Noen ganger er kanskje ikke det viktigste med formidling at 600 bobilturister får innblikk i hvordan man imiterte gulloverflater på kirkekunst i middelalderen, eller at 40 sjetteklassinger får prøve seg med poleringsagaten, og det blafrende tynne bladgullet.
Artikkel fra 27. januar 2020
Kvantitet eller kvalitet?
Alle som jobber med kulturminnevern eller tradisjonshåndverk, er hjertens enige om at formidling er svært viktig, det er så viktig at det blir nesten som et organ i en kropp, som umulig kan fjernes uten at organismen klapper sammen og takker for seg. Finnes det ingen som lengre forstår verdien av et fenomen, eller som kan å utføre, eller lage dette fenomenet, ja så dør fenomenet ut, som en mammut eller koalabjørn. Og vi, -kulturen, og verden blir fattigere. Derfor må det formidles kunnskap. Noen ganger må budskapet ropes ut og klistres på alle telegrafstolper, og alle må få vite det, mens det i andre tilfeller kanskje ikke er så fryktelig viktig at så mange som mulig kjenner til det, men kanskje det holder at det er noen få som kan det, men som kan det godt og ordentlig. Kanskje til og med bare ett menneske, av og til?
Innenfor treskjærerens fagområde, og selvsagt utallige andre områder, finnes det teknikker og metoder som er såpass kompliserte, og som krever en fingerspissgefyl, som ikke passer inn i den kulturelle skolesekken, eller som kan formidles videre på familiedagene på et museum. Jovisst kan man snakke om det, og demonstrere hvordan det gjøres, men å få overført kunnskapen om hvordan man utfører det, til en annen person, krever helt andre rammer. Det at noen som har gjort noe før, står skulder ved skulder med noen som ennå ikke har gjort det, og oppdager ting sammen, prøver og feiler, og utfører reelle oppdrag og samfunnsnyttige arbeidsoppgaver, er en veldig fruktbar metode for kunnskapsoverføring. Men denne formen for formidling er det ikke så lett å få ressurser til, den blir sågar av mange ikke engang regnet som formidling, den faller utenom de vanlige søknadskategoriene, om man skal søke om støtte. Men om de få, eller kanskje bare denne ene personen, ikke får denne kunnskapen overført til seg, ja da forsvinner jo fenomenet eller teknikken som en mammut, eller koalabjørn. Mange anser det som skolevesenets og utdanningsinstitusjonenes ansvar og oppgave, men utdanningssystemene henger langt bak, og kan ikke med deres digre ansvarsområde, og tungrodde struktur, fange opp, og tilpasse seg alle de fenomener som finnes innen kulturminnevern.
Hvorfor jeg i utgangspunktet skriver dette, er fordi det finnes institusjoner og personer som forstår verdien av denne «mann til mann-metoden» og som arbeider for å muliggjøre slik kunnskapsoverføring på høyt nivå, utenfor de vanlige utdanningsinstitusjonene, og som hver især er viktige. Jeg ønsker å takke dem, og også forklare kort hvordan de på hver sin måte har bidratt til dette viktige formidlingsarbeidet.
Da Treskjærerverkstedet A/S i sin tid startet, sto det i forretningsplanen at : «Hovedformålet med bedriften er å formidle og videreføre kunnskap innen treskjærerfaget i størst mulig grad, og målet skal oppnås gjennom å utføre reelle treskjæringsoppdrag og prosjekter». Det var ikke bare næringssjefen i kommunen som ristet smilende og godmodig på hodet, ved gjennomlesning, og kanskje var det ikke verdens beste forretningside, men etter hvert har vi opplevd at fler og fler tenker som oss, og vil være med på en slik måte å arbeide for tradisjonshåndverk.
Fortidsminneforeningen bidro til at en ung treskjærer og maler, fra Italia fikk delta i polykromeringsarbeidet på kopien av Hovemadonnaen, slik at denne kunnskapen ble fordelt på flere. Dette er arbeid som er unikt og banebrytende innen forskning og håndverk, og som krever et høyt nivå av innsikt og håndlag.
Stortinget ønsket, da riksløven fra 1866 skulle rekonstrueres, at flest mulig lærlinger og unge håndverkere fikk delta, nettopp fordi et såpass unikt prosjekt, var en sjanse til å innhente så mye spennende kunnskap, og innsikt i faget. Stortinget la til rette for at dette skulle bli mulig.
Menigheten i Heddal, og miljøet rundt Heddal stavkirke, så også på det som et stort pluss, at da en del av originalinventaret fra middelalderen skulle rekonstrueres, ble denne muligheten brukt til å utdanne unge håndverkere og la dem få erfaringer fra å arbeide tett med dette unike historiske materialet.
Formidling må skje på alle nivåer. Kunnskapen «å gjøre det». Kunnskapen «om å gjøre det» og kunnskapen «om hva det betyr at man gjør det».
Jeg håper flere vil bidra i framtiden, til å se mulighetene som alltid ligger foran oss, til å sørge for at man kan bruke enhver situasjon, og enhver oppgave til å få videreført kunnskap, og at man ikke glemmer at formidling ikke bare handler om å nå ut til flest mulige, men at noen jo må kunne det ordentlig også… Vi er vel alle litt blendet av de muligheter vi i våre dager har gjennom internett til å nå ut vidt og brett med våre budskap, og da er det fort gjort å glemme at den formidlingen ikke alltid er den viktigste… Mulighetene ligger ofte rett foran nesa på oss, og kartet må tegnes etter landskapet, og ikke omvendt.
Illustrasjonene under viser prosjekter der store deler av arbeidet, kanskje også det meste, er utført av, og sammen med, folk under utdanning.
