T11929:s.026 – å kvesse små skjebor, og hvordan skjebor og skjebor er ikke det samme

På studieturen til Trondheim var skjeboret T11929:s.026 én av de tingene jeg hadde spurt om å få kikke på hos Vitenskapsmuseet. Etter besøket er det kanskje den enkeltgjenstanden derfra som har opptatt mest av min tankevirksomhet, og dermed er det også på sin plass at det får sitt eget innlegg. 

T11929:s.026 (ruller ikke navnet lett av tungen?) er et ganske nett lite skjebor, gravd ut på Blomsøy, Alstahaug i Nordland¹. Diameteren er i underkant av en centimeter (ca 6,5 mm), skjeen strekker seg om lag 3,5 cm oppover, med parallelle sider, og eggen i front tegner en relativt sirkelbuet form. Det framstår ved første øyekast symmetrisk, men har én distinkt skjærende kant, og én distinkt bakkant som ikke er skarp. Utover å være en pent bevart eksemplar på tynt skjebor fra middelalderen, er T11929:s.026 også bemerkelsesverdig for sin asymmetriske tupp. Der mange skjebor former en relativt komplett skje, har denne skjeform kun på den skjærende siden. 

Jeg har tidligere beskrevet noen av utfordringene med kvessing av liknende skjebor. Disse  utfordringene blir større jo mindre borene blir, og relaterer til en annen utfordring med tynne skjebor som også har plaget meg. Når en navar eller et vanlig spiralbor slipes kortere, så endrer ikke den skjærende geometrien nevneverdig. Boret blir kortere, men de skjærende eggene beholder samme vinkler takket være heliks-formen. Et skjebor vil derimot endre geometri hver gang det slipes. Problemet er ikke mest utpreget i store bor, der er det mye metall som kan slipes bort før geometrien blir nevneverdig ulik. Men på bor små som dette kan hele den konkaviteten som danner skjærende egg i tuppen brynes bort på minutter om en vil. Se dette i kombinasjon med tusenvis² av hull til saum i en skipsside, eller titusenvis av spon³ på et kirketak, og det virker pussig om boret må smis på nytt hver gang det kvesses. T11929:s.026 viser tilsynelatende en løsning på dette. 

Å banke til en presis skjeform i tuppen på et tynt skjebor, og etablere en skarp egg på denne, har vist seg utfordrende. Å banke ut en grunn, rett U-profil, og kvesse den ene kanten på denne, er derimot den enkleste delen i prosessen med å smi en navar, og overkommelig uten noe særlig spesialisert utstyr. Om en så sliper tuppen av denne U-profilen til en kvass negl-form, filer av litt ekstra i det som skal bli bak-kanten, og hamrer eggen ned over en passende lest, etableres en egg med riktige egenskaper langt lettere. Hele kvessingen kan dermed foregå med enkle filer eller bryner, og for hver gang kvessing av boret har endret geometrien i front for mye, så kan en ny egg hamres ned med kun en liten hammer og en passende lest. Selv har jeg kun prøvd lest i jern, men hardt treverk bør også kunne fungere. Boret kan ikke være herdet like hardt som en vanligvis ønsker for en kniv eller treskjærerredskap, men også navare er vanligvis herda bare så harde at de kan kvesses med fil – så helt uten presedens er dette ikke. Om boret må kvesses litt oftere så spares dette uansett inn ved at tiden det tar å sette opp ny egg er en brøkdel av tiden det tar å kvesse «konvensjonelle» skjebor. Anekdotisk har dette boret også vist seg å bore forbausende raskt, om lag 1 1/4 minutt per hull halvanna tommes tjukk furu mot 2 1/2 minutt⁴  med «konvensjonelt» skjebor med samme diameter i tilsvarende emne. 

Asymmetrien gjør det også mer åpenbart at dette er bor laget for å rotere i kun én retning. Dette er i kontrast til en annen type bor som forvirrende nok også kalles skjebor, men som har ganske ulike egenskaper. C25574/d er et pent eksempel på ‘den andre typen skjebor’. Dette er helt symmetrisk, lang skjærende egg, elliptisk form, og kort skje. Begge sider har skarp egg, og skjeen er relativt grunn. Dette eksempelet er også relativt mye eldre enn T11929:s.026, og datert til merovingertid. Anekdotisk er mitt inntrykk også at typen er eldre enn de skjeborene beskrevet over med parallelle sider.

Egenskapene disse to utformingene gir er ganske ulike, og at begge typene kalles skjebor blir egentlig misvisende og unødvendig forvirrende – for funksjonelt er det helt ulike redskap. I dokumentasjonen fra Saga Oseberg-prosjektet framheves en del positive egenskaper ved den eldre typen skjebor⁵. Erfaringa fra takrytterprosjektet har framhevet andre, gode egenskaper ved den «nyere» typen. For å holde oversikt her vil jeg referere til ‘merovinger-skjebor’ og ‘middelalder-skjebor’ – men mener ikke dette er perfekte begrep, eller bør brukes videre. De er kun ment å framheve at vi, så vidt jeg vet, mangler bedre begrep. 

Fordelene med ‘merovinger-skjebor’ er mange. Fra Saga Oseberg-prosjektet beskrives det at merovinger-skjebor kan bore hull som ikke er helt rette, og derfor holder bedre på plugger⁶. Den spissere formen på dem gjør at den skjærende eggen blir lengre for bor med samme diameter, og det burde føre med seg at de holder seg skarpe litt lengre – men jeg har ikke funnet noen som har testa dette komparativt. Den vesentlig grunnere skålformen gjør dem nok også enklere å kvesse med bryne eller fil. At merovinger-borene har skarp egg på begge sider betyr også at de skjærer i begge retninger, i motsetning til «middelalder-skjebor» som det jeg beskrev tidligere. Dette er nok en stor fordel i kombinasjon med fram-og-tilbake-bevegelsene med pumpe- eller buedrill, men i mindre grad en fordel med for eksempel borvinde som kun roteres én vei. Fordelene med den ene eller andre typen skjebor er med andre ord veldig avhengig av bruken.

