Treskjærerbloggens adventskalender

Etter tradisjon fra ‘Treskjærerverkstadens kule adventskalendere‘, fra da jeg selv var lærling der for et tiår siden, har jeg bestemt meg for å prøve å legge ut en middelalder-verktøyspor-adventskalender. Det blir ett nytt bilde av spor hver dag, med en liten beskrivelse, og kanskje med noen supplerende bilder. Enkelte av dem er omtalt her på bloggen før, da blir det også en link til det opprinnelige innlegget. 

---

1

Første desember – Å preparere materialer

Her fra takkonstruksjonen¹ på Hustad middelalderkirke synes noen spennende boremerker. De kan se ganske pussige ut, i det de ser ut som de er bora parallelt med overflaten. Men det er nettopp hensikten med dem – de er bora nettopp for å forme den overflaten en ser nå. De er spor etter at den runde tømmerstokken er kløyva i to som første trinn i reisen fra rund tømmerstokk til firkanta materialer, og heldigvis for oss så håndverkerne på Hustad ikke noe grunn til å hugge disse delene av takkonstruksjonen helt glatte. Skal en tro de er samtidige med resten av taket over skipet er det grunn til å tro disse boemerkene daterer til år 1163² eller deromkring.

---

2

Andre desember – Fra halvrund til to parallelle flater

Etter at stokken er kløyvd i to var et ganske vanlig trinn å klamphugge hver av halvkløyvingene: det vil si at en hugger v-spor inn fra den runde siden til bare tjukkelsen av den ferdige, flate planken står igjen, og så kløyver en av disse klampene. Dermed slipper en å hugge hele utsiden av den runde stokken til flis, sparer en god del arbeid, og står også igjen med fin ved eller emner til småting. Vanligvis vil disse sporene etter klamphuggingen hugges helt bort, men her på Heddal stavkirke kan noen diskrete merker fortsatt sees på enkelte veggtiler. Bygningshistorien på Heddal er komplisert, og dateringen noe usikker, men disse merkene kan godt datere til første halvdel av 1200-tallet³ om disse veggtilene er originale⁴.

Klampene som hugges av virker små sammenlikna med stokken de kommer fra, men også de kan være verdifulle emner i seg selv. Dette prøvestykket fra Urnesprosjektet er skåret i én slik av-kløyvet klamp. 

---

3

Tredje desember – Grunn-geometri

For å konstruere et ornament er det nyttig med en slags grunn-geometri å støtte seg på. Passer later til å ha vært brukt til dette i uminnelige tider, men det er ikke veldig ofte en finner direkte spor i ettertid. Borgund stavkirke har dog en artig mulighet til å både se direkte spor etter begge spissene på passeren, og betrakte egenskapene til resten av passeren indirekte. På andreaskorsene⁵ inni kirkerommet er det konstruert sirkler midt i krysset mellom hver av korsenes to diagonaler, og både passerspissen i senter og rissespissen i sirkelbuen er det spor etter. Men vel så spennende som sporene i seg selv, er det at alle andreaskorsenes senter har litt ulik diameter — og for den nysgjerrige følger lista over diametre her⁶:

341/342 – 349/350 – 350/352 – 325 – 329 – 347/349

---

4

Fjerde desember – Grunn-geometri II

For å vise litt tydligere hvordan dette kan passe inn i helheten av å komponere et ornament, så har jeg i dag to eksempler (begge pekt til tidligere), henholdsvis fra NTNU Vitenskapsmuseet, og Islands Nasjonalmuseum⁷. Takk til begge for bilder. På planken fra Island kan en tydelig se passer-riss, men også på den fra Trondheim er det minst ett spor etter senterspissen på passeren, og en del av ornamentikken som later til å være skåret nøyaktig etter passerbuen. Noen som kan peke ut hvor passeren har vært brukt?

