Klesloftet er et lite laftehus på Dovre som har en eiendommelig inngangsdør. Den har engang vært malt med en scene full av figurer og mye handling. Men døra har stått ute, og vær og vind har sakte, men sikkert slitt ned maleriet og treverket, slik at nå kan figurene så vidt skimtes om sola står riktig på himmelen og det blir et skarpt sidelys. Der malingen har ligget tykkest, altså i flere lag oppå hverandre, har erosjonen gått saktere. Der den kun har ligget i ett lag, eller kanskje to, er den for lengst slitt bort og langt ned i treverket. Slik har et dyptrykk oppstått ut fra maleriet, som ikke lenger er der, men som har etterlatt seg et tredimensjonalt relieff. Helt siden første gang jeg så døra for omtrent 20 år siden har den fascinert meg, og jeg har saumfart all verdens gamle bibelutgivelser og gamle trykk på leting etter et forlegg for motivet, for det var ganske vanlig at de gamle dekorasjonsmalerne på bygdene fant sine motiver på slike steder. Med mye godvilje kan man se en stor person med turban i sentrum av motivet, og en del soldater i bakgrunnen med hellebarder. Lenge funderte jeg på om det kunne være to malerier oppå hverandre, for det så sannelig ut som det også lå en mindre person, litt på skrå i forkant av motivet. Til min store forargelse klarte min kjæreste å løse gåten på en kveld, etter at jeg satte henne inn i problemstillingen.
Det viste seg at Maihaugen hadde et skap med nøyaktig samme motiv malt på døra. Riktignok hadde Maihaugen feiltolket motivet til å være Judith som skar hodet av Holofernes, men så man ordentlig etter, var det klart at det ikke var en ferm dame som skar halsen over på en mann, men en ferm dame med turban som klippet håret på en mann. Det dreide seg altså om Delilah, som klipper kjempen Samsons hår. Soldatene i bakgrunnen er filisterne som smyger seg innpå ham med rep og en sekk, som de skal fange ham i når han har mistet sin veldige kraft, som altså satt i håret hans. Om denne svakheten hadde Samson fortalt i fortrolighet til den svikefulle Delilah. Svikefull kvinne, ja, i begge motivene, men her altså antiheltinnen Delilah, og ikke heltinnen Judith.
Akkurat hvor Maihaugens skap kommer ifra vet jeg ikke, men de kunne opplyse at det var malt av «Kvitmålaren».
Et annet digert skap malt av ham fantes på gården Hjelle bare noen få kilometer unna Megarden Killi. Når man sammenligner skapdøra på Maihaugen, med den eroderte ytterdøra på Killi, kan man se at maleriene er svært like, praktisk talt identiske, så det er grunn til å tro at det er Kvitmålaren som er mester for dem begge. Men utifra de ørsmå restene av maling som er igjen på døra, kan man se at fargene er annerledes. Rundt kanten har han også malt feiende rokokkoornamenter, og en del av dem er godt bevart der døra har ligget inni dørkarmen. Maleriet er altså et maleri fra midten av 1700-tallet eller så, men selve døra later til å være eldre enn skapet. Det er en enfyllingsdør av mer alderdommelig karakter, og later til å være fra 1600 tallet, eller tidlig på 1700-tallet, men dette er selvsagt bare spekulasjoner. Låsen på døra er nok enda eldre, og er av gotisk form, og kan stamme fra senmiddelalderen. En tilsvarende lås har jeg kommet over på en uthusdør på gården Øygarden på Sel.
En artig liten detalj er at nøkkelanviseren som man gjerne finner på middelalderlåser, har på et tidspunkt falt av låsen, og siden blitt gjenbrukt som hjørnebeslag nederst i døras venstre hjørne, der sammenføyningen hadde begynt å slarke. Det er nok overveiende sannsynlig at døra opprinnelig har vært en innerdør et annet sted, i et annet hus, men på et tidspunkt blitt degradert til utgangsdør på uthuset.
Det er en dør med en lang historie, og med en masse fortellinger å berette. Jeg tok initiativet til å få døra plukket ned, og i samarbeid med andre håndverkere laget en rekonstruksjon som kan erstatte dette klenodiet. Den nye døra har blitt laget så nært opp til originalen som mulig, med hensyn til materialvalg og metoder.
Tappene i ramtreet går bare inn i tapphullene med halv lengde, og ikke tvers igjennom slik det vanligvis gjøres på fyllingsdører. De to sviklene øverst i fyllingen er løse trekantede biter som er plugget fast i fyllingen med treplugger. Profillisten som løper rundt fyllingen, er en tynn list som også er plugget fast på samme måte.
Eric Hoenjet fra firmaet «Den gamle låsen» har laget kopier av hengslene og låsen.
Malerikonservator Nadine Huth ved Historiska museet i Lund, har gjenskapt maleriet på døra med utgangspunkt i det som fortsatt kan anes på originalen, og med skapdøra fra Maihaugen som referanse.
Dette har vært et veldig interessant prosjekt, som nok en gang har vist hvor fruktbart det er med tverrfaglige prosjekter, der eksperter på ulike felt går sammen om å løse oppgaver.
Det har gitt oss et innblikk i både maler- og snekkertradisjoner i Norddalen på den tiden, og døra med sin sammensatte og lange historie forteller om gjenbruk og vekslende verdivurderinger som er gjort opp gjennom tiden. Egentlig er dette bare starten på mange tråder som det kan nøstes videre i.
Den alderdommelige låsen; er den fra middelalderen, eller arbeidet en låsesmed i NordGudbrandsdalen fortsatt på 16-1700-tallet i en helt umoderne og utdatert teknikk? Låsen fra Øygarden på Sel, og sikkert andre bevarte låser i området, kan kanskje fortelle oss noe om det.
I arbeidet med å finne ut mer om «Kvitmålaren», kom jeg over to skapdører fra den nedrevne stavkirken Hen ved Isfjorden, som viste seg å være hittil ukjente verker fra hans hånd, og sikkert mye annet kan finnes ut, om denne litt obskure kunstnerskikkelsen fra Lesjaområdet.
Jeg håper dette arbeidet kan være til nytte for andre, kunsthistorikere, bygningshistorikere, dekorasjonsmalere, smeder, snekkere, lokalhistorikere og andre. Og for den som vil lese mer om Kvitmålaren, kan jeg anbefale denne boka: » Rosemåling frå Lesja»
