Artikkel i Sogn Avis.
Døroverliggeren fra Kvåle
I magasinet på Historisk museum i Bergen ligger det et gammelt bemerkelsesverdig stykke tre, som har blitt litt glemt. Kanskje fordi det ikke i samme grad som stavkirkeportaler, og vikingskip, forteller oss historien om den stolte og typisk norske treskjærertradisjonen, men som allikevel på ingen måte står tilbake for de andre monumentene, i prakt og kvalitet.
Det er et stykke av den laftestokken som har ligget over døråpningen på et lite hus, som engang sto på Kvåle gård i Sogndal. En gård, med en historie som strekker seg bakover i uminnelige tider.
Skåret ut av stokken er en vakker gotisk trepassbue, med blomsterranker, flankert av to riddere, med skjold og hevet sverd. Utførelsen er presis og skarp med fabelaktige detaljer, og alt er gjort nærmest i miniatyrskjæring, allikevel framstår det hele som veldig monumentalt. Her har det vært en virkelig mester på ferde.
Emnet som ble brukt er av en kvalitet vi moderne treskjærere bare kan drømme om, for slike trær skal du lete lenge etter i våre dager. Og det er i stor grad emnet som har muliggjort den fantastiske skjæringen. Dèt og denne mesteren fra middelalderen.
På 1830-tallet reiste biskop Neumann fra Bergen rundt i Sogn, og kartla ulike historiske minnesmerker, og utga «Antiqvariske excursioner i Sogn» i tidsskriftet «Urda» i 1837. Der skrev han en lang og utførlig beskrivelse av huset hvor denne døroverliggeren befant seg. Den gang var Kvåle gård ennå et klyngetun, nærmest en liten landsby, slik for eksempel Agatunet i Hardanger fortsatt er.
«Mellem bygningerne paa Qvale, der tilsammentagne udgøre en liden landsbye, findes en mærkelig gammel stue af furumalm 7 alen lang og 7 alen bred, og 3 alen høi invendig. Den er sammenlafted med en præcision og en omhyggelighed, som i vaare tider ikke findes mage til, saavel utvendig som indvendig, hvor lafterne ere endog lagte i hverandre med smagfulle forsirninger. Dørstolperne indvendig ere skjønt udhugne, men endu skjønnere er det ydre portal, af hvilket Maleren V. Buchan fra Bøhmen, der var med på denne excursion i 1830, gav mig paa stedet en tegning. Billedhuggerarbeidet her er endogsaa meget correct, og fremstiller foruden de dekorerte buer, paa hver side af disse, riddere til hest i ringbrynje med skjold og draget sværd, som til en Dyst. Hver Bjelke til Portalet er siirlig udhuggen med forskjellige rosetter i Endespidserne.»
Og slik fortsetter han, og beskriver maleriene på veggene inni, og andre merkverdigheter ved huset. Han sammenligner det med diverse hus fra Island, som han har lest om, og som ennå sto der på den tiden. Avslutningsvis kommer han med disse beroligende ord, som han mener forsikrer oss om at huset nok vil bli godt tatt vare på framover.
«Jeg maa tilføie, at hva som synes heldigvis at borge for, at denne Stue, vil fremdeles blive holdt i Hævd, er den Troe hos Folket, at et Væsen som kalles Gardvaarden, «GaardVægteren», og som viser seg under forskjellige Skikkelser, har her sit tilhold.»
Men slik skulle det dessverre ikke bli. Man vet i dag dessverre ikke hva som hendte med huset, men magasinforvalter Melanie Wrigglesworth ved museet i Bergen, kan fortelle at døroveliggeren kom til Historisk museum en gang før 1868.
Motivet med den gotiske trepassbuen og de to ridderne, er ikke særnorsk, men føyer seg inn i den felleseuropeiske kunstarven, fra 1200-tallet og utover, og vitner om kontakt med verden der utenfor. Riddere med hevet sverd er et ganske vanlig maktsymbol på denne tiden, og mange stormenn hadde dette motivet blant annet på sitt segl. Disse seglene som gjerne var festet på viktige dokumenter og brev, var ofte tosidige, og viste nettopp ridderen sett fra begge sider, og det kan se ut som noe slikt har vært forelegg for treskjæreren. Ingen vet hvem stormannen som eide Kvåle gård, og som bygde dette huset, var, men flere kandidater er mulige. Kvåle var i lange tider en av Norges aller største gårder.
Slike hus som Biskop Neumann beskriver kan det ha vært mange av i Norge i middelalderen, men dessverre finnes det få slike praktbygg lengre. Et annet hus som led omtrent samme skjebne, og forsvant på 1800-tallet er «jutulstua» fra Uv i Rennebu, men det finnes heldigvis en god tegning av det. Her kan man også se hvordan laftestokkene er dekorerte med denne uthevede linjeornamentikken, som Neumann og maleren Buchan beskrev på Kvålehuset.
Vi vet ikke hva som skjedde med huset på Kvåle. Mest sannsynlig ble det nok revet av en eller annen grunn. De som rev det, gjorde nok det med en viss uvilje, og siden døroverliggeren ble saget av og sendt til Bergen, er det ingen tvil om at de så verdiene i det. Ofte har det vært slik at materialer fra eldre bygninger ble gjenbrukt i nye konstruksjoner, det finnes det utallige eksempler på. I Hemse på Gotland fant man på 1880-tallet ut, da de skulle skifte golvet, at nesten en hel stavkirke var blitt gjenbrukt, og lå der som golvplanker med finsiden ned. Det samme skjedde i Øye kirke i Valdres i 1935. Man har alltid anerkjent og forstått verdien av gode materialer.
Det jeg undrer på, er om det noe sted, enten på Kvåle gård eller andre steder i Sogndal, kan finnes flere deler av dette huset, som har blitt gjenbrukt til noe annet siden, og som ingen lengre vet opprinnelsen til? Det ville være av uvurderlig verdi i arbeidet med å forstå mer om den eiendommelige stua fra Kvåle gård.
