7.–13. september 2025
Audunarstova består av en laftedel og en stavdel, og ble bygd som et samarbeidsprosjekt mellom islandske og norske håndverkere. Bygningen ble lagd på Rjukan i Tinn kommune og skipet over til Island i konteinere. Hans Marumsrud var ansvarlig for laftedelen, og Gunnar Bjarnason sto for stavdelen. Bygningen er en rekonstruksjon av en lignende bygning som sto på samme sted i middelalderen. Bygningen blir i dag brukt som kontor og mottakelsesrom av biskopen på Holar.
Tjærebreing
Det er viktig under tjærebreinga at været ikke er for varmt, og helst at det ikke er steikende sol, da dette fører til at tjæra renner av. Lav temperatur og tørt vær er perfekte forhold. Underveis i arbeidet hadde vi en dag med steikende sol og opp mot 15 grader i lufta. Dette medførte temperaturer på opptil 70 grader på sørveggen og førte til en god del avrenning av tjære.
I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 står det at tjærebreinga skulle utføres mellom siste lauvfall og første snøfall. Dette gir en indikasjon på når arbeidet bør utføres. Det står også at kirkene skal tjærebres hvert tredje år. Dette viser at tjære også i tidligere tider var en både arbeids- og vedlikeholdskrevende overflatebehandling. For å oppnå god slitestyrke må det bygges opp et tjukt lag. Dette må bygges opp ved å påføre mange lag som binder seg sammen.
Tjæra vi brukte på Audunarstova, var milebrent.
Forberedelser og påføring
Før tjærebreinga brukte vi vaskebørster med relativt stiv bust til å koste av løs tjære. Målet var ikke å komme ned til ferskt treverk, men å koste vekk løs tjære. Stålbørste blir for stiv og egner seg dårlig, da den børster vekk det laget vi prøver å bygge videre på.
Før påføringen er det viktig at treverket som skal tjæres, er tørt. Ellers vil ikke tjæra binde seg skikkelig.
Når tjæra skal påføres, må den varmes opp til 70 grader. Dette gjør det mulig å stryke ut tjæra, men er også viktig fordi for kald tjære ikke fester seg like godt til treverket eller tjærelaget under. Denne metoden kalles oppvarmet tjære.
Vi varmet opp tjæra i vannbad. Vi satte en stor kjele oppå en gassbrenner, og deretter satte vi en 10-liters stålbøtte som vi hadde tjære oppi. Når vannet kokte, var tjæra omtrent 70 grader. En kunne også bruke en lasermåler til å kontrollere temperaturen.
En merket stor forskjell på temperaturen i lufta når en tjærebredde. Første dagen vi jobbet, var det rundt 10–15 grader i lufta. Dette merket vi ved at tjærebøtta holdt seg varm lenge, og tjæra var lett å stryke ut. Dag to var temperaturen mellom 8 og 10 grader, og tjæra blei fortere kald og var vanskeligere å stryke ut på veggen.
For å forlenge tiden tjæra holdt seg varm, kan en lage seg en isolert bøtte. En kan da en liten bøtte og festet den i en større bøtte med byggeskum. En kan også ha med seg en kalvedrikkvarmer, men dette blir bare gjort ved tjæring av tak eller ved lang avstand til oppvarmingskilden.
Innkoking av tjære
Grunnen til å koke inn tjæra er at en får et konsentrat som danner et hardt skall når det tørker. Dette er tenkt å gi større slitestyrke.
Ved innkoking skal tjæra varmes opp til 180 grader. Når den har nådd temperaturen, skal den holdes på denne temperaturen i tre timer. Det er viktig å røre regelmessig og følge med på temperaturen. Hvis en ikke følger med på temperaturen, kan tjæra selvantenne – noe den også gjorde. Det er vanskelig å måle temperaturen i starten på grunn av mye damp, men det er viktig å holde seg under 200 grader. Etter hvert som tjæra koker, blir det mindre damp, og det lukter heller ikke så kraftig. Under innkokingen fordamper omtrent 25–30 prosent av innholdet.
Etter at tjæra har kokt i tre timer, skal den kjøles ned minst til neste dag. Da er den helt glasshard. Det er lurt å la den innkokte tjæra bli værende i kjelen eller panna den er kokt i. Dette forenkler oppvarmingen når den skal brukes.
På grunn av brannfaren må en ha god avstand til bygningen som skal tjæres.
Forsøk med innkokt tjære
Vi gjorde et forsøk med den innkokte tjæra, hvor vi først påførte et lag med oppvarmet tjære, før vi dagen etter påførte et lag med innkokt tjære oppå. Tanken var at siden det første laget fortsatt var litt seigt og ikke ferdig «herdet», ville de to lagene binde seg bedre sammen og dermed danne et tjukkere slitelag.
Den innkokte tjæra måtte varmes opp til en høyere temperatur enn den oppvarmede. Ved 70 grader var det ikke mulig å stryke ut tjæra. Ved 90 grader kunne vi påføre tjæra, men da med maks 5 cm lange bevegelser med penselen og med et klumpete resultat. Ved 130 grader ble det lettere å påføre tjæra, men fortsatt med et delvis klumpete resultat. Ved 160 grader gikk det fint å smøre ut den innkokte tjæra. Laget med innkokt tjære ble vesentlig tjukkere enn det oppvarmede.
Problemet var at i solskinn begynte tjæra å sige og renne av i store klumper. Den oppvarmede tjæra rant også, men på grunn av det tjukke laget med innkokt tjære ble det store klumper som seg av. Som tidligere nevnt hadde vi en dag med sterkt solskinn og vindstille vær. Da målte vi opp mot 70 grader på sørveggen, både på den innkokte tjæra og den oppvarmede. Men på grunn av det tjukke laget av den innkokte tjæra var det den som så verst ut.
Vi påførte to lag med tjære på sør-, øst- og vestveggen. Nordveggen var helt fin, så den ble ikke behandlet, annet enn med litt tjære på noen novender hvor tjæra begynte å bli slitt.
Vi var så heldige at dette også var et samarbeidsprosjekt mellom norske og islandske håndverkere. De islandske deltakerne var Skuli Bragason, Kári Blöndal og Inga Katrin Magnusdottir. Disse skal påføre et lag til med tjære på bygningen i løpet av høsten. Fra Norge var Atle Ove Martiniussen, Hans Marumsrud, Tor Meusburger, Jon Anders Fløistad og meg selv med. Ola Fredheim, Lars Erik Haugen og Mari Forberg fra Fortidsminneforeningen kom også over til Island for å delta på tjærekonferansen.
