English summary at the end.

Dette var egentlig tenkt som del av et innlegg om en studietur Hans Marumsrud, Åsmund og jeg hadde til Borgund og Høre stavkirker. Men siden det blir et relativt omfattende emne deler jeg det opp, og legger ut en liten sak om disse maskene for seg selv – de er uansett tematisk og håndverksmessig nokså uavhengige av resten. 

På «loftet» på Høre stavkirke1, over den nyere himlingen i skipet, er det ti utskårne masker2 som opprinnelig har skuet utover kirkerommet. Disse er skåret øverst i noen kortere mellomstaver i midtrommet, men ikke i midtrommets fire lange hjørnestaver.

Maskene (nå skjult over himlingen, men tilgjengelige på loftet) er forbausende drevent skåret, men det er også overraskende stor variasjon mellom dem. Stort sett later de til å være skåret av folk med trening, og etter at stokken var hugget til – så de er ikke nødvendigvis forma samtidig med resten av stokken. Dette stykket har vært om lag 35-40 cm høyt, og haka på flere av maskene har fortsatt den overflaten tilhuggingen av disse «stykkene» gav dem. De er likevel skåret i nokså rått virke (men ikke helt ferskt) – se sprekkene på enkelte av maskene, og hvordan de bryter opp overflaten3. Så det har nok likevel ikke gått altfor lang tid fra emnene ble telja til og til maskene ble skåret. 

Spor av den opprinnelige klossen etterlatt til å skjære maske i.

Detaljer på maskene er forsterka med svart farge, jeg har hørt dette skal være tjære. I så fall framstår det som tjære som blanda med mye svart pigment, for eksempel trekull. Tilsetning som dette vil vel også ville binde tjæra og i noe grad begrense faren for at den skal dryppe eller renne utover. Krakkeleringen, hvor tjukt fargen ligger på overflaten, rødfargen på treverket der den har løsna og falt av, og måten det likevel har rent en dråpe ned her, kan for meg stemme godt med at det faktisk er tjære som er brukt. Men jeg har også hørt gode argument for at tjære egentlig er et pussig valg og ville være lite egna her, så jeg er veldig nysgjerrig på å høre om noen vet om det er gjort ordentlige undersøkelser av dette svarte fargestoffet en ser brukt til å trekke opp konturer og detaljer innvendig i mange stavkirker. Uansett – av grunner som handler om attributeringen av maskene – mener jeg dette sorte fargestoffet ikke er direkte relevant for arbeidet med oppmaling av ornament for treskjæring som hypotese.4

Noen svært få spor er det etter at denne svarte «malingen» har rent.

Men det som gjør disse maskene interessante i mine øyne er igjen hvor drevent de er forma. Enkelte av dem vitner om svært god formsans, vel på høyden eller bedre enn mange som har kalt seg treskjærere. Men likevel vil jeg mene disse ikke er en treskjærers (eller tresmidhrs) verk. Høre stavkirke rommer treskjærerarbeider av høy kvalitet – portalene så vel som (den tidligere5) takrytteren er teknisk så vel som estetisk gode. De er også alle treskjærerarbeider med tydelige merker etter bruk av treskjærerens verktøy. Maskene derimot har kun spor som kan passe med øks og/eller rett jern («stemjern», om den distinksjonen var relevant den gang) – huljern er for eksempel fraværende, også der det ville vært nyttig å benytte et. Dette til tross for at treskjærerarbeidene på Høre har pene spor etter et utvalg huljern og andre treskjærerjern.

Øyenkroken har tydelige spor av rett jern og ikke huljern, selv om det ville vært et lettvint valg.

Det er også påfallende hvor ulike de er i kvalitet og uttrykk, og ikke bare utforming. Der noen er svært plastisk formet, med stø og trygg hand, til et ganske levende uttrykk; er andre mer tilbakeholdent skåret, med tilsynelatende trygghet og rutine, men med et strammere, stilisert og statisk uttrykk. Andre igjen mangler nærmest fullstendig tryggheten i forminga – selv om den tekniske skjæringa er helt adekvat er plastisiteten i formen klønete, og modelleringa ser ut som den etterstreber virkemidlene brukt i flere av de andre maskene uten å skjønne dem godt nok til å oppnå et heldig resultat. 

Betraktet som en helhet føler jeg meg ganske trygg på å hevde minst tre ulike par hender står bak skjæringen av disse ti maskene. Det kan være fristende å kalle dem «Billedhuggeren», «Akademikeren» og «Amatøren», til tross for at alle nok har vært tømrere, og dyktige håndverkere i det. Men uten å kunne attributere dem nøyaktig til hver sin opphavsperson vil jeg tro det fort kan være opp mot fem ulike skjærere, kanskje noe færre, eller potensielt også noen flere. For meg ser det ut som byggelaget kan ha fordelt formingen av disse mellom seg, og heller enn at «billedhuggeren» i blant dem har gjort alle, så har det vært et poeng at hele Byggelaget har fått gjøre en eller to hver. Skal en dra veksler på inskripsjonene i Ål og Torpo stavkirker6 kan et rimelig antall være hele seks eller sju7 par hender med øks og stemjern som har utfoldet seg på maskene oppunder taket i Høre. 