---

5

Femte desember – Oppmerking er det generelt ikke veldig mye spor etter, men her fra Fåberg stavkirke⁸ kan en se en tydelig strek som ser ut til å være fra de har tegna opp med kniv, men ombestemt seg og skåret litt annerledes. Dermed står dette knivrisset igjen, bevart drøyt 800 år senere. Les gjerne mer på «Knivriss på kirkeportaler»

---

6

Sjette desember – Oppmerking II 

Generelt er det en tendens til at de «fineste» portalene ikke har spor etter riss, og de «simplere» er fulle av rissespor. Om en forsøker å sette opp en slik dikotomisk generalisering så er Høre stavkirke skikkelig plagsom, for den har både skikkelig fine utskjæringer òg spor av riss. De er ikke lette å få øye på, men er der like fullt. Unntaket som bekrefter regelen, eller tegn på at alt ikke er like enkelt som en har lyst til å tro?

---

7

Sjuende desember – Grovhugging  er det stadig artig å finne spor etter, og en slående anledning til å se hvor flinke de var med øks de som bygde stavkirkene. Her er spor etter at de hugde formen på kapitelene på Borgund stavkirke nøyaktig til strek med øks, og det var ingen grunn til å pusse eller justere etterpå.

---

8

Åttende desember – Boring er også ofte en del av grovformingsprosessen⁹, og spesielt om en skal skjære gjennombrutt ornamentikk. Hullene i hvert hjørne av hver åpning som her hjelper både skjæringa til å gå betydelig raskere, begrenser faren for sprekking, og hjelper til med å overføre geometrien til baksiden. Hver åpning må hugges fra begge sider inn mot midten for å unngå utriv, og siden tegninga neppe var på en stor, gjennomsiktig plastfolie i 1180, så trengs en mer direkte metode for å overføredet vesentligste av mønsteret fra emnets framside til bakside. 

Alle bildene her er fra den tidligere takrytteren på Høre stavkirke, som i dag står som en port inn til kirkegården.

---

9

Niende desember – Boring II Selv om en ikke skal skjære gjennombrutt ornamentikk er boring nyttig, og ett spørsmål som kan dukke opp i forskninga på gammal skjæring er hva slags bor som ble brukt. Her er eksempel på tydelige spor etter skjebor på Borgund, distinkte spor etter spiral-navar på Urnes-gjenskapninga, og spor som kan tolkes på ulike vis på Urnesportalen.

(Bla mellom bildene med de blå pilene)

---

10

Tiende desember – Boring III Et anna artig eksempel på borehull i dag, dette er fra «skjegget» til en av de gamle¹⁰ gavldragene fra Borgund stavkirke¹¹ (nå hengt opp inne i besøkssenteret). 

---

11

Ellevte desember – All treskjæring er ikke nødvendigvis gjort av treskjærere var på et vis konklusjonen på et innlegg jeg la ut for noen uker siden. Her er eksempel i øyenkroken på en maske oppunder taket på Høre stavkirke, og fra en glugge i veggen like ved, på skjæring av kurver utført med kun rett jern. En tydelig indikasjon på at den som forma dette ikke hadde tilgang på det verktøysettet som treskjærerne på Høres portaler, takrytter og utskårne kapiteler hadde?

Disse sporene daterer forøvrig til ca 1179. ¹²

---

12

Tolvte desember – Bruk av tollekniv til treskjæring har vært et diskusjonstema oppigjennom, og jeg holder som hovedregel frast ved at det er en «primitivisering» av dyktige håndverkere å si at beltekniven var hovedverktøy. Men som et «unntak som bekrefter regelen» vil jeg her trekke fram en gjennombrutt del av kirkebenken fra Gausdal. Her virker det åpenbart at noe som likner veldig på tollekniv¹³ ble brukt til å grave ut inni gjennombrytinga, og nettopp de spora indikerer på sett og vis hvor relativt lite som ellers er skåret med tollekniv – det er ikke mye spor som dette der ute på treskjærerarbeider av et visst nivå. 

Jeg finner dessverre ikke noe bedre datering enn «middelalder» for denne benken og disse sporene, men kan som plaster på såret anbefale denne betraktningen av tidligere stipendiat Boni Wiik som blant anna omhandler benken fra Gausdal: https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/midtlinjeornamentikk/

---

13

Trettende desember – Grovforming kan skje på mange måter, i dag har jeg lyst til å trekke fram én metode («tapphullsmetoden») som jeg har funnet spor etter at minst én av Urnesportalens treskjærere har brukt. Sporet det her dreier seg om er et stoppspor etter et smalt huljern, som flere steder på venstre portalplanke forekommer mange ganger etter hverandre med bare noen millimeters avstand.

