sammenføyning må studeres nøye for å finne «gangen» i arbeidet. Hva er originalt, og hva er senere ombygning. Gamle runeinnskrifter dukker opp: «mârkâritâr eiriks tottar Olafs sylvâr smiðs«, (Margret Eiriksdatter Olav sølvsmeds), står det, på klokkarpulten.
Gunnars kamp i ormegården, der han med bundne hender, spiller harpe med tærne, i et fånyttes forsøk på å roe ormene. Og Sigurd selv, i det øyeblikk han støter sverdet «Gram»(Vrede), inn i buken på dragen Fåvne. Og til sist, på bispestolen, Sigurd på spranget gjennom flammene som Odin har fanget valkyrien Brynhild i, for å gi henne ringen «Andavaranaut» og ta henne til kone. Akk, men slik går det ikke, for guder og onde krefter rår i sagnheltenes verden, og leker med dem som spillebrikker.
Rekonstruksjonsarbeidet foregikk om somrene utenfor stavkirken, tilrettelagt slik at publikum fikk ta del i det som foregikk. Det var et fantastisk prosjekt, der tradisjonsbåren kunnskap ble videreført til den yngre generasjon av håndverkere.
