Jeg undres over skjefting av treskjærerjern

«Undring er ikke noe man lærer. Undring er noe man mister.»

Jostein Gaarder, fra Sofies verden (1991).

For meg kom dog undringen heller til meg, en rastløs torsdag på verkstedet hvor jeg egentlig hadde en håndfull ting jeg burde skåret ferdig. Rom for undring er en av de fine tingene ved å være stipendiat hos Håndverksinstituttet. Rom – og tid –  til å skrive undringen ned. Det er én ting å begynne å undres over etteller anna mens en skjærer, men å så kunne bruke tid på å skrive det ned og bearbeide undringen videre er et privilegium.

Men undring altså – undring over et spørsmål:

Er skjeftinga av treskjærerjern en viktig feilkilde som ikke er tilstrekkelig tatt høyde for når vi har jobba med verktøy-rekonstruksjoner?

En samtale tidlig i høst med min læremester¹ Boni Wiik har bosatt seg i underbevisstheten min. Vi jobba med siste finpuss på Urnesportal-gjenskapningen Fortidsminneforeningen har fått laga, og prata om verktøy. Et av mange mål i Urnesprosjektet har vært utvikling (eller helst gjenoppdaging) av et verktøysett som det en kan anta de brukte da de skar Urnesportalen for om lag nihundreogfemogfemti² og et halvt år siden^{3 4}. 

Jeg har alltid hatt et ganske bevisst forhold til hvordan skafta på treskjærerjern ligger i handa mi. Denne bevisstheten kommer kanskje av at de første titalls treskjærerjerna jeg kjøpte kom uten skaft, og jeg selv måtte spikke skjefte til dem. Siden den gang har jeg mer eller mindre bevisst modifisert, bytta eller tilpassa en ganske stor andel av de jerna jeg har ervervet. 

Det jeg ikke har vært klar over før ganske nylig, er hvor (under)bevisst jeg har vært på skjeftinga av de jerna jeg bruker, og hvor mye det påvirker meg. Ulik skjefting av to ellers like jern kan gjøre at det ene alltid ligger framme på høvelbenken, mens det andre forgjeves ligger på bunnen av verktøykista og knapt ser lyset på ti år. Spesielt pussig er dette sett i forhold til hvor lite en egentlig holder i selve skaftet. Enten det gjelder å presist stikke noen ørsmå detaljer, eller banke ut grove former med kneppert⁵, holder en gjerne vel så mye på selve jernet. Treskaftet balanserer mest ut i lufta. 

Dette kom Boni og jeg til å diskutere i september mens vi skar på Urnes-deler og  praten ellers dreide seg om prosess, metode og verktøy. Boni mente han knapt kunne brydd seg om hva slags skaft som sitter på jernet han bruker – han holder jo uansett ikke i det. Jeg for min del uttrykte meg forundret over hvor mye skaftet har å si for meg, jeg griper jernet på en ganske liknende måte som det Boni gjør. Men den gang stranda samtalen på det – en undring over at vi forholder oss så ulikt til en så integrert del av redskapen som i så stor grad identifiserer vårt fagfelt⁶.

Det jeg nå har begynt å lure på er om skjefting av verktøyet er en feilkilde vi ikke har tatt tilstrekkelig høyde for så langt. 

Når vi har rekonstruert treskjærerjern for eksempel til Urnesprosjektet har vi gjerne starta med et behov i originalmaterialet, enten i form av et verktøyspor eller en vanskelig geometri. I dette initielle steget av rekonstruksjonen blir dermed det som skjer aller nærmest eggen hovedfokus. Deretter blir det ofte at vi identifiserer ett eller flere arkeologiske funn som kan tjene som forbilder for helheten, siden den sjelden kan leses ut av et verktøyspor. Men treverk forsvinner fort under bakken, og svært få verktøy er bevart der vi har både stål og tre sammen. Dermed blir det fort til at et skaft spikkes til så det ser «sånn omtrent rett ut» enten basert på en illustrasjon fra samtiden eller en idé om hvordan skaftet burde se ut. Ofte kan også dette bli et ganske kjapt og enkelt skaft laget bare for å komme i gang og prøve den spennende delen – selve jernet!

