Stikkpasser

– og kravspesifikasjon som verktøy

Jeg har tidligere nevnt opplevd behov som et datapunkt for rekonstruksjon av verktøy, og dagens tema er et slikt tilfelle. Passeren er et av geometriens basal-redskap, og dekor basert på passer-sirkler later til å gå nesten like langt tilbake i tid som det menneskeskapt dekor i det hele gjør¹. Likevel er det et grunnleggende problem i veien for en (som meg) som vil lage seg en middelaldersk passer anno 1181². Det er nemlig ingenting i nærheten av en passende nordeuropeisk rissepasser bevart fra middelalderen, etter hva jeg har klart å avdekke. 

Like fullt krever ornamentene på Borgunds takrytter etter mitt skjønn en passer, mest iøyenfallende for å slå de ytre sirklene rundt hver «medaljong». Mye tyder også på at passer også var brukt langt mer generelt til å komponere og konstruere ornamenter. Dette blir synlig i seg selv om en studerer ornamentene i takrytteren nøye, men gjelder også langt bredere i stavkirkeornamentikken³ og anna treskurd fra middelalderen. Ett eksempel fra Trondheim, og ett fra Island under, kan tjene som eksempler og er gjengitt her.⁴

I mangel på et perfekt forbilde å gå etter, må heller passeren pusles sammen basert på de datapunkt som faktisk finnes. For å systematisere dette finner jeg det nyttig å sette opp en kravspesifikasjon:

• Må kunne konstruere (runde) sirkler
• Må kunne slå sirkler med diameter større enn 80 cm
• Må være basert på troverdige kilder
• Må kunne lages på en troverdig måte med redskap tilgjengelig omkring år 1181

• Bør være ustabil nok til å produsere den variabiliteten en ser både på takrytteren⁵ og på andreaskorsene på Borgund⁶
• Bør være laget så forgjengelig at ingenting er bevart etter 700 år⁷
• Bør være god å jobbe med⁸
• Bør være lett å stille til ulike diametre

• Kan helst være god å reise med⁹

Denne kravspesifikasjonen er både et hjelpemiddel i arbeidet med å velge blant tilgjengelige forbilder for en rekonstruksjon, en støtte i detaljutformingen av denne rekonstruksjonen, og et sett med kriterier å evalurere den ferdig rekonstruerte passeren opp mot.

Kravet om forgjengelighet er basert på det faktum at ingen passer er bevart fra perioden etter hva jeg har klart å bringe på det rene. Ut fra holdbarheten på ulike materialer er dette også et argument for å gjøre rekonstruksjonen mest mulig i tre eller liknende lett nedbrytbare materialer. Dette stemmer også godt med den nødvendige størrelsen på passeren for ornamentene på takrytteren. Jeg har en sterk forkjærlighet for gamle smidde jern-passere, og ville kanskje tenkt jern kunne vært et realistisk materialvalg om det var snakk om små sirkler opp til noen centimeters størrelse. Men for sirkler på over trekvart meters diameter blir en jernpasser tung og dyr. Den ville også bruke uforholdsmessig lang tid på å forsvinne i jorda. 

Variasjonen i diameter på sirklene i senter av Borgunds andreaskors er besnærende⁶. Variasjonen i de bakenforliggende konstruksjons-sirklene i ornamentene ellers kunne en kanskje strukket seg til å forklare som en nødvendighet, og kunne vært oppnådd selv med en veldig stabil passer. isolert sett kunne en til og med nøyd seg med en trepinne med etpar spiker i, og flytta spikeren for hver sirkel. Andreaskors-sentrene har derimot ingen behov for å være ulike – tvert imot – og dermed virker det rimelig å anta passeren som er brukt er litt ustabil. Dette, og at den bør være lett å stille om når ulike diametre ønskes, utelukker etter min oppfatning «spiker-i-plankebit»-passere, og gjør også stangpasser til et mindre plausibelt redskap. Ingen av disse ville vært ustø nok. 