Det som er spesielt spennende med denne observasjonen er at det også er ganske tydelig at noen har skåret på samme del av portalen, men benyttet en helt annen metode – en forskjell i tilnærming som er så distinkt at jeg vil hevde dette kan brukes til å attributere de ulike seksjonene av denne portalplanken til to ulike par hender. 

Verktøysporet her daterer presumtivt til 1070¹⁴, i en gjengivelse fra 2020¹⁵. Det er også det første verktøysporet i denne kalenderen hvor en helt presis bredde oppgis – 7,3 mm for den nysgjerrige (Se den tynne grønne linja på bildet over – den markerer den målte distansen)

---

14

Fjortende desember – Nedhuggingen av bunner kan skje på mange ulike vis og med mange slags redskap – på Hylestadportalen er det påfallende hvordan nær all denne nedhuggingen tilsynelatende har skjedd med kun ett, rett jern på om lag en centimeters bredde.

Med skjæring som ellers holder et så høyt nivå som på Hylestad ville jeg egentlig ventet et bredere tilfang av ulike huljern i denne prosessen. Det dukker stadig opp spennende muligheter til å bli forundret!

Disse verktøysporene daterer forøvrig etter sigende til siste kvart av det tolvte århundre¹⁶¹⁷.

---

15

Apropos Huljern, så er en utbredt(?)¹⁸ hypotese at de i middelalderen primært var bryna på innsiden, og at de først men innføringen av slipesteinen ble slipt på utsiden. Det stemmer nok i hovedsak, men unntak finnes tydelig. For å skjære en jevn, dobbeltkrum konkav flate må en nesten ha slipefasen på utsiden, og særlig for å få det så pent som på denne glugga fra Nes stavkirke. Fraværet av tydelige verktøyspor er her et «spor» i seg selv, men disse konkave formene har også noen konkrete antydninger av merker etter jernets egglinje.

Disse verktøysporene daterer sannsynlig vis til midten av 1200-tallet.^{19 20}

---

16

Et anna eksempel på Huljern kan sees her fra Austad stavkirkeportal. Portalen er ikke spektakulært pen i linjeføringa, og det er masse spor etter rissing med kniv i komponeringsprosessen. Men det er også noen veldig pene merker etter nedstikk med huljern (omtrent midt i bildet).

---

17

Om en ikke skal skjære ornament, men likevel pynte litt, så kan en profilpjål eller -skavl være en kjekk redskap. Her er et artig eksempel hvor et hakk i eggen på redskapen som ble brukt avslører at den samme redskapen er brukt til å skjære flere profiler med ulik avstand til kanten, og dermed nesten må ha vært en pjål/skavl med flyttbart anlegg (flyttbart «land»), og ikke for eksempel et «båtstryk» (en profilskrape som ser litt ut som en knyttneve med utstrakt langfinger, hvor langfingeren fungerer som anlegg og tillater at en stryker profil begge veier, men med en fast avstand til kanten, siden anlegget er en integrert del av stålet. Samtidig mener jeg dette kanskje er en fin anledning til å undres om dette like gjerne kan være spor etter noe mer høvel-liknende som for eksempel denne fra https://digitaltmuseum.org/011023292855/hovel eller denne https://digitaltmuseum.org/021028536447/pjal

(Profilen er strøket på en labank på dørbladet til Hof kirkes sydportal, nå i Kulturhistorisk museums samlinger. Alderen på døra anslås a flere til 1200-tallet, men ingen av kildene jeg har funnet virker i seg selv overbevisende nok til at jeg vil sitere dem på det og si den dateringen er ‘sikker’. Overbevis meg gjerne i kommentarfeltet om noen har noe å tilføye!)

---

18

Spor av reparasjoner er ikke spor etter ett bestemt verktøy, men det å kunne gjøre pene reparasjoner er en viktig del av treskjærerens verktøysett. Her er en liten bit som er felt inn i Ål-portalen, og om jeg skulle gjette ville jeg nok si det er en reparasjon fra da portalen i sin tid ble skåret. På Urnesportalen er det mange tilsvarende, dog sier historien at noen av dem nok er langt mer moderne, og utført av en konservator fra Bergen i etterkrigstiden en gang.

I følge utstillingskatalogen fra den gamle Middelalderutstillingen på Kulturhistorisk museum²¹ daterer denne portalen til «ca 1150».

---

19

Nittende desember – Spor av reparasjoner II

En spunsing, eller reparasjon, kan så vidt skimtes midt i bildet over fra Urnesportalen. Denne detaljen er lokalisert om lag en meter opp på venstre portalvange, inni en relativt trang åpning i ornamentet.

Reparasjoner der små biter har knekt av ornamentene på Urnesportalen er relativt²² grundig beskrevet²³. Det jeg derimot aldri før har sett beskrevet er spunsing av hull der det er boret for dypt. Boring har vært en sentral del av prosessen da de grovforma portalen i 1070, og de har tilsynelatende ikke vært altfor bekymret for å etterlate enkelte merker etter dette. Men her ser det ut som det ble litt vel mye av det gode, og det ser ut til at ett boret hull som ble for dypt er plugget igjen for å gjemme det. En kan bli frista til å undres på om flere av de borehullene som synes på portalen kan ha vært plugga opprinnelig?

Jeg har også sjekka veldig grundig på innsiden, og dette er ikke spor av en gjennomgående plugg hvor noe én gang i tiden kunne ha vært festa, så dette hullet og pluggen i det har ingen påviselig praktisk forklaring anna enn det beskrevet over.

Reparasjonen daterer dermed høyst sannsynlig til omkring år 1070²⁴.

---

20

Trange åpninger På Urnesportalen er de fleste av dyrenes munner skåret gjennombrutt, selv der en ikke nødvendigvis legger merke til det før etter å ha studert portalen en god stund. Hvorfor de valgte å gjøre dette får være et spørsmål for en annen gang, men at de gjorde det er heldig for oss. Det å komme til helt inn i gapet på disse ormene har vært så tuklete at det har etterlatt litt mer verktøyspor enn en ser ellers: som her, hvor det er et pent «avtrykk» av et huljern. 

Merket er synlig som en konkavitet innerst i underkjeven til dyret, litt over midten av bildet. Denne formen, og utfordringene med å komme til, passer forbausende(?) godt med jern nr. tre fra høyre i siste bilde i dette innlegget: https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/verktoybilder/.

Dette verktøysporet daterer forøvrig presumtivt til omkring år 1070¹⁴.

---

21

Tjueførste desember – Trange åpninger II

En av portalløvene på Borgund stavkirkes sydportal byr på en skikkelig godbit – nemlig et utvetydig avtrykk etter en skråkniv²⁵. Ofte er det ikke lett å si om et rett jern, tollekniv eller skråkniv har vært brukt, men dybde, vinkel og form på egglinja etterlater lite tvil her. Avtrykket av egglinja starter innerst, litt til venstre for senter av bildet, og synes som en skygge som skrår ned mot høyre i en om lag ~45˚ vinkel. På øyemål noterte jeg en egglengde på om lag 25 mm da jeg studerte dette merket i høst, men fikk ikke målt det ordentlig. Det kan for meg også se ut som treskjæreren her jobbet med klubbe eller kneppert, og at den øvre tredjeparten av eggen på jernet var sløv – begge deler for meg litt overraskende å se. Samtidig gjør det håndverket her litt mer relaterbart på tvers av millenniene, kanskje har vi tross alt noe til felles?

Sporet etter denne skråkniven daterer sannsynlig vis til 1181²⁶ eller ganske kort etter, siden det er all grunn til å tro at treskjærerne foretrakk å jobbe i ferskt virke²⁷. Jeg mener sporene her også i seg selv tyder på nettopp det.

---

22

Tjueandre desember – Når en når ned til bunnen av trange åpninger kan den også romme interessante spor. Egne bunnjern, for å forme flate bunner (bruken er ganske åpenbar i navnet?), er ikke noe en har funnet særlig mye rester av, og det er fortsatt en løpende diskusjon²⁸ i/etter Urnesporsjektet hvordan dette bør løses. Men vestportalen på Borgund stavkirke har hvertfall pene spor av noe som nesten må være bunnjern – i motsetning til Urnesportalen som fortsatt framstår mer enigmatisk.

---

23

Lille julaften – En anna ting som kan være givende å studere på Urnesportalen er det mesterlige hierarkiet i overflater og teksturer.

Det er ikke nødvendigvis noe en legger merke til, det er heller en subtil effekt som diskret leder øyet. Men det er en distinkt og relativt konsekvent forskjell i kvalitet på overflatene som øyet skal hvile på og dem som skal forbli i bakgrunnen. Du kan gjerne velge å forklare det som ren arbeidsbesparelse – det er ikke vits å bruke tid på å renskjære overflater som ikke skal «synes». Men virkningen er så fin, og Urnesportalen ellers gjennomført med så skarpt øye for virkemidler, at jeg velger å tro det ligger en intensjon bak. Om denne intensjonen er en bevisst tanke, eller om den er en ubevisst intuisjon skal jeg ikke si, men jeg mener dette er spor etter en dreven visuell kommunikatør.

---

24

Så var det brått julaften, og for å avslutte denne kalenderen på en passende måte vil jeg trekke fram det som har vært en av høstens mest spennende verktøyspor for meg. Håper undersøkelsen av det kan være interessant lesning for flere, og at denne kalenderen har inneholdt noen spennende glimt fra forsøket på å dykke ned i litt av middelalderens håndverk.

V-jern, eller geitefot-jern, har vært hevdet å ikke høre middelalderen til her i nord²⁹ – den gjengse oppfatningen er at det dukket opp først langt senere. Likevel har Hylestadportalen spor jeg mener ganske sikkert må være fra nettopp dette spesialverktøyet.

Likevel mener jeg detaljer på Hylestadportalen er utført med nettopp dette verktøyet, i kontrast til det meste anna av treskjæring i disse trakter fra den tiden.

---

Treskjærerbloggens fotnotekalender for de spesielt interesserte
(som nok kommer til «24» lenge før julaften)

