Ett av ornamentene på Latinskolen i Ålesund ble demontert i sin helhet i 2022. Det var fullstendig oppsprukket med manglende detaljer, og overflaten bar preg av kraftig erosjon etter å ha hengt høyt der oppe i «sørvesten» i årtier. Også pussgrunnen som ornamentet var lagt på (les: modellert) var i ferd med å gi etter!
Det gamle ornamentet ble hugget av i biter, og et nytt ornament ble rekonstruert og henger nå på fasaden. Det har hengt der siden siden i fjor sommer, så da håper jeg at neste gang det trengs å gjøre noe der er i år 2144 (hvis vi holder oss til 120års- intervallene for vedlikehold).
Bitene fra det originale ornamentet har i mellomtiden ligget i bøtter og spann på verkstedet, og nå i stipendiatperioden min har jeg en god anledning til å studere disse bitene for å forstå bedre hvordan håndverkeren har håndtert mørtelen og verktøyene som ble brukt.
Ornamentene på Latinskolen er bygget opp i flere lag med mørtel. Bitene fra det gamle ornamentet kan splittes/ klyves, og bitene deler seg da mellom de ulike lagene med mørtel som ornamentet er bygget opp av. Slik kan jeg studere oppbygning og verktøyspor- altså for forstå dette håndverket bedre.
I det siste har jeg brukt tid på å lage gipsavstøpninger av hver bit. Da bevarer jeg bitenes form, da de ellers går fullstendig tapt (i alle fall blir oppdelt og endret til det ugjenkjennelige) i prosessen med å studere verktøyspor.
Gipsavstøpningene kan da også pusles sammen (dette er jo et puslespill!) for å vise hele ornamentet sitt uttrykk.
I prosessen med å lage det nye ornamentet lagde jeg også en kulltegning i størrelse 1:1, som er «sporet» etter bitene fra det originale ornamentet. I lag med gipsavstøpningene blir denne en viktig del av det å dokumentere/ bevare det «tapte» ornamentet sitt uttrykk for ettertiden.
Gipsavstøpningene ble gjort med ringer av leire rundt hver (lille) bit, som en ramme eller forskaling (tenk betongstøp). I hver ring- og over hver bit- ble det tømt alginatmasse. Alginat er et form- stoff der et tørt pulver blandes med vann i ønsket konsistens, og påføres det det skal tas avtrykk av. Alginatmassen er snar med å binde (les: tørke, stivne, sette seg), og danner en geleaktig konsistens (den er fleksibel).
Under: Fra arbeidet med å lage gipsavstøpninger av bitene av det skadete ornamentet.
Når alginatmassen var ferdig avbundet ble (i dette tilfellet) leireringen fjernet, og alginatformen snudd på hodet. Bitene av ornamentet pelles ut av alginatformen, og et negativt avtrykk står igjen. Dette avtrykket (rommet) fylles med gips. Når gipsen så har bundet, tas gipskopien ut, og denne prosessen ble gjentatt for hver puslespill– bit, til alle bitene hadde sin «gipstvilling».
En hel kopi av hele ornamentet kan så pusles sammen.
Jeg har også tidligere studert verktøyspor på de andre (og gjenværende) ornamentene på Latinskolen slik som de står på veggen. Det er interessant å se hvordan de ulike mørtellagene ligger over hverandre, og å ane kvaliteter av konsistens og plastisitet i ornamentene sine ulike former og overflater. Ekstra morsomt er det når jeg har observert direkte spor (avtrykk) av håndverktøyene som er brukt. Ett lite avtrykk- et strykejernsformet spor- på ett av ornamentