Befaring på «Lisleburet» på Aamdal Heimistog.

21. til 23. mai 2025

Deltagere: August Horn treskjærer

                        Jon Anders Fløistad treskjærer

                       Tim Schmoll treskjærer

                        Boni Wiik treskjærer.

«Lisleburet» på Aamdal Heimistog er datert til 1604, men fikk bygd inn en sval senere som er svært detaljert utsmykket. En datering av denne ombygningen kan muligens gjøres mer nøyaktig, med informasjon annensteds fra, eller ved eventuell aldersdatering av de av materialene, som var nylagde ved ombyggingen. Dekorasjonene kan settes i sammenheng med utsmykkinger på loftene på Berge gard og på Gåstjønn gard, og blant annet med de store svalgangsstolpene, som finnes på Norsk Folkemuseum, hvor proveniensen er litt mer uklar.    

Det finnes sikkert flere parallelle verk rundtomkring, som enten er gjort av samme kunstner eller i hvert fall i samme tradisjon, men dette er de Treskjærerverkstedet A/S har undersøkt så langt i arbeidet.

Litt om metode

Dekorasjonene på «Lisleburet» er temmelig værbitt, og står nok i fare for å forsvinne helt eller delvis etter hvert, allikevel er fortsatt nok bevart til å få en ganske god oversikt over hvordan det har sett ut. Ornamentikken er gjentagende og de ulike elementene går igjen på de samme stedene, dog med litt variasjon, og denne lille variasjonen er den som står i størst fare for å bli borte for oss,- og ettertiden, om vi ikke kartlegger den så nøye vi kan. Noen steder, der for eksempel en stolpe har grepet rundt en svill, har ikke været i samme grad brutt ned overflaten, og der kan man finne en overflate som nesten er intakt, og som kan gi oss temmelig sikre indikasjoner på hvordan dekorasjonene så ut, hvordan de var teknisk utført, og hvordan den kunstneriske intensjonen var.

Fotografiet viser et område av utskjæringene som har stått dekket til bak en av stolpene, og som nesten ikke har blitt nedbrutt. Over og rundt ser vi hvordan været og tiden har tæret ned overflaten. (Foto: Jon Anders Fløistad).

Som det ofte er, så er slitasjen større jo lenger ned på bygningen en kommer, der tak og utspring har beskyttet minst, og hvor også mest vann har rent over. Vertikale bygningsdeler ser ut til å slites mer enn de horisontale, men dette handler vel så mye om utforming og konstruksjon. De horisontale elementene «slipper» dryppvannet lettere, mens de vertikale holder vannet med sine kapilærkrefter nedenifra.

Utfordringer ved å dokumentere værbitt ornamentikk

Det mest problematiske med å dokumentere linjebasert ornamentikk over større flater, er de formforandringer som har oppstått i materialene. Treverk krymper over tid, det vrir seg rundt ujevnheter i veden, og det sprekker opp og lager forskyvninger i det som opprinnelig var en slett flate. Linjeføring som en gang var vakker og spenstig utført, kan bli oppstykket, ujevn og miste mye av sin kvalitet og sine finesser. Nb: Jeg nevner dette her, fordi vi har tegnet av ornamentikken slik den er i dag, på folie, og disse tegningene gir ikke et riktig bilde av hvordan ornamentikken egentlig så ut, men er kun en innhenting av den informasjonen som vi nå kan få ut av originalen. Disse kan siden tolkes og «rettes opp» igjen, og det kan gjøres med meget skjønn og faglig tyngde, men de vil være tolkninger.

En annen utfordring med værbitt ornamentikk, er at overflaten vi nå ser, befinner seg x antall millimeter lavere enn den opprinnelige.   Dette er spesielt problematisk ved denne typen ornamentikkskjæring, for Telemarkingene har hatt et nokså avslappet forhold til omriss og konturlinjer. Dette krever en nærmere forklaring:

Omrisset på ornamentikk stikkes gjerne ned fra overflaten i 90 graders vinkel. Det vil si at uansett hvor dypt ornamentet er skåret, så er konturene på samme sted. Om et bånd er skåret 1 cm bredt, så vil det forbli 1 cm bredt selv om overflaten flyttes gradvis innover/nedover i trestykket. Slik som ornamentikken er skåret på Lisleburet, og på veldig mye annet fra Telemark, så ligger konturene på skrå utover mot bunnen bak ornamentet. Det fører til at jo dypere overflateslitasjen går, desto bredere og tykkere blir ornamentikken. Det båndet som var 1 cm bredt på 1700-tallet, er betraktelig bredere nå, og fortsetter bare å vide seg ut etter hvert som slitasjen foregår. Det kan synes som bagatellmessig, men proporsjoner er veldig viktige i komponeringen av god ornamentikk. Det ornamentet vi nå betrakter har en ganske annen karakter enn det som var kunstnerens intensjon.

Metoden med utadskrånende konturer er på ingen måte naiv eller uprofesjonell, men et estetisk grep man gjør. Effekten av det er at det gir volum til de ulike elementene man skjærer, og rankeornamentikk som vi ser på her, oppleves helt annerledes om konturene blir stukket rett ned. Det er også en mer effektiv måte å skjære på, og den kan gjøres med færre verktøy.

Metodene for dokumentering.

Teknologiutviklingen i våre dager byr på gode muligheter for å dokumentere gammelt håndverk. Scanning er jo det mest nærliggende å tenke på. Informasjon og data kan enkelt hentes inn, så er den i hvert fall berga. Allikevel må dataen og informasjonen behandles, tolkes og eventuelt formidles videre.

På dette prosjektet gikk vi mer «gammeldags» til verks. Til stede var en gruppe erfarne treskjærere, som har arbeidet mye med forskning og rekonstruksjonsarbeid rundt eldre treskjæring.

Vi tegnet av all ornamentikken på folie, målte den opp, og fotodokumenterte så godt vi kunne. Vi kartla verktøyspor, emner og alt annet som kunne gi oss informasjon om dekorasjonene.

Lyssetting fra ulike vinkler og med forskjellige lamper, ble også brukt.

Dette er gode og gjennomprøvde metoder som gir resultater. Det viktigste er fagpersoner som in situ kan ta objektene nærmere i øyesyn, og notere ned det de oppdager. Bilder, film, scan etc. er uvurderlig til dokumentasjon, men direkte tilgang til orginalmaterialet er alltid det beste.

En tegning eller en rekonstruksjon der man gjenskaper objektet slik man antar at det har vært, er verdifull, men må helst understøttes av en skriftlig eller muntlig rapport, der det redegjøres for valgene som er tatt. Vi treskjærere har stor glede av det imponerende dokumentasjonsarbeidet som Johan Meyer og andre har gjort, men ofte er det nyanser i rekonstruksjonstegningene og oppmålingene som har forsvunnet og som er essensielle for å forstå hvorfor ting ser ut akkurat som de gjør. Mye av design og kunstuttrykk kan forklares gjennom framstillingmetode.

Verktøyspor.

Ofte er undersøkelser av verktøyspor på treskjæring utfordrende. Treskjæreren har lagt mye møye i å skjule sine spor, og overflatene er gjennomarbeidede. Allikevel finnes det alltid noe man kan lese informasjon ut av.

Stoppspor

Stoppspor er de merkene et jern etterlater seg når det enten har blitt stukket for dypt i treverket, eller det har glippet og gått inn i veden ett eller annet sted. Et godt stoppspor kan vise bredden på verktøyeggen, og dets kurve. Det finnes adskillig annet som er interessant, eller viktig for å forstå et verktøy, men allikevel er et godt stoppspor ett funn.

Signaturspor

Ett hakk i eggen på et verktøy, kan fortelle oss om hvordan verktøyet har blitt ført, og noen ganger kan denne «signaturen» fortelle oss at verktøyet har vært i bruk på forskjellige plasser.

De ulike elementene i ornamentikken.

Ranker kassetter kantborder og skjellpryd.

Grovt sett kan ornamentikken deles opp i disse gruppene. Navnene er nokså tilfeldig valgt og mer slike betegnelser, eller kallenavn, som dukker opp i diskusjoner mens man arbeider med dokumentasjonen. De er ikke spesielt vitenskapelige, og burde nok revurderes om dokumentasjonsarbeidet med denne typen ornamentikk skal videreføres.

Ranker

Rankene eller rettere sagt, «dobbeltrankene» slynger seg langsetter toppsvillen, og nedover stolpene på de inntrukne flatene mellom klauvene og det utstående kassettmidtpartiet.  To og to slynger de seg ut og inn av hverandre på akantusmaner, og de trekantede bladflikene skyter ut fra stilkens retning, med en dråpeform, dog med noen unntak her og der, hvor kunstneren har snudd retningen på dråpefasongen av estetiske eller praktiske årsaker.

På toppsvillen er rankene sammenfiltret i et kringlemotiv på midten, og slynger seg til hver side.

På stolpene kommer rankene ut ifra klauvene og beveger seg oppover fra den nederste, og nedover fra den øverste. Hjørnestolpene har også et symmetrisk rankeparti på det utskutte midtfeltet, der stolpene rundt inngangen har kassetter.

Rankene står opp/ut fra en nedfelt bunn, som har en dybde på mellom 2 og 7 mm, men det er ikke egentlig hensiktsmessig å snakke om en viss dybde, for bunnen er ikke særlig flat eller jevn, og teknikken med utadskrånende konturlinjer, -spesielt på bladflikene-, gjør at deler av bunnen tidvis er mer trekantsnitt nedover, enn en slett flate.

De lange linjene i rankene ser ut til å være dratt med kniv, og bladflikene er forsynt med karveskurdlignende fordypninger, som følger formens ytterkanter.

Kassetter

Kassettene er de fire små feltene på inngangspartistolpene som alle er forsynt med en bladrose i karveskurd. De er på mange måter det som skiller seg mest ut fra resten av ornamentikken.

Kantborder.

Kantbordene er også veldig karakteristiske for denne typen dekorasjoner. Kniplingsaktige bånd løper langs så å si alle trestykkenes ytterkanter, og rammer. (På Gåstjønn, Berge og Folkemuseets stolper, løper de også rundt kassettene).

Den enkle blondekanten.

Den enkleste blondekanten er halvsirkler stukket ned side om side bortover slik at de danner en jevn monoton bølgekant.

8-Tallsborden.

8-tallsborden har en helt annen karakter enn den enkle borden. Den har mye mer 3-dimensjonalitet og står mer ut i rommet i relieff. Det bunnes på begge sider av borden, slik at den ligger utenpå resten av skjæringa.

Skjellpryden

Den befinner seg på klauvene opp og nede på de to stolpene rundt inngangspartiet, og er dessverre temmelig nedbrutt. Ornamentikken består av noe som kan ligne fiskeskjell i et jevnt monotont mønster. Kanten på skjellene er bølgete, med vekselsvis utover -og innoverbølge. Skjellene peker nedover både oppe og nede på stolpene. På sidestolpene er det 8-tallsborder  rundt der klauvene griper om stavleggja og utstikkende langsidesvill.

Utskjæringer på svillen.

Det finnes utskjæringer på svillen også. Dessverre må jeg innrømme at svillen ble litt stemoderlig behandlet under denne befaringen. Dels fordi den var litt vanskelig å komme til på det tidspunktet, men mest fordi vi ikke rakk å få undersøkt den nøyere.

Stabbene på grima.

Stabbene under buret er også rikt utskåret, og her forekommer også de mer tradisjonelle skulpetaksbordene som er så vanlige i Telemark. Vi fikk ikke målt disse ornamentene for å få sjekket om det var samme verktøy som gikk igjen her som på resten av fronten. Det er en annen type ornamentikk, som kan bety at de er gjort ved en annen anledning, eller av noen andre, men det er vanskelig å fastslå bare utifra disse undersøkelsene. Formingen rundt ornamentikken, med profilkanter er den samme som på de andre bygningselementene.

Hvordan har treskjæringen foregått, og hva bestod verktøykista av?

Denne gjennomgangen så langt, har nokså overfladisk behandlet de overordnede temaene som går igjen i utsmykkingene. Men det er en variasjon og et mylder av små detaljer, spesielt i og rundt rankeornamentene, som det blir meningsløst å prøve å beskrive i tekst. Rankene kommer ut av dekorerte trekantfelt med mye skjæring, eller fra kringleformer med skraverte bunner, blader og bladfliker varierer, og i åpninger mellom rankene har det blitt puttet inn ulike rosetter og blader som vokser ut fra blondekantene. Det hele gir et inntrykk av en sprudlende skaperglede og en «veien blir til mens man går»-holdning hos kunstneren. Variasjonene handler nok om å tilpasse ornamentikk underveis til, hvordan ting ble som de ble, mens skjæringa skred fram.

 Når rammebordene har blitt merket opp, og evt stukket ned, har stilkene i rankene blitt tegnet opp først, og deretter skåret.  De består av to omrisslinjer og en midtlinje. Mye tyder på at de er dratt opp med kniv i V-snitt. Kniv i denne sammenheng behøver ikke bety tollekniv, men et verktøy med en rett egg, kalles kniv i treskjærerterminologi. Å dra slike lange linjer i tre er ingen lett øvelse, ei heller å tegne dem opp, for den saks skyld. Det later til å ha godt sånn passe bra, og det var sikkert heller ingen intensjon om noe mer, enn det. (Den alternative framgangsmåte for å skape slike kontorlinjer, er å stikke dem ned ovenifra, med en rekke treskjærerjern med ulike kurver, som svarer til konturlinjenes variasjoner. Dette er en metode som anvendes i større grad om man har mange forskjellige verktøy, og om ornamentikken skal stikkes mye dypere.)  Alle bladfliker, blader og rosetter har deretter måttet tilpasses til den linjeføringa og de formene som ble satt. Det kan synes som om kunstneren tillot mere «luft» og rom rundt rankene på den lange toppsvillen, enn på de mindre feltene på stolpene. Der kan sees blader, rosetter og lignende, som vokser ut fra blondekantene rundt, og som fyller opp hvert ett åpent tomt felt. Det gir denne spesielle utsmykkingen sitt særpreg. Dette kan tyde på en litt utrenet skjærer, en nybegynner, eller en som la lista der, og var fornøyd med det.