Jeg frykter dog at dette kan lede til en feilvurdering av de verktøyene vi får laga.

Ett praktisk eksempel handler om innfesting av jerna i treskaft. Mange av de gjenstandene vi finner i museumsmagasin og (digitale) samlinger som kan tolkes som treskjærerjern er ganske enkle i formen, med en enkel konisk tange. Tangen, delen som stikkes inn i treskaftet, er ofte uten noe distinkt overgang til resten av jernet. Dermed blir det en betydelig fare for at de drives inn i skaftet og kløyver det om de brukes med klubbe eller kneppert. Denne faren har dog vist seg å avhenge veldig av hvordan skjeftinga er utført – det kan for eksempel virke som skaftet ikke sprekker like lett om tangen er brent inn i skaftet og ikke bare tilpassa kaldt.

(Mens jeg skrev på dette sprakk forøvrig skaftet på det huljernet jeg bruker som eksempel bare litt lengre ned i teksten – på en måte som nok hadde vært unngått om det var smidd inn en liten skulder. Dette jernet var brent inn i skaftet, om enn noe forsiktig. Så en perfekt løsning er det ikke.)

Dreiejern har selv i dag ofte ikke noe slik skulder – den er ikke nødvendig siden de i bruk knapt utsettes for noen krefter i jernets lengderetning, kun på tvers. Dermed vil denne skulderen utgjøre veldig liten praktisk forskjell for dreiejern. Redskap som graves opp, og som har konisk tange uten skulder, tolkes dermed gjerne nettopp som verktøy for tredreiing, ikke skjæring. Går vi dermed glipp av mange nyttige forbilder for treskjærerjern bare fordi vi ikke får til skjeftinga?

Noen ulike moment som kan påvirke forholdet mellom skaft og tange:

• Om jernet/tangen tilpasses kaldt med borring, eller om det brennes inn i skaftet, har vist seg å gjøre en viss forskjell. På samme vis vil antakelig bruk av harpiks eller lim i skafthullet i det tangen festes gjøre en forskjell. 
• Alternativt kan holker eller skaftringer hjelpe på å unngå sprekts skaft. Munken fra Pöhlde er avbildet (?) med et sett treskjærerjern med ringer nederst rundt skaftet. Jeg har tolket dette som en del av skaftets form, men det kan også være en representasjon av skaftringer av metall. Smed Pål Lien har pekt meg til denne artikkelen om metalltrådviklinger på knivskaft – og selv om denne ikke tar for seg skaft til treskjærerjern så er utfordringene så like at å overføre løsningen virker nærliggende.
• Noe forskjell vil det også være på hvor velegna emner skaftet lages av. Valbjørk eller anna ‘krøllete’ treverk motstår i litt større grad sprekking. Men det alene har ikke vært tilstrekkelig for oss – som en kan se på bildet over. 
• En mulighet jeg gjerne skulle diskutert med en arkeolog er om jernet kanskje ruster noe ulikt der tangen sitter inni et treskaft og på den delen som er fritt eksponert nedi bakken. Treverk både holder på fuktigheten og kan skille ut syrestoffer som framskynder korrosjon, men jeg vet ikke om disse effektene er store nok til å forklare fravær av «skulder» på oppgravde jern. 

Et annet helt konkret eksempler fra Urnesprosjektet er representert i bildet over, som viser et av flere spor vi fant etter huljern. Dette kunne vi se at har hatt en moderat kurve, vært om lag 25 millimeter bredt, men disse sporene forteller ikke veldig mye om resten av jernet. Den omkringliggende geometrien gjorde det ganske sannsynlig at jernet har vært kvessa slik at brynefasen i hovedsak har ligget på innsiden, og jernet må ha hatt en viss lengde. Men mye om hvordan dette jernet har sett ut kunne vi ikke si direkte ut fra treoverflaten, og noen ulike varianter ble derfor smidd basert på forskjellige arkeologiske funn som kunne passe.

