Tjære er en tyktflytende veske som lages av feitved av furu ved hjelp av pyrolyse (oppvarming uten tilgang til oksygen). Det er i dag hovedsakelig tre varianter å velge mellom, milebrent, ovnsbrent og retorteprodusert tjære. Jeg skal her ta for meg fremgangsmetoden for milebrent tjære.

I stavkirkesammenheng skal det brukes milebrent tjære, ikke bare på grunn av egenskapene til tjæren, men også for å bevare kunnskapen og tradisjonen med milebrenning. Tjærebrenning har pågått siden middelalderen og med stor sannsynlighet før dette også.

Tjære har en svært viktig rolle i de av stavkirkene som er tekket med takspon. Den danner et slitelag mot værslitasje og UV stråler, en kan si den virker som en solkrem for treverket, i tillegg hindrer den vann å renne inn.

Emner

Først må en ha feitved av furu. Det er den nederste delen av furustammen, samt noe av rota som blir brukt. En må dermed bryte opp rota for å få tilgang til den feiteste veden. Enkelte steder har tømmeret noen ganger blitt stammet høyt for å kunne bruke den gjenstående delen, samt rota til tjærebrenning. Deretter kappes og kløyves feitveden opp til det som kalles spik. Spiken skal være finkløyvd, og det er en fordel om en sorterer ut de mest krokete delene, disse brukes til å legge på toppen til slutt. Krokete ved og småbiter kalles knubb og legges oppå den stablede spiken får å forme toppen av mila, og for å utnytte ukurante deler. Yteveden må hogges bort, da denne kan «stjele» tjære i mila.

Mila

En må ha en mileplass. Det er lettvint å plassere mila i lett skrånende terreng, da dette gjør det enklere å plassere og få fall på tjærestokken samt å bygge opp milegropa. Milebunnen bør ha en helning på rundt 15° inn mot midten. Det er viktig at underlaget blir stampet hardt for å tåle vekten av spiken som skal stables oppå. Hvis bunnen er ujevnt stampet, kan det bli motfall og groper som hindrer tjæra fra å renne ned i tjærestokken. Det er også viktig å ha ekstra plass rundt milegropa slik at en kan jobbe sikkert.

Tjærestokken

Tjærestokken skal lede tjæren fra midten av milegropa og ut til der den kan tappes i tønner. Den ligger under milegropa, og bør ligge med et fall på omtrent 2,5 cm pr meter.

En kan lage tjærestokken ved å skjære av en god bakk av en litt grov stokk. Deretter huler en ut et godt rom i stokken som bør romme opp mot 100 liter. Sagbakken blir lokket over det uthulede rommet. I toppen av lokket skjæres det en firkant som plasseres i senter av mila, det er her tjæra renner ned i tjærestokken. I bunnen av tjærestokken borres det et hull, i dette hullet settes det i en propp som kalles tappekjepp, denne skal hindrer lufttilgang opp i mila, og holde tjæra i tjærestokken. Deretter legger en på baken igjen, med tetting mellom, for eksempel mose, eller strie. Sagbaken festes godt fast for å sikre at det ikke kommer luft inn i mila under brenningen, samt for å hindre forurensninger som jord, og sand å blande seg i tjæra.

Under tappekjeppen lages det en tappestokk. Dette er en uthulet stokk som er kortere enn tjærestokken og kan flyttes på. Denne skal ta imot tjæra fra tjærestokken, og føre den ned til tønnene som tjæra lagres i. Tappestokken har også et hull i bunnen, med en tappekjepp. Denne kan settes i dersom tønna er full eller annet uforutsett.

Underlaget

Når tjærestokken er plassert, og helningen på milebunnen har jevnt fall, legges det ut never fra senter av mila og utover. Nederst må nevra brettes ned i det firkantede hullet i tjærestokken. Nevra legges fra midten og utover etter takstein prinsippet, det er viktig å ha nok overlapp både sideveis og i lengderetningen. Nevra skal ligge med stripene i barken pekende nedover mot midten av mila. Oppå nevra legges det lekter som skal holde nevra på plass, og lage et rom hvor tjæra kan renne ned til tjærestokken. Disse er også viktige å gå på under arbeidet med å stable mila for ikke å lage hull i nevra.

Så settes navlekjeppen ned i det firkantede hullet i tjærestokken. Navlekjeppen settes med den tynneste enden ned slik at den kan dras opp seinere. Navlekjeppen brukes til å stable spiken mot og for å markere hvor senter av mila er. Det bygges en sil rundt navlekjeppen som skal hindre at kullbiter skal dette ned og tette tappehullet. Vi brukte lekter som ble stablet med litt avstand, og som samtidig støttet navlekjeppen.

Kursholder Steinar Moldal i gang med å stable sila rundt navlekjeppen. Nevra holdes nede med lekter som spiken etterpå blir stablet oppå.

Stabling

Så skal mila stables. En starter med kort ved som stables rundt sila, spiken legges med den breieste siden ut, slik at en får en god helling innover mot midten. Når en har stablet høyere enn silen, legger en lengere spik oppå sila. Det er viktig at all spik har helling nedover mot navlekjeppen. Den innerste delen som her er beskrevet kalles kjuka og blir seende ut som ei maurtue.

Utenpå kjuka stables det deretter ringer rundt med spik, det er som tidligere nevnt viktig å stable så det er fall innover mot navlekjeppen. Det er svært viktig å stable så tett som mulig, så det blir minst mulig luft inne i mila. Etter hvert som ringene med spik stables går en rundt med en klubbe og komprimerer veden innover, og former mila, slik at den blir rundest mulig. Dette gjøres for at mila ikke skal brenne ujevnt. Et tips fra kursholder Steinar Moldal, er at det er bedre med en breiere og flat mile, enn at den er formet som en halvkule.

Mila ferdig stablet og klar for tetting med torv.

Milene varierer selvsagt i størrelse, dette avhenger av mileplassen, mengde spik, og tid tilgjengelig. Milen vi brant på kurset var på rundt fire kubikk med spikk, dette er en liten mile.

Utenpå den ytterste ringen med spik, stables det en rad med fyringsved. Dette er for eksempel yteveden av spiken, raskeved som har blitt med eller annen ved. Hovedpoenget er å få fyr på mila og få opp temperaturen

Mila dekket med torv. Det blir satt inn pinner for å holde torva unna veden slik at en får fyr på nevra. Det er viktig at pinnene er ferske så de ikke brenner opp for tidlig, og en kan få ujevn fyr i mila.

Tetting

For å lufttette mila brukes det torv utenpå. Torva hogges ut etter en trekantet mal som er tilpasset størrelsen til mila. Det trengs mye ekstra torv til å reparere og tette hull i mila under brenningen. Det er også lurt å ta med mose til å stappe i mindre hull og revner i torva. Ifølge Steinar Moldal er det en fordel å ta ut torv med mest mulig tyttebærlyng. Denne er passe tett, uten for mye forurensninger som sand eller kvabb.  Rundt milefoten, legges det et lag med leire eller jord for å lufttette bunnen av mila. Torva legges på med lyngsiden ned. Torva må være «fersk» ved påtenning. En kan eventuelt fukte den før den legges på.

Det er viktig at mila ikke brenner, men den skal ulme. Brenner treverket opp brenner også tjæra. Det er derfor viktig å gjøre mila så lufttett både under stablingen, men også under tildekkingen med torv. Det er også viktig å tette godt rundt tjærestokken så det ikke kommer luft inn fra undersiden.

Brenninga

Underveis i brenninga er det viktig å følge med på fargen på røyken som kommer fra mila. Er fargen svart er det for god trekk og tyriveden brenner. Helst skal røyken være gråhvit. En må hele tiden følge med på om det brenner hull igjennom torva og tette igjen der det brenner igjennom. Etter hvert som tjæra har brent en stund, kan en bruke kullkvaben som tetting sammen med mose, og torv. På grunn av fuktig grunn under mila, og at leira som skulle brukes til å stampe milebunnen med var våt, blei det bestemt å legge ut finér plater oppå leira, for å stabilisere grunnen slik mila ikke blei ugjort underveis i brenninga. Nevra blei deretter lagt oppå finérplatene.

Mila er tent, etter dette er det lite annet å gjøre enn å følge med, og tette hvis det brenner igjennom torva.

Når tjæra tappes er det viktig og følge med på temperaturen på det som kommer ut, 60-70 grader er en fin temperatur. Dette sier også noe om hvordan mila brenner, og en kan korrigere med mer eller mindre trekk. Det skal sies at under brenningen på kurset var både bakken, og været kaldt, og dette påvirket temperaturen på tjæra som kom ut. Vi sleit med å få temperaturer opp mot 70 grader.

Tjæra må tappes jevnlig, og må loggføres. Vi tappet med 30minutters mellomrom. Da er det greit å ha et skjema hvor en fører tidspunkt for tapping, farge, temperatur, og hvilke tønnenummer det blir fylt i (viktig hvis det blir flere tønner med tjære). Det er forskjellig bruksområder for de forskjellige fraksjonene av tjære.

Jeg legger ved link til to gode filmer om tjærebrenning fra Fortidsminneforeningen og Nasjonalbiblioteket.

https://www.youtube.com/watch?v=mghTY11MLUo&t=20shttps://www.youtube.com/watch?v=5qlEE9jKJqU