Fyldige fotnoter for fordypning

  1. Erla Hohler og en del andre kaller Høre stavkirke for Hurum, som kan være verdt å ha i mente om en skulle ha lyst til å lese mer om denne veldig flotte og spennende kirka. ↩︎
  2. CAT. NO. 110. 1-12 i Hohler, Erla (1999) Norwegian stave church sculpture volume I & II. Universitetsforlaget, Oslo. ↩︎
  3. Hadde de vært skåret i tørt virke ville flatene på hver side av sprekken fortsatt ligget nokså i plan – og det gjør de ikke. ↩︎
  4. En kan selvsagt argumentere for at dette viser at tjære med svart pigment (om det er det dette er) var tilgjengelig på byggeplassen mens de holdt på (det ville vært ganske klønete å komme seg opp for å male disse detaljene etter at byggingen var avsluttet). Dessuten ser retningen tjæra/malinga har rent ut til å vise at den ble påført før stavene med hoder på ble reist vertikalt. Men samtidig så snakker vi her presumtivt om to forskjellige grupper håndverkere, og i hver sin ende a prosessen, så jeg mener det fortsatt er mulig tjære ble brukt til maskene, selv om noe anna ble brukt til å konstruere ornamentene. Om ikke de, i Høres tilfelle, ble komponert/rissa opp med kniv. ↩︎
  5. Det som opprinnelig var takrytteren på Høre stavkirke ble på et tidspunkt tatt ned og bygget om til en port inn til kirkegården – antakelig på 1800-tallet. I den prosessen kan det se ut som rester av en middelaldersk svalgang også ble gjenbrukt, blant anna til tre av fire hjørnestaver i porten. Etter mitt skjønn ser utskjæringene på disse ut til å ha så mye til felles med det en ser på kirka at jeg vil gjette Høre har hatt svalgang fra byggeåret, men jeg har ikke satt meg grundig inn på bygningsarkeologien her, kun studert utskjæringene.  ↩︎
  6. Hohler, Erla (1999) Norwegian stave church sculpture volume II. Universitetsforlaget, Oslo. s. 39 ↩︎
  7. Så kan en spørre seg om en skal trekke fra en eller to treskjærere fra disse seks eller sju – jeg er som nevnt ganske sikker på at ingen treskjærer var involvert i å skjære maskene, men usikker på om de refererte inskripsjonene omfatter treskjærerne som jobba på Ål og Torpo eller ei. Men et byggelag på byggmester pluss fem til seks tømrere høres kanskje mer rimelig ut enn to til fire tømrere og to til tre treskjærere, så dermed tenker jeg faktisk fem til sju opphavspersoner for maskene på loftet i Høre ikke er helt usannsynlig. ↩︎

English summary:

In the loft of Høre stave church, above the newer ceiling in the nave, there are ten carved masks that originally faced the church interior. They are surprisingly skillfully carved, although there’s significant variation among them. Some details and contours on the masks are highlighted with black color, which may be tar mixed with charcoal, though this is uncertain. The thick cracking of the surface, along with red hues of exposed wood where the pigment has come off, makes tar seem plausible, though I am still not certain.

What makes these masks particularly interesting is the level of craftsmanship. Some display an excellent sense of form, comparable to the work of skilled woodcarvers. However, I dont think they are the product of professional woodcarvers. Høre stave church contains high-quality woodcarving, such as on the portals and the former turret, which shows distinct marks from a woodcarver’s tools. These masks, however, only show marks consistent with axes and possibly straight chisels, with no signs of the gouges used by woodcarvers.

The masks vary greatly in quality and expression. Some are highly plastic, shaped confidently and with lively expression, while others are more restrained, precise, and static in design. A few masks seem less confident in their form, though the technical carving is adequate. These masks look as though their carver tried to imitate the expressive techniques of the better ones but that the maker didn’t fully understand the form. 

Taken as a whole, I feel confident in claiming that at least three different hands are responsible for carving these ten masks. While it is tempting to give the craftsmen labels as «The Sculptor,» «The Academic,» and «The Amateur,» all were likely skilled carpenters. I suspect there may be as many as five or six different carvers, though this is hard to confirm. It seems likely that the construction team divided the carving work among themselves, with each person carving one or two masks. Based on inscriptions in other stave churches, it’s possible that as many as six or seven different people worked on the masks in Høre.