For vår del ble sommeren på Urnes 2023 den første ordentlige utprøvingen av de jerna vi hadde fått smidd, og skafta til dem ble stort sett spikka fortløpende etter behov. Vi hadde betydelig forbruk av skaft iløpet av de to ukene vi holdt på der, og mange av skaftene som ble laget til ble derfor også ganske provisoriske. Ett av jerna ble raskt en favoritt blant alle oss tre som skar. Dette hadde buen og bredden beskrevet over, parallelle sider etpar tommer bakover, en tynnere «stamme» opp til skaftet, og en distinkt skulder mellom denne og tangen – nr to ovenfra i bildet over.

Nøyaktig hva som gjorde denne til en umiddelbar favoritt er vanskelig å bestemme sikkert, men det er slående å se det opp mot etpar andre som ble smidd til samme formål – jernet øverst og jernet i midten av bildet over. Disse har samme bredde, samme sliping, og samme kurve på eggen, og burde dermed funksjonelt være nokså ekvivalente. Likevel ble dette førstnevnte raskt en favoritt og gjenstand for en viss konkurranse om tilgangen på, mens de to andre ble liggende nær urørt bortimot trekvart år. 

Jeg vil postulere tre ulike årsaker for at disse to siste ble liggende mens det førstnevnte ble så populært:

• Eksotisk og gjennomarbeidet utforming
• Skulderen i overgangen til tangen gjør det enkelt å få et skaft til å sitte godt
• Vellykket utforming av skaft

For å starte med den første foreslåtte årsaken, ‘eksotisk og gjennomarbeidet utforming’, så er det vanskelig å komme utenom at pene ting appellerer mer enn ren nytteverdi burde tilsi. Dette kan være en grunn i seg selv til å lage seg pene verktøy en selv liker, men er også en mulig feilkilde når ulike verktøy skal evalueres opp mot hverandre. Som Glenn Adamson skriver, er vi mennesker eksperter når det kommer til “finding value in the valueless (…) like the keeping of relics»⁷. Det er ikke nødvendig med en målbar verdi i en gjenstand for at vi skal investere stor emosjonell verdi i den. Noe «nytt og annerledes» kan også gjerne være mer appellerende enn det som allerede er kjent – gresset framstår ofte grønnere på den andre siden. I møte med gammelt håndverk vi ikke helt skjønner er det dermed ikke rart om det frister å gripe etter verktøyrekonstruksjoner som framstår nye og eksotiske. 

Den andre foreslåtte årsaken handler om den vesle skulderen som er smidd inn mellom ‘stammen’ og tangen på jernet. Den merkes ikke veldig i seg selv, men gjør det betydelig enklere å tilpasse skaft til jernet på en måte som gjør at ikke skaftet sprekker umiddelbart om en banker på det. Særlig når en skjærer dyp ornamentikk som på Urnes er dette nyttig, og kan føre til en preferanse for et spesifikt jern simpelthen fordi en slipper å bytte skaft så ofte. Eller kanskje har denne skulderen en effekt på «responsen» i jernet når en bruker det som er så subtil at den ikke er bevisst merkbar, men underbevisst bidrar til en preferanse for jern med denne skulderen?

Tredje foreslåtte årsak til at disse ble liggende er en mer vellykket utforming av skaft.  Det er spesielt her hvor jeg undres på om dette er en undervurdert feilkilde. Jernet som ble den raske favoritten fikk et enkelt spikka skaft, men et som var forsøkt balansert nogenlunde til størrelsen på jernet, og nennsomt spikka til det lå godt i handa. Det jernet som på de fleste relevante vis skulle vært helt tilsvarende ble utstyrt med et «midlertidig» skaft lånt fra et anna halvgammalt jern. Som så ofte skjer ble dette «midlertidige» skaftet permanent. Da jeg til slutt impulsivt bestemte meg, nærmest på trass, for å prøve ut et nytt skaft på ett av de andre jerna som ble smidd med samme profil ble dette brått en ny favoritt for min del. Anekdotisk kan dette kanskje styrke tanken om at ‘nytt og annerledes’ har en sterk nok apell alene til å påvirke resultatene.