Det finnes også slike spor i middelaldersk materiale etter bor som skjærer begge retninger. Et eksempel er her på høvelen N39374, også fra Vitenskapsmuseets samlinger. Navar og andre bor som skjærer én vei pleier å etterlate seg noe utriv på to «hjørner» av sirkelen. Resultatet kan bli et noe mandelformet hull, eller bare litt utriv på to motsatte sider. Skjærer boret i begge retninger kan utrivet også opptre begge veier, og dermed på fire sider av hullet – det får dermed en mer firkanta karakter. Buedrill og pumpedrill vil typisk skape en fram-og-tilbake-bevegelse som dette, mens for eksempel borvinde somregel bare sveives i én retning. Alene er dette hullet bare en anekdote, men det bidrar til å tegne et bilde av parallell bruk av ulike bor-teknologier.

Det går an å sette opp en veldig enkel kronologi hvor utviklinga går fra ‘merovinger-skjebor’ via ‘middelalder-skjebor’ og til konisk, snodd navar.⁷ Men som blant anna hullet i høvelen over viser var bor som skjærer begge retninger i bruk lenge etter at både middelalder-skjebor og de første formene for snodd navar kom i bruk. Skjebor med parallelle har vært i bruk helt opp i moderne tid⁸, og foretrekkes blant anna av enkelte stolmakere⁹. Å beskrive utviklingen som en kontinuerlig iterativ prosess hvor hvert trinn er en forbedring og erstatning av det forrige overser at hvert ‘trinn’ i denne ‘utviklingsrekken’ svarer på sine egne behov, og er formet og optimalisert for sine egne bore-redskap, utfordringer og sin ‘kontekst’. Dette gjør at disse unnselige små jernredskapene også kan reflektere større tendenser av samfunns- og teknologiutviklinga i sin tid, og noe av det vil jeg gå gjennom i framtidige innlegg om skjebor-teknologi.

Mange takk tilslutt til smed Rasmus Loen for uvurderlig hjelp og velvilje i arbeidet med å smi en gjenskapning av boret T11929:s.026. Takk også til NTNU Vitenskapsmuseet og samlingsforvalter Terje Hellan for god hjelp og stor velvilje.

---

Dype, smale undringer fortsetter ned i fotnotene:

1. Datering og funnsted hentet fra: NTNU Vitenskapsmuseet (sist oppdatert 27 februar 2025) Bor [online] Tilgjengelig fra: https://collections.vm.ntnu.no/artefacts/13774-T11929-s-026 ↩︎
2. Til Osebergprosjektet gikk det med om lag 2500 nagler, og det er et relativt lite skip. Se s.182 i Finderup, T. S. (2018) Saga Oseberg – rekonstruktion av et vikingeskip. Veterania forlag, Jyllinge. ↩︎
3. Etter muntlig utsagn fra Hans Marumsrud, og egen telling ved ymse anledninger. Etter hva jeg har sett fra kirkeregskap var det nok «bare» snakk om noen tusen av gangen når spon har blitt skifta ved senere vedlikehold, men etter sporene en kan se på Borgund taler mye for at det ble lagt titusenvis av spon første gang taket ble spontekt en generasjon eller to etter at kirka først var bygget. Denne prosessen har en ekstra utfordring i det en ikke bare borrer i fersk virke, men i gammelt, solbakt trevirke satt inn med tjære, som nok kan inneholde sand og anna som kjapt sløver bor og anna redskap. ↩︎
4. Forsøkene er utført med gjenskapningen av T11929:s.026 mot et «konvensjonelt» skjebor av sent-1800-talls vintage, begge i tverrhåndtak. Tidene er et gjennomsnitt av et snaut dusin borede hull for hvert bor, med forbausende lite variasjon fra hull til hull. Som jeg vil komme tilbake til mener jeg denne skjeftingen ikke er «riktig», men passa godt til denne sammenlikningen. ↩︎
5. Se bl.a. s. 64 i Finderup, T. S. (2018) Saga Oseberg – rekonstruktion av et vikingeskip. Veterania forlag, Jyllinge. ↩︎
6. Ibid s. 65 ↩︎
7. Se for eksempel: Johansen, Kai (2024) Treet`s Meister Hullene i Urnes portalen [blogg] tilgjengelig fra https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/treet-s-meister-hullene-i-urnes-portalen/. Basert på Planke, Terje (2018) Hullenes historie [ppt-presentasjon] upublisert. ↩︎
8. De skjeborene jeg har brukt gjennom vinteren, og som har fungert som en referanse i utforskinga av andre former for små skjebor, er som nevnt noen sent-1800-talls bor fra en gammel tømrerverktøykiste jeg kjøpte for et drøyt tiår siden. Se også Goodman, W.l. (1962) The History of Woodworking Tools (s. 164) som gjengir en oversikt over boreredskaper fra Bergeron (1816) ‘Manuel du Tourneur‘ med et utvalg skjebor for samtidens håndverkere. ↩︎
9. Valley Woodworker (2015) Part 3 Where we actually get to finally use our bit in a brace… [blog] tilgjengelig fra: https://thevalleywoodworker.blogspot.com/2015/09/part-3-where-we-actually-get-to-finally.html ↩︎

Foto der ikke anna er nevnt av undertegnede