Mulighetene som står igjen er dog fortsatt mangfoldige, og for å begynne å se på hva som kunne vært så finner jeg stadig st. Thomas guild-bloggen å være en nyttig kilde til inspirasjon. Munken fra Pöhlde har for meg vært et kjent forbilde siden kunsthistorieforelesningene med Boni for elleve år siden, og er en gjenganger i alle diskusjoner om treskjæring i middelalderen. Den har blant anna spennende verktøy også gjengitt en passer hengende på veggen over der munken jobber.

Men «Gud geometeren» /«Gud som verdens arkitekt» har jeg ikke festa meg ved før, og den er ganske nyttig i denne sammenhengen. Den er en illuminasjon fra Codex Vindobonensis 2554, og er anslått datert til første halvdel/midten av 1200-tallet¹¹. Så om den ikke er helt perfekt i geografisk opphav, så er den nærmest perfekt i kronologisk forstand.

Det er slående å se hvor like på mange vis disse to passerne er, til tross for ulike medium og kontekster. De er litt ulike i proporsjoner, munken fra Pöhlde sin passer er litt tjukkere i dimmensjonene, men forskjellene er ikke mye større enn hva en egentlig ville vente av gjengivelser i ulike media. Den fra Pöhlde har også en interessant spalte i «tverrstiveren» mellom passerens ben, mens Wien-passeren har et interessant «håndtak». Disse to detaljene er ikke spesielt utbredt på sammenliknbare gamle stikkpassere, men det er også stor nok variasjon til at det ikke er utenkelig at de er «sanne gjengivelser»¹². Håndtaket på Wien-passeren kan også være diktet av kunstneren for å gjøre det enklere å få Guds hånd til å se bra ut, men den diskusjonen lar jeg stå ubesvart – det virker uansett trygt å utelate den detaljen basert på ‘minste felles multiplum’ av tilgjengelige kilder. 

Størrelsen på disse to passerne er påfallende. Middelalderens avbildninger er ikke alltid nøye på naturlige proporsjoner, størrelsen på de ulike motivdelene styres vel så gjerne etter verdi eller tilsvarende hensyn. Men det er heller ikke ukjent at verktøy avbildes rimelig naturlig proporsjonert i forhold til brukeren, og om det er tilfellet her passer det forundelig godt til den størrelsen jeg trenger til Takrytteren. Se gjerne dette som et litt svakt punkt i (re-)konstruksjonen av denne passeren, det er grunn til bekymring når ting passer for godt, men jeg velger å se det som et hendig sammenfall. 

Jeg har valgt å ta med en enkel utgave av «tverrstiver-buen» eller «svingebue»¹³ som synes på begge avbildningene jeg har trukket fram. Det finnes nok av passere uten, og det kunne også vært en løsning, men mitt generelle inntrykk er at passere uten denne detaljen er til måling, mens passere med er til merking.

Denne buen gir en større grad av rigiditet og stabilitet til passeren, og gjør det lettere å risse mål og slå sirkler uten at radien passeren er satt til endrer seg underveis. Ulempen med denne litt større kompleksitet i framstillingen, og at den tar litt mer plass sammenpakka. Etter kravspesifikasjonen min skal ikke passeren være for stabil – men en fin balanse viste seg å være å utstyre passeren med denne svingbuen, men uten å lage noe låsemekanisme. Ofte har stikkpassere med slik svingbue en form for låsing mot denne – på metallpassere som regel en skrue, på passere i tre ofte en kile. Valget om å lage passeren helt uten en slik låsing framstår kanskje med moderne øyne noe uortodokst, og jeg regnet det tidlig som nesten like plausibelt at passeren som ble brukt på Borgund i 1181 enten var helt uten en svingbue, eller alternativt med både svingbue og låsing. I sistnevnte tilfelle uten at denne låsingen har vært spesielt funksjonell. Like fullt er det ikke helt uten forbilder å lage den som jeg har gjort, Wien-passeren har tilsynelatende ingen låsing, og det er nok av eksepler på det samme på Unimus. Og siden det løste mitt behov på en god måte, så har jeg valgt å holde på en slik variant.

Når det kommer til framstillingen av selve passeren ellers er jeg usikker på hvor mye som egentlig er relevant å beskrive her. Emnet jeg brukte ble kløyvet ut av tørr lønn, og en svak krumming i fiberforløpet gav beina på passeren en diskret svai ut til hver sin side. Kanskje jeg en dag koker den og bøyer beina på den rett. Ellers telja, spikka og tappa jeg sammen passeren med håndverktøy som virker realistiske for perioden, kanskje med et lite unntak for saga jeg brukte til å forme selve hengsleleddet i toppen av passeren. Dette kunne vært gjort utelukkende med stemjern, men er kjappere og mer rasjonelt med sag – og noen liknende sager er kjent fra blant annet Mästermyrfunnet¹⁴.

I retrospekt ville det kanskje også vært vel så troverdig med en rund pinne som denne «tverrstiveren» eller svingbuen, som på dette eksempelet fra lensmann Løvvigs samling, Universitetsmuseet i Bergen. Denne passeren er nokså mye nyere i kronologisk forstand, men ser en bort fra inskripsjonene framstår den såpass tidløs at den nok kunne passert som middelaldersk. Og en rund pinne har den fordelen at den er lett å spikke til, og dermed lett å bytte ut. Hullene den skal inn i kan også lett og raskt bores, i stedet for å kreve nitidig stemjernsarbeide. I mange av eksemplene jeg har sett ser også denne pinnen ut til å relativt greit kunne tas ut for å flatpakke det hele – godt for reisbarheten.¹⁵

De to spissene på passeren laget jeg av gamle spiker. Hver av dem fikk en liten bøy i ene enden, som ble banka inn i beina på passeren, og en filt spiss i den andre. Begge festa jeg så til treverket med en tynn snor. Hvorvidt dette er måten det ville vært gjort på er det vel også vrient å finne et fasitsvar på, men det virker plausibelt, særlig i lys av hvor mange «holker» på knivskaft av vikla metalltråd som er bevart.¹⁶

En passer er i seg selv ikke en del av treskjæringa, og verktøymaking ikke eksplisitt en del av mitt «stipendiat-oppdrag». Men jeg opplever det viktig å rekonstruere prosessen på en fornuftig måte for å kunne nærme seg en rekonstruksjon av de utskårne artefaktene jeg skal bryne meg på. Denne prosessen blir i sin tur forma av de redskapene en har å spille på. Dermed er det både nyttig å ordne seg redskap som oppfører seg rett, og å danne seg en forståelse for de redskapene en jobber med. Jeg opplever det å lage verktøy som en veldig nyttig vei til å forstå de samme verktøyene – og dermed for meg en viktig del av prosessen med å undersøke gammalt håndverk. 

---

Passende (?) (under)fundige fotnoter

1. Jeg har lyst til å gjette at passerliknende redskap i ornamental bruk nok går tilbake til neolittisk tid, for som James Trilling sier i The Language of Ornament: «Above all, the Neolithic was the age of the spiral.» (2001:94) Spiralformen ligger ikke vel til rette for å konstrueres med passer i seg selv, og mye av neolittisk spiralornamentikk er åpenbart konstruert uten påvirkning av noe passer. Men jeg har vanskelig for å se for meg at de første tanker om noe passerliknende ikke dukket opp i en periode preget av ornamentikk så tett knyttet til sirkler. ↩︎
2. 1181 er året anslått for byggingen av Borgund stavkirke. Se: Bakken, Kristin (red.); Anker, Leif; Nyhamar, Anne og Mehlum, Sjur (2016). Bevaring av stavkirkene: Håndverk og forskning. Oslo: Pax Forlag. ISBN 978-82-530-3875-9. s. 109 ↩︎
3. Erla Hohler gjør gode poenger for passerbruk i konstruksjon av ornamentikken på portaler i Sogn-Valdres-gruppen på s. 97 i Norwegian stave church sculpture volume II (1999) Universitetsforlaget, Oslo.  ↩︎
4. Tidligere omtalt på Treskjærerbloggens adventskalender og Knivriss på kirkeportaler, beklager de litt forslitte eksemplene – men jeg mener de begge er verdt å gjenta. ↩︎
5. Diameteren på medaljongene på takrytteren varierer med hvertfall om lag tre centimeter fra sirkel til sirkel, men er en ganske presis sirkel på hver av dem. ↩︎
6. Beskrevet nærmere i luke 3 av Treskjærerbloggens adventskalender ↩︎
7. Jeg skriver 700 og ikke 819 år siden arkeologer har gravd flittig her i landet og i utlandet i over hundre år. Så gitt hvor utbredt passere rimeligvis egentlig bør ha vært, burde noen ha blitt funnet allerede tidlig i forrige sekel om de var laga av holdbare materialer. ↩︎
8. Det virker rimelig å anta at håndverkerne den gang ville funnet en anna løsning om passeren ikke var god å jobbe med – et brukbart passerliknende redskap er ikke veldig vrient å lage. Dermed er det rimelig å anta at en rekonstruksjon som ikke er god å bruke ikke er en riktig rekonstruksjon.  ↩︎
9. De som har hatt spisskompetanse nok både til å bygge men også til å utsmykke stavkirkene regnes for å ha vært omreisende, og måttet ta med seg verktøyet fra sted til sted. «Reisbarhet» virker dermed som et brukbart seleksjons-kriterie for verktøy.  ↩︎
10. Beskrevet nærmere i luke 3 av Treskjærerbloggens adventskalender ↩︎
11. Ulike kilder gir litt ulik datering, og mange av dem påpeker at historien til dette manuskriptet er usikker. Sasha Gorjeltchan (i.n.) hevder det er laget på 1220-30-tallet i paris, andre kilder oppgir en datering til 1250-60-tallet.
    Gorjeltchan, Sasha (i.n.) Vienna Bible Moralisée in French. Facsimile Finder [web] tilgjengelig fra: https://www.facsimilefinder.com/facsimiles/vienna-bible-moralisee-french-facsimile ↩︎
12. Tidligere stipendiat Boni Wiiks blogginnlegg om kilder er både nyttig i denne sammenhengen, og interessant lesning for sin egen del: https://stipendiat.handverksinstituttet.no/treskjaereren/kilder/ ↩︎
13. Uttrykk henta fra katalogteksten til passeren BD_12407 fra Bygdesamlingen til Universitetsmuseet i Bergen. «Svingebogen står framleis i.»
    Universitetsmuseet i Bergen.(i.n.) BD_12407 passer. [web] tilgjengelig på: https://www.unimus.no/portal/#/things/3e622c12-8580-4c96-b9e7-9f9c9e220225[lest 11.12.2024] ↩︎
14. Arwidsson, G., Berg, G., (1999) The Mästermyr Find – A Viking Age Tool Chest from Gotland. Larson Publishing Company. s.13, Pl. 14, Pl. 27:42 ↩︎
15. Se note 7. Ellers er vel også det å kunne oppbevare verktøyet på en vettug måte når det ikke er i bruk en stor verdi i seg selv. ↩︎
16. Smed Pål Lien introduserte meg for hvor vanlig metalltrådvikling av skaft later til å ha vært i vikingtid/middelalder, gjennom blant annet å tipse meg om Vlasatý, Tomáš (2021) Wire wrapped knife handles of 9th-12th century
    [web] Tilgjengelig på: https://sagy.vikingove.cz/en/wire-wrapped-knife-handles-of-9th-12th-century/ (besøkt 8.8.2023) ↩︎