Tresmidhr?
Jeg er treskjærer. Eller flisespikker, treskalle, kjært barn har mange navn. Det jeg nå skal begi meg ut på over den neste treårsperioden er en slags tidsreise – mer om det senere. Men i kortform skal jeg dykke ned i middelalderens stavkirke-treskurd, og da blir et besnærende spørsmål om de egentlig er gjort av det vi i dag kaller en treskjærer? Strekker denne yrkestittelen til for å beskrive datidens håndverk? I anledning denne (tids-)reisen vil jeg ta et skritt tilbake og prøve å sette fingeren på hva jeg skal kalle meg selv til slutt. Eller kanskje hva jeg kan kalle meg allerede nå?
Fokuset for denne stipendiatperioden skal være stavkirke-treskjæring. Dette avgrenser både i tid og gjenstandstype – fokuset mitt blir middelalder, og vil naturlig kretse om portaler, selv om både gavldrager, takryttere, mønekammer, møbler og liknende nok også vil få sin plass.
Som Erla Hohler1 og andre (?) er inne på vet vi mindre om hvem som skar portalene på stavkirkene enn hvem som ellers reiste kirkene. Treskjærer er knapt en gang en yrkestittel eller -gruppe vi kjenner til i middelalderen.
Det har vært foreslått at treskjærerne på stavkirkene og steinhuggerne på de steinkirkene kanskje var samme håndverkere. Det er tydelig overlapp i motiv og form – portalen fra Bødal nedrevne stavkirke (for tiden utstilt på Maihaugen) er ett eksempel på treskjæring som nesten kunne vært hugget i stein. Men det er også viktig å ha i mente når en ser på denne at intensjonen i treskjæringa neppe var at det skulle se ut som tre. Hvilket materiale som var «idealet» er nok åpent for diskusjon, men siden det har vært foreslått at stavkirkene er «steinkirker gjort i tre», er det ikke rart om «idealet» var at portalene skulle se ut omtrent som de var hugget i stein de òg. Selv om portalskjæreren kanskje aldri jobba i anna enn tre.
Et anna stykke som er spennende å kikke til i så henseende er en utskåret bue i tre fra Kvitseid (stein)kirke.2 Her er etpar drager skåret ut i det bua trestykket som utgjør overligger i sørportalen. Kirka ellers er stort sett stein, og treverket framstår sånn sett kuriøst. En nærmere studie av utskjæringene her ville kanskje avsløre om de har mest fellestrekk med arbeider i stein eller om de utgjør en bro over fra steinhuggernes bygghytte til treskjæringas formverden.
Profan arkitektur fra samme tid som stavkirkene er også en spennende avgrensing. Som Erla Hohler3 påpeker er det en tydelig kvalitetsforskjell i profan og kirkelig treskjæring i middelalderen. Byggteknisk er enkelte av de profane byggene helt på høyde med samtidige kirkebygg. Men utskjæringene på kirkene er på et helt anna nivå. De preges av profesjonalitet i både kvaliteten på skjæringa og i spor av verktøy. Profane utskjæringer er i stor grad preget av få verktøy — mye er gjort med kniv. Borr og øks, kanskje et stemjern, men ikke noe særlig utvalg av huljern eller andre jern forbundet med en treskjærer. I kirkelig sammenheng er det en helt anna grad av profesjonalisering. Det er ofte spor av et utvalg forskjellige jern, og skjæringene vitner også om drevenhet, dristighet og faglig rutine.
Så det later til at håndverkeren jeg jakter i hovedsak har hatt kirker som vyrke, og kanskje også har hugget stein. Selv er jeg usikker på det sistnevnte, selv om slektskapet mellom fagene er betydelig. Verdt å undersøke er i hvert fall linken. Mye tyder på at denne kirke-skjæreren har vært profesjonell utøver. Kanskje er grunnen til at skjæreren ikke nevnes i anledning kirkereisinga at treskjærerne var separate arbeidslag. Kanskje beskjeftiget de seg kun med skjærearbeidet, og jobbet i lag som opererte relativt uavhengig av tømrerne. Håndverkere som jobbet alene var etter sigende ikke vanlig i middelalderen, så å se for seg et arbeidslag av skjærere er nok mer naturlig. Dette rimer også godt med observasjoner og erfaringer fra prosjektet «Treets mester». Her har vi vært tre lag fra forskjellige kanter av landet som har samarbeida om å reise en parafrase kopi replika gjenskapning av Urnesportalen. Å skjære i lag har vist seg nyttig, og noen steder dukker det også opp spor etter ulike skjærere, tegn som kan peke på arbeidsdeling og antyde hvor mange som var involvert. 4
Men fortsatt er skjæreren bak portalene og anna pynt ganske anonym. De har ikke etterlatt seg signaturer, ei heller laug, er ikke omtalt som fag, det finnes få avbildninger og lite verktøy er bevart. Men ett spor viser Hohler til: begrepet «tresmidhr». Er det en tresmidhr jeg forsøker å bli?
- Hohler, Erla (1999) Norwegian stave church sculpture volume II. Universitetsforlaget, Oslo. s. 44 ↩︎
- Fett, Harry (1941) En bygdekirke. Gyldendal Norske forlag, Oslo. s.28. ↩︎
- Hohler, Erla (1999)
– må sjekke sidetall når jeg er heime. Sorry!Norwegian stave church sculpture volume I. Universitetsforlaget, Oslo. s. 62 ↩︎ - Jeg har skrevet noe om det blandt anna her: https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/forming-og-fletting/ og her: https://urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/videre-om-hoftekroller/ ↩︎
…
Ellers finnes jeg også på instagram, og legger av og til ut under @jafloi
Ett svar til “Hvem er jeg – hva er jeg?”
Veldig interessant skrive. Det er spennande å prøve å framkalle eit bilete av ei fjern fortid på bakgrunn av sparsame spor. Eg søkte sjølv på stipendiatet med Setesdal Stavkyrkje, og er kanskje litt misunneleg. Men ser dei har funne ein god mann for jobben, og får drive med mitt her i Arendal.