Jeg tror det får bli et eget innlegg hvor jeg går inn på nøyaktig hva jeg har funnet som er avgjørende for om jeg selv liker et skaft. Men jeg kan avslutte med bilde av det skaftet som fikk tankene mine på gli en gang i slutten av november, og å påpeke at dette skaftet har påfallende mye til felles med det som vises i mange avbildinger av treskjærere fra tidligere tider. Som med de eksemplene vist til over transformerte også dette skaftet et «verktøykistebunnfyll-jern» til et som ofte ligger framme på benken. Skjefting har mye å si, i hvert fall for enkelte.

Fortsatt flerfoldige fotnoter

1. Er læremester noe en er for en periode, eller noe en alltid forblir? I min oppfatning stemmer det siste best, en læremester-rolle likner et slags faglig foreldreskap, og selv om det faglige ansvaret og den formelle rollen avsluttes i det en “myndiggjøres” ved svenneprøvens slutt, føles det aldri helt riktig for meg å si “tidligere læremester”. Det jeg lærte, og læremesterens rolle i det, forblir nåtidig selv om læretiden nærmer seg et decennium siden. ↩︎
2. Det er selvsagt noe usikkerhet i denne dateringen, men det virker etterhvert ganske klart at en kan si portalen ble skåret sommeren 1070, av tømmer felt vinteren 1069-70. Se blant anna Krogh (2011) og side 107 i Thun (2016). Jeg slutter aldri helt å forundres og fascineres over at en kan komme med så presise anslag for noe som skjedde for så lenge siden! ↩︎
3. Årringdateringen (dendrokronologi) vist til i note 2 sier egentlig bare når tømmeret er felt⁴, men erfaringa fra Urnesprosjektet, tørkesprekker i høyre portalvange, og etpar andre faktorer som margen ikke er bred nok til å drøfte her, indikerer at portalen ble skåret i ganske rått virke. Sunn fornuft, og erfaringer med å skjære i uoppvarma verksteder og med ymse lyskilder gjør det ganske, utelukket at de kan ha skåret portalen om vinteren, så dermed står sommeren -70 igjen som sannsynlig datering for arbeidet.  ↩︎
4. Dendrokronoliogisk datering kan gi et presist årstall kun om den opprinnelige treoverflaten like under barken er intakt. Dette tror man er tilfellet på høyre portalvange, men er ikke helt sikkert. Så fellinga skjedde mest sannsynlig vinteren 1069-70, men kan også ha skjedd når som helst iløpef av de påfølgende årene. ↩︎
5. En kneppert er «treskjærerens klubbe», og skiller seg fra klubba i at den hele er dreid om samme akse (se for deg et kjevle kappa av på midten), mens en klubbe som oftest har hodet montert vinkelrett på skaftet.  ↩︎
6. Se for eksempel Masker på loftet hvor nettopp spor av treskjærerjern er en nøkkel i å skille treskjærer fra tømrer. ↩︎
7. Side 140 i Adamson, Glenn (2018) Fewer, Better Things ↩︎

Literatur:

• Adamson, Glenn. (2018) Fewer, Better Things : the hidden wisdom of objects. Bloomsbury Publishing, London. ISBN: 9781526615527
• Gaarder, Jostein (1991) Sofies verden
• Krogh, Knud J., (2011) Urnesstilens kirke – Forgængeren for den nuværende kirke på Urnes. Pax forlag, Oslo.
• Thun, Terje m.f. (2016) 5. Dendrokronologi gir kirkene nytt liv. Kapittel i Bevaring av stavkirkene – Håndverk og forskning. Pax forlag AS, Oslo.
• Vlasatý, Tomáš (2021) Wire wrapped knife handles of 9th-12th century. Projekt Forlǫg – Reenactment a věda [online]. Tilgjengelig på https://doi.org/10.59500/cwkx3891 (besøkt 8.8.2023)