Å grave fram gammalt håndverk fra glemselens sandbanker handler ofte om å etterstrebe den opprinnelige prosessen. De andre elementene av håndverket – materialene og emnet, verktøyet, mønsteret eller oppskriften – er i seg selv ganske hjelpeløse uten at de knyttes sammen av rett prosess. Et begrep som dermed ofte melder seg er å jobbe «prosessuelt autentisk», og å lage en «prosessuelt autentisk kopi»1. I dette ligger det at en søker å gjenskape, eller kopiere, en gjenstand ved å følge den opprinnelige prosessen originalen ble framstilt gjennom. Innbakt i dette ligger det at en skal jobbe med tilnærmet like verktøy, tilsvarende materialer, ect.
Ironisk nok er det å kopiere den opprinnelige prosessen nøyaktig en lite egna måte å kopiere noe nøyaktig. Ei heller er det å (kun) gjenskape en opprinnelig prosess en effektiv måte å gjenskape noe «prosessuelt autentisk» – i hvert fall om prosessen består av flere komplekse steg. Forutsetningene blir aldri så like at en bare «naturlig» kan begynne, og ved å følge samme prosess ende opp på samme sted. Jeg har forsøkt å skrive om dette temaet tidligere (på bloggen til Urnesprosjektet «Treets mester»), men problemstillingen dukker stadig opp igjen.
Denne gangen handler det om oppmerking av ornamentene på takrytteren til Borgund stavkirke. Originalen er slående i hvor like nord- og sørsiden av dette tårnet framstår. Utskjæringene i den «andre etasjen» av takrytteren er også iøyenfallende symmetriske. Men om en tar en nærmere titt, og særlig om en begynner å tegne av ornamentet, åpenbarer det seg distinkte asymmetrier som gjør det åpenbart at (mye av)2 det en ser er tegnet opp på frihånd.
Ekstra (digitale) steg som bereder grunnlaget for en «prosessuell gjenskapning»
«Å tegne er å se» som det heter så fint. Skal en kopiere noe mekanisk burde det ikke være nødvendig å forstå ornamentets indre logikk. Skal en gjenskape det prosessuelt er nettopp den indre logikken den viktigste faktoren for suksess. For meg har det vist seg at et verdifullt første steg er å tegne ut mønsteret som skal skjæres, gjerne oppå et fotografi av originalen. Mitt mål for dette prosjektet et faktisk å ikke bruke denne tegningen til å skjære etter, men nettopp derfor er det å tegne den selv svært viktig. Å tegne etter originalen blir en måte å tvinge meg selv til å forstå hva som skjer i ornamentet på en måte jeg ikke kan oppnå ved å studere bilder, granske 3D-scan, eller betrakte originalen.
De som skar originalen jobbet i en kontekst hvor det de skapte fra gang til gang var repetisjoner, parafraser, kopier, etc. av liknende motiv i samtiden. De som skar utskjæringene på takrytteren hadde nok selv skåret samme motiv flere andre steder før. For eksempel er det fristende å tenke at de samme håndverkerhendene gjorde utskjæringene på (det som tidligere var) takrytteren på Høre stavkirke. Dermed hadde de en innøvd forståelse av ornamentet og stilen som ikke kommer like naturlig i dag. For å kompensere for det blir det både viktig å øve på å tegne ornamentet, og å skjære prøvebiter. I denne øvingen er det viktig å ligge tett opptil originalen for å ikke blande inn for mye av egen bakgrunn og egne «fordommer». Fremst her er nok «Dovre-krøllen» en utfordring for dagens treskjærer. En har ikke i nyere tid kunnet ta svennebrev som treskjærer uten å mestre en idealisert utgave av akantusranker i barokk stil slik det har blitt skåret i Gudbrandsdalen.3 Samtidig er det avgjørende å jobbe på en måte hvor en blir nødt til å tolke, forstå og internalisere strukturen og logikken i ornamentet. Håndtegning oppå bilder av originalen har jeg funnet nyttig til det, enten på papir eller digitalt.