1. Om erindringen min ikke bedrar meg er disse merkene fra innsiden av den opprinnelige vest-gavlen på kirka, som nå er bygget helt inn bak kirketårnet. ↩︎
2. Fortidsminneforeningen oppgir at tømmeret i takstolene er datert til vinteren 1162/63, og om denne gavlveggen ble bygget samtidig er det vel naturlig å anta disse boremerkene er omtrent like gamle. Men det kan også være gjenbrukt tømmer som er enda eldre. Om dateringen: https://fortidsminneforeningen.no/museum/hustad-kirke/ (besøkt 1.12.2024) ↩︎
3. Basert på anslag for datering av kirka omtalt i: Thun, Terje m.f. (2016) 5. Dendrokronologi gir kirkene nytt liv. Kapittel i Bevaring av stavkirkene – Håndverk og forskning. Pax forlag AS, Oslo. s. 105 ↩︎
4. Heddal stavkirke har usedvanlig lite bevart materiale fra middelalderen, sett i forhold til hvor «middelaldersk» den ser ut i dag. Anslaget jeg har hørt er 26% originalt material, men er usikker på hvordan dette er estimert. ↩︎
5. Andreaskors er diagonalt stilte kors, og i stavkirkene er de ofte brukt som avstivende element i tillegg til den symbolske/dekorative effekten de er tillagt. I Borgund er det montert andreaskors langs ytterveggene i betraktningshøyde, i tillegg til de langt vanligere høyt oppunder midtrommets tak. Andreaskorsene i Borgund kan blant annet sees på denne nydelige tegningen av Olaus Krøger Holck: https://kulturminnebilder.ra.no/ ↩︎
6. Diametrene er oppgitt i rekkefølge, med klokka, startende fra vestportalen. Alle målene er i millimeter, utført skjønnsmessig med tommestokk, og representerer anslått diameter på passersirkelen de har jobba etter, ikke diameter på det skårne resultatet. Der det er skråstrek mellom to mål er dette ytterpunkt for usikkerheten i diameteren på én sirkel. Kun ytre sirkel er målt. ↩︎
7. Eksempelet fra Island blir trekt fram av Erla Hohler i Norwegian stave church sculpture volume II (1999) Universitetsforlaget, Oslo. s. 98, som forøvrig er vel verd å lese for den som skulle ha lyst på fordypning. ↩︎
8. Nå nedrevet, portalen innlemmet i Universitetets Oldsakssamling. Stavkirka, portalen og dermed risset daterer antakelig til siste halvdel av 1100-tallet i følge Nygaard, Edith Marie (2000) »Middelaldersalen i Historisk museum i Oslo». Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Tilgjengelig på https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102704102. ↩︎
9. Kan foreslå lesning av både «Skjebor, og det å jakte på sin egen hale», «En liten observasjon om boring på Urnesportalen» og «Bunning – en hypotese» på fortidsminneforeningens Urnesblogg for den som vil fordype seg videre i borehullenes innfløkthet. Dog har det å borre for gjennombrutt sine egne hensyn som jeg håper å komme tilbake til. ↩︎
10. Skulle gjerne sagt hvor gamle disse boremerkene er, men datering av gavldragen på Borgund og andre stavkirker er et vrient tema. De står ekstremt utsatt til, og har gjerne blitt lappa på og bytta ut fortløpende etter behov. Men fordi de stikker sånn ut i været slites de fort så de ser gamle ut. Jeg har hørt det referert at vi har to middelalderske bevart – én i Lom og én fra Borgund hos de Heibergske samlinger (nr. DHS.14613). Jeg mistenker at den som henger utstilt i besøkssenteret ved Borgund er tilsvarende alder som den i de Heibergske samlinger. Verktøysporene på den tyder på betydelig alder, og utformingen virker svært beslektet. Men det får bli et emne for nærmere studie senere. ↩︎
11. Gavldragene på Borgund stavkirke spesielt, og gavldrager generelt, er som nevnt et tema som fortjener langt videre og grundigere drøfting. Som en veldig god start kan jeg anbefale dette innlegget skrevet av tidligere stipendiat (og min læremester) Boni Wiik: https://stipendiat.handverksinstituttet.no/treskjaereren/om-a-finne-sin-form-og-veien-dit/ ↩︎
12. Basert på anslag for datering av kirka omtalt i: Thun, Terje m.f. (2016) 5. Dendrokronologi gir kirkene nytt liv. Kapittel i Bevaring av stavkirkene – Håndverk og forskning. Pax forlag AS, Oslo. s. 105 ↩︎
13. Om ‘tollekniv’ blir rett ord for det i middelaldersammenheng er jeg usikker på, kanskje ‘beltekniv’ er bedre. Så er det selvsagt også fullt mulig å etterlate merker som dette med en spiss skråkniv («nisseluejern» for de innvidde), men jeg regner disse merkene for mest sannsynlig å stamme fra en beltekniv av noe slag. ↩︎
14. Basert på anslag for datering av kirka omtalt på side 107 i: Thun, Terje m.f. (2016) 5. Dendrokronologi gir kirkene nytt liv. Kapittel i Bevaring av stavkirkene – Håndverk og forskning. Pax forlag AS, Oslo. og Krogh, Knud J., 2011 Urnesstilens kirke – Forgængeren for den nuværende kirke på Urnes. Pax forlag, Oslo. ↩︎
15. https://fortidsminneforeningen.no/media/n3tc4egz/årsmelding-2020.pdf (besøkt 13.12.24) ↩︎
