Arbeidet med rekonstruksjon kan være litt som å legge puslespill. Eller – det kan føles  som å legge puslespill. Forskjellen er at du aldri helt ser om puslespillet er ferdig, eller om du bare har lagt et lite parti, og resten av brikkene er borte. Det skumle med rekonstruksjoner er når systemet begynner å tre fram og du tror du har skjønt det – for fortiden er sjeldent så enkel som den først framstår. 

Borgund stavkirkes takrytter slik den framsto en gang for om lag hundre år siden. Det jeg referer til som ‘førstehøgda’ er nederste etasje av dette tårnet, med draker på mønet og de fire sirkelformede utskjæringene. Andrehøgda sitter oppå denne, med et sirkelformet ornamentfelt på hver side, og tredjehøgda vokser opp av denne igjen. Foto: ukjent, Riksantikvarens bildearkiv.

Til takrytterprosjektet skal det skjæres ut to gavldrager, to mønekammer, to store og to enda større veggfelt/fyllinger, åtte små dyrehoder(?), og ymse anna småpynt. Gavldragene er en slags Theseus skip-utfordring, hvor det er vrient å si hvor mange ganger hver del er bytta. Mønekammen er en likende utfordring, men med bonusen at det som står igjen heller ikke er komplett. De åtte små dyrehodene er en øvelse i tidsreise – de forsvant antakelig allerede en generasjon eller to etter at kirka var ny, da takene ble spontekket. De utskårne veggfeltene burde til sammenlikning være enkle – de har stått relativt intakte fra takrytteren var ny. 

Ett av andrehøgdas utskårne felter. Foto: Briger M. Lindstad, Riksantikvaren

Men også her er det utfordringer. Utskjæringene er svært grunne, og tjæra ligger tjukt på overflaten – flere ganger så tjukt som dybden på utskjæringene. Treoverflaten under tjæra er også preget av nær tusen år sol, vind, regn og frost. Originalen er også frustrerende utilgjengelig for all sin tilsynelatende tilgjengelighet, der den rager tolv-femten meter over bakken. Å komme tett på krever dermed enten et halsbrekkende vågestykke i ustø stiger over skrå takflater, eller kostbare løsninger som heisekran eller stillas. Foreløpig har ingen a disse løsningene passet innafor min plan og budsjett. 

Derfor blir det mye tolkning og noe gjetting. Jeg var så heldig å få emner av Hans til å skjære en test av andrehøgdas ornamentikk før jeg skulle gyve løs på de som skulle til selve takrytteren.  Dette viste seg veldig nyttig. Da jeg skar denne testen jobbet jeg ut fra en idé om at ornamentikken var relativt homogen. Dermed (trodde jeg) at jeg kunne konstruere ett standard-design ut fra det lille som var synlig av detaljer på hvert blad, og så bruke denne «malen» på nytt og på nytt over hele andrehøgdas utskårne felt. Noe variasjoner ble det likevel der det var åpenbart at originalen ikke stemte med min tolkning, og resultatet, etter månedsvis med grubling, tolkning og flisespikkeri, var en relativt stiv ornamentikk hvor ettellerannet ikke føltes helt rett for meg. 

Nå er jeg i gang med det som skal bli de to utskårne veggfeltene til takrytterens andrehøgde – to paneler hver med sidelengde på omlag trekvart meter. For å passe inn i Åsmund og Hans’ plan for montering må disse være ferdige ganske snart, og planen min var derfor å repetere ganske direkte den rekonstruksjonen jeg hadde gjort til «prøve-stykket». Den rekonstruerte arbeidsgangen for disse utskårne feltene innebærer dog ganske mye arbeid med å hugge alle åpningene i ornamentikken før stengler og bladverk får sine former, og kanskje var det nettopp dette arbeidet som gav avstand nok til å se hvor dårlig mitt første rekonstruksjonsforsøk passet med virkeligheten. 

Dette bladet oppe til venstre på det søndre feltet var det første som stakk seg ut for meg som anderledes. Nøyaktig hvordan det opprinnelig har sett ut er vanskelig å si – det har slektskap med både blomster en kan finne på blant anna Ålen-korskillet1 og de traktformede bladene på Rødven-portalen2. Jeg har tolket bladet etter beste evne, men er fortsatt åpen for å skjære det om før disse delene skal monteres. 

Videre duktet det opp noen andre pussige blader like ved, som min (en gang) læremester Boni Wiik påpekte er stiliserte, overvrengte bladtupper. De er dermed ikke så rare i seg selv, men kom uventa på meg i denne sammenhengen. 

Fra nordsidens ornamentikk – overvrengt bladtupp og en morsom kuleformet tupp.

Det har også vært deler av ornamentikken som jeg ikke fikk til å passe på noe vis på første forsøk. Men de nye tolkningene nå i andre runde, og en skarp observasjon av min kjære samboer, viste at dette nok også er en variant av et bretta blad.

Det spisse, trekanta bladet som peker sin spiss rett nedover nederst har vært en nøtt. Øverst kan bladet sees i første forsøk på tolkning, i midten en liten test jeg måtte spikke, og nederst er samme blad i ‘ny’ utgave.

I sum har det dukka opp en god del overraskende varianter mens jeg har skåret disse to panelene, og disse overraskelsene har synliggjort et viktig verdivalg i arbeidet. Der ikke alle detaljer er kjent blir det, bevisst eller ubevisst, et valg langs et spektrum mellom en konservativ tolkning basert på et minste felles multiplum, og en tolkning basert på største tenkelige mangfold. Begge disse ytterpunktene har sine fordeler og ulemper, og jeg håper jeg kommer grundigere tilbake til denne verdiaksen senere. Men for arbeidet med disse øvre feltene har jeg forsøkt å legge meg på et nivå som ettersteber samme grad av mangfold som originalen, og ikke framstiller ornamentene som mer ensartede enn de er. Jeg håper dermed også det til en viss grad blir synlig i mine gjenskapninger at de ikke er helt presise kopier, men tolkninger av hvordan originalen kanskje kan ha sett ut. 

Øvre halvdel av andre ‘forsøk’ oppå nedre halvdel fra første.

Fotnoter – fotnummere?

  1. Erla Holhlers Cat.No. 8 fra Hoher, Erla Bergendahl (1999) Norwegian stave church sculpture. Universitetsforlaget, Oslo ↩︎
  2. E.Holhler Cat.No. 184. Se også Margrethe C. Stang sin ypperlige artikkel om denne spennende portalen i Borgen, L. (red) 2024 Rødven stavkirke – Romsdalsmuseet årbok 2024. Molde. ↩︎