Målet med disse tegningene er tosidig. På den ene siden lærer jeg hånden og øyet gangen i ornamentet godt nok til å kunne gjenta det på frihånd på emnet. Samtidig forsøker jeg å avdekke flyten og de geometriske sammenhengene i ornamentet. Denne bakenforliggende geometrien blir en støtte i arbeidet med oppmerkingen. Den ferdige tegningen vil også være en hjelp når jeg merker opp, men den funksjonen er underordnet de andre målene jeg har med tegneprosessen.
Framover4 vil jeg prøve ut noen ulike innfallsvinkler for å merke opp på treverket. De to5 (delvis motstridende) hovedhypotesene jeg for øyeblikket jobber med er: oppmerking med kull, etterfulgt av rissing med kniv; og oppmaling med pensel, potensielt basert på kullstrek6, og mulig etterfulgt av opprensing7 med kniv eller treskjærerjern etterpå. Dette var de to rådene oppfatningene i prosjektet «Treets mester». Siden begge er brukbare hypoteser, men ingen av dem ble prøvet ut og bearbeidet tilstrekkelig til å kunne styrke eller avkrefte dem i det prosjektet, fortjener begge en vurdering her.
Samtidig mener jeg det er god grunn til å se hypotesen om oppmaling som den sterkeste, både for dette skjærearbeidet jeg skal i gang med, og for Urnes-kontekst. Jeg vil komme tilbake til årsakene til dette siden.
Heller enn å gå inn i de detaljene vil jeg nevne tre svært verdifulle, men ulike, kilder jeg har for arbeidet videre. Det ene er 3D-scan som ble gjort av utskjæringene på Takrytteren for Riksantikvaren i 2011. Disse ble utført under oppsyn av treskjærer Bjarte Aarseth, og gir god tilgang på å hente ut nesten alle slags mål og dimensjoner fra originalen. Men de er kun en gjengivelse av overflate, og med en god, men likevel begrenset oppløsning, og uten noe informasjon om materiale. Siden originalen er både slitt av vær og vind, og satt inn med betydelige mengder tjære over de siste snaut tusen år, er det lett å bli lurt. 3D-scannet er dermed mest verdifullt om det ikke er eneste kilde.
Det ble heldigvis også hyret en profesjonell fotograf som tok gode stillbilde-foto fra mange vinkler av takrytteren. Disse har en enda større oppløsning, og gjør det også lettere å få et inntrykk av hvilket materiale en ser på – så det blir lettere å skille tre fra tjære. Likevel er et bilde bare en samling lys, og det er lett å bli lurt. Når kameraets billedbrikke gjør lys til digitale filer, resulterer mørke skygger og like mørk tjære i nøyaktig de samme tallverdiene.
Den siste kilden jeg vil trekke fram her har på mange vis lavere oppløsning og rommer tilsynelatende mindre informasjon enn de to første. Jeg mener likevel den er uvurderlig i den informasjonen den rommer, særlig som et supplement til andre kilder. Dette er en serie avtegninger på Melenex-plastfolie Bjarte gjorde på eget initiativ og rent frivillig basis senhøstes i 2007. De er kun et sett tusj-streker, og beskriver stort sett kun konturer, med unntak for noen få, vesentlige detaljer. Men de er utført med et svært verdifullt faglig blikk – Bjarte har vært Vikingskipsmuseets treskjærer i mange år, og gjennom avtegning av originalmaterialet direkte har hans skarpe, faglige blikk fanget subtile nyanser ingen digital dokumentasjon kan gjengi.
Prosessen videre blir en stadig avveining av prosess opp mot resultat, og ulike kilder mot hverandre. Om prosess vinner fram, blir ingen av disse kildene noe jeg kopierer som en mal, men heller en rettesnor. De blir en målestokk for løpende evaluering av metoden jeg benytter fra steg til steg i arbeidet, og en måte å korrigere der små tilfeldigheter i arbeidet ellers ville hatt stor innvirkning på resultatet.
Det er med like deler entusiasme og ærefrykt jeg nå låner med meg Bjartes håndtegninger inn i Takrytterprosjektet, og håper jeg kan omsette mange tiår med dokumentasjon i foto, tegning, scan og oppmåling til noen nye tanker om utøvende håndverk.
Fotnoter for forvirring og undring
- Et eksempel som står meg friskt i minnet er «Urnesprosjektet» til Fortidsminneforeningen som jeg selv var deltakende treskjærer på. Mange hadde i dette prosjektet lett for å bruke ord som «prosessuelt autentisk kopi», selv om Foreninga gjerne brukte det litt mindre problematiske «prosessuelt autentisk gjenskaping» e.l.. Kai Johansen har også skrevet om denne konflikten mellom ‘prosessuell’ og ‘kopi’. ↩︎
- Det mest påfallende unntaket fra håndtegninga er sirklene som rammer inn utskjæringene. Denne er såpass sirkelrund at det virker opplagt den må være tegnet opp med passer eller passer-liknende redskap. Kommer tilbake til temaet passer senere. ↩︎
- https://www.udir.no/kl06/TSK3-01/Hele/Kompetansemaal/etter-vg3 (lest 14.10.2024) – det står ikke eksplisitt, men har blitt praktisert slik at det som står som «barokk» her tillegges ca 60% av prøven og skal utføres i Gudbrandsdal-stil. Det ligger også implisitt i læreplanen når den har punkter som «modellere kraftige akantusbarokkornament med gjennombrote mønster og bakskjering» og «lage frihandsteikningar med linjer, bladformer, skuggelegging og perspektiv». «bladformer» prioriteres over for eksempel dyreornamentikk, og akantusbarokk trekkes spesielt fram. For ordens skyld kom det ny læreplan for etpar år siden – hvordan den praktiseres er jeg usikker på. Men for de fleste yrkesaktive treskjærere i dag har gudbrandsdalsutgaven av akantusbarokken vært en så stor del av utdannelsen at det kreves kontinuerlig og aktiv avlæring om en skal unngå at den får synlig innflytelse på arbeide i andre stilarter. ↩︎
- Jeg har allerede begynt å lefle med tidsreiser som språklig bilde – det er på sett og vis relevant her igjen, siden jeg begynte på disse eksperimentene (28. oktober) etter at dette var skrevet (14. oktober), men før det ble publisert (14. november). Men for lesbarhetens skyld lar jeg teksten stå i uendret form. ↩︎
- Jeg er ikke opphavsperson for noen av disse hypotesene, men forsøker å bearbeide begge videre. Rissing med kniv har vært drøfta som en måte å merke opp lenge, og ble trukket fram og bearbeida som hypotese i Urnesprosjektet av Kai Johansen. Min (tidligere) læremester Boni Wiik regner jeg som opphavsperson for hypotesen om oppmaling for treskjæring, selv om han også bygger på andres tanker og idéer. Mer om det i et senere blogginnlegg. ↩︎
- Etter at dette ble skrevet, men før det ble publisert, har jeg funnet ut mye mer om hvor stor verdi passer-riss har støtte for frihåndsmalinga/kaligraferinga. I noe grad gjør det skissing med kull mindre relevant enn jeg først trodde. Beholder det likevel nevnt her som dokumentasjon på ideer i utvikling, også fordi det dokumenterer (en oppfatning av) hypotesene slik de forelå i Urnesprosjektet. ↩︎
- Denne opprensinga er nok mest nødvendig om en ikke har rett pensel og/eller medie (maling). Da vi (sommeren -23) skar en «øyemåls-gjenskapning» av hjørnestaven fra Urnes stavkirke malte vi med moderne svart linoljemaling og litt tilfeldige pensler. Den gang måtte nær alle konturer og linjer renskjæres etter oppmaling. Dette gjør metoden mer tungvinn og langsom, og en kan lure på hva vitsen var. Malinga hadde likevel stor verdi, men senere utprøving (eget innlegg kommer om det) har vist at denne renskjæringa av de malte linjene knapt er nødvendig om en har rett type maling og pensel. ↩︎
Alle bilder der ikke anna er nevnt av meg selv. Ellers tilhører alle rettigheter oppgitt opphavsperson/-institusjon, og jeg er svært takknemlig for å ha få bruke dem her.