16. Jeg skriver «etter sigende» ettersom de fleste dateringer jeg har sett viser direkte eller indirekte til Roar Hauglid – som selv om han har skrevet mye også må tas med en klype salt, særlig i stavkirkesammenheng¹⁷. Forøvrig kommer dateringen fra side 10 i Nygaard, Edith Marie (2000) ‘Middelaldersalen i Historisk museum i Oslo’. Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Tilgjengelig på: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102704102 ↩︎
17. For å sitere Erla Hohler: «henviser til P. Ankers anmeldelse av Hauglids bok fra 1973 [Norske stavkirker – dekor og utstyr] i Historisk Tidsskrift 1977/2, der hans generelt sene dateringer er tatt opp på bred basis.» Hohler, E. (1995) Stavkirkeportalene og deres symbolikk. i: Årbok (Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring) Vol. 149. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, Oslo. Lest analogt, men tilgjengelig på: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2017112381162_001 ↩︎
18. Se for eksempel noen av Boni Wiiks betraktinger her: https://stipendiat.handverksinstituttet.no/treskjaereren/verktoy/. Denne var primært om Urnesportalen, og de relativt unike utfordringene i den portalen gjør det selvsagt relevant å stille spørsmål ved overføringsverdien. Men innrykket står seg også bredere. ↩︎
19. Basert på myntfunn under arkeologisk utgravning av tuften etter stavkirken i 1965. Beskrevet i Christie, Håkon (1979) Nes stavkirke = The stave church of Nes. Fabritius, Oslo. s. 57 ↩︎
20. Men også her er det uenighet – skiltet i utstillingen daterer den til «1200-tallets første halvdel» uten å oppgi kilder for det. Leif Anker mener midtmastkirkene «grovt sett dateres til 1160-1250», mulig dette i kombinasjon med myntfunnene er opphav til dateringen til første halvdel av 1200-tallet. (Anker, L. (2005)Kirker i Norge – middelalder i tre: stavkirker. ARFO, Oslo. s. 98.) ↩︎
21. Side 8 i: Nygaard, Edith Marie (2000) ‘Middelaldersalen i Historisk museum i Oslo’. Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen, Oslo. Tilgjengelig på: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102704102 ↩︎
22. Relativt godt, men ikke utfyllende. Jeg har kun fra muntlig overlevering at det ble utført reparasjoner av en konservator fra Bergen på 1950-tallet, som etter sigende skal ha felt inn nye biter der «studenter» hadde knekt av suvenirer, og so kun skal ha beskrevet arbeidet for ettertiden som «så presist utført at ingen noensinne kom til å se hvor han hadde reparert» (Fritt etter minne, fra samtale sept. 2024). Dernest har vi ved flere anledninger i prosjektet ‘Treets mester’ funnet spunser som ikke er beskrevet av Krogh (se neste note for oversikt over dem som er) men uten at noen har tatt på seg arbeidet med å systematisere funnene for ettertiden. ↩︎
23. Se blant anna Krogh, Knud (2011) Urnesstilens kirke. Pax Forlag A/S, Oslo. s. 62-63, 68-69, 156-157 og 160. ↩︎
24. Se note ¹⁴ ↩︎
25. Igjen et artig tilfelle av jern kalt «kniv», selv om den ikke har noe i beltet å gjøre. Se treskjarerbloggen/en-kjekk-liten-tollekniv-og-en-patrengende-erkjennelse/. Fant også i går et interessant sitat fra Vikingskiphusets tidligere treskjærer Erik Fridstrøm: «The mistaken belief that these craftsmen worked exclusively with a knife is common. It arises from the fact that all cutting tools have long been called knives, but the wood-carver calls his tools irons, a term which we shall also employ in the present article. […] For some purposes a knife was also used, but this was a far less important tool.» S. 87 i Fridstrøm, Erik (1984) The Viking Age wood-carvers: Their tools and techniques. I Festskrift til Thorleif Sjøvold på 70-årsdagen. Universitetets oldsaksamling, Oslo. ISBN: 8271810405. Tilgjengelig på: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071200018 ↩︎
26. Thun, Terje m.f. (2016) 5. Dendrokronologi gir kirkene nytt liv. Kapittel i Bevaring av stavkirkene – Håndverk og forskning. Pax forlag AS, Oslo. s. 109 ↩︎
27. Se for eksempel hva Boni Wiik skriver om det her: https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/og-der-var-trearbeidet-ferdig/ ↩︎
28. Se for eksempel fra Urnesprosjektet skrevet av henholdsvis Kai Johansen: urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/verktoy-i-osterled-et-glimt-fra-novgorod/, av Boni Wiik litt-om-verktoy/ og av August Horn verktoy-erfaringer-sa-langt/. Jeg har kasta meg inn i debatten med et par korte forsøk på brannfakler: en-kort-note-om-bunnjernproblemet og ytterligere-en-note-om-bunnjernproblemet ↩︎
29. På kontinentet skal geitefoten dukket opp allerede i gotikken, men der var også laugsvesenet etablert vesentlig tidligere enn her i nord, og verkstedene større. ↩︎