De fleste blader og rosetter har blitt fylt ut med det vi kaller karveskurdsnitt. Det vil si at en fordypning som følger konturytterlinjene på bladet, skjæres inn med skrå fasetter som alle møtes på midten i en bunn.

Utskåret ornamentikk blir til, og finner sin form, i skjæringspunktet mellom idealet, (den design, eller ide kunstneren har) materialet, (kvaliteten og egenskapene i materialene som blir anvendt) evnene(Kunstnerens håndlag og ferdigheter) og til slutt verktøyene,( redskapene som er i bruk).  

Av disse fire faktorene er det nok «idealet» som er mest komplisert og den minst selvforklarende. For design og ide er ofte noe kunstneren selv har et forhold til, men utfører på vegne av oppdragsgiver, samtidig som det ofte også er oppdragsgiver eller andre utenforliggende faktorer som legger føringer for ressursbruk og rammebetingelser.

Dokumentasjonen av treskurden på Lisleburet er (foreløpig) kun et strakstiltak for å redde informasjon som står i fare for å gå tapt. Allikevel er det med et håp om at denne informasjonen kan være nyttig i videre forskning, og i forståelse av den tradisjonen som var levende i dette geografiske området, den gang den ble skåret.

Vi har kunnet støtte oss godt på det tidligere dokumentasjonsarbeidet som vi utførte da vi rekonstruerte store deler av dekorasjonene på loftet på Berge gard. En tilsvarende rekonstruksjon, eller etterprøving av skjæringa på Lisleburet, vil kunne frambringe enda mere informasjon. Ved å, på bakgrunn av studier, forsøke å gjenskape skjæringsprosessen, kan man for eksempel forstå mer av hvilke verktøy som var i bruk og hvordan de var utformet.

Rekonstruksjonen av dekorasjonene på Berge, viste at hele det store utsmykkingsarbeidet kunne utføres med 3 forskjellige treskjærerjern, en øks, en sag og en profilhøvel. Det er meget sannsynlig at kunstneren også hadde en puss-,eller skrubbhøvel, men den nøyaktige øksehuggingen vi kunne se på bygningsdelene, tilsier at disse høvlene ikke var nødvendige.

En eventuell datering av skurden burde gjøres på grunnlag av skriftlige kilder som beretter om bygging, flytting og annen aktivitet på disse gårdene som har bygninger med slik skurd, samt aldersdateringer av materialer man med sikkerhet kan si var nye da skurden ble oppført. Stilmessig oppleves skjæringene som tilhørende andre halvdel av 1700-tallet, og kan slik sett plasseres i den epoken, men en mer presis datering hadde vært å foretrekke. Den øverste svillen på Lisleburet var gjort av en gjenbrukt laftestokk, kanskje en som ble til overs da buret ble ombygd, eller fra en annen bygning.

Emner og materialer

Det ble ikke ved denne anledningen gjort særskilte undersøkelser av materialene som er brukt i svalen, med hensyn til størrelse på de originale trærne, om det var yteved i emnene, eller om den var hugget vekk etc. Stolpene kan også ha vært gjenbruksmaterialer, uten at vi vet noe med sikkerhet. Kvaliteten på alle elementene var uansett god, av tettvokst jevn furu.

Overflatebehandling

Vi fant ingen rester etter maling eller annen overflatebehandling. Det var skutt med hagle på fronten, som gir en artig kunstnerisk effekt, med glitrende små prikker, men det var nok ikke en del av den kunstneriske ide….

Dokumentasjonsprosjektet

Initiativet til dokumentasjonen av de utskårne delene på «Lisleburet» ble tatt av  tradisjonstømrer Jørn Berget og eierene på Aamdal Heimistog, i forbindelse med oppretting og restaureringsarbeid som ble gjort våren 2025, og dokumentasjonen ble utført av Treskjærerverkstedet A/S. Prosjektet ble gjort som et prøveprosjekt for å finne gode metoder for slikt arbeid i framtiden. Resultatene som kan komme fram er selvsagt avhengig av de tilgjengelige ressurser til slikt arbeid, og selv om dette prosjektet på mange måter var litt overfladisk, så var informasjonen som ble dokumentert uvurderlig, og som fagmann sover jeg langt bedre om natta, nå som dette arbeidet er gjort.

Boni Wiik              Skåne 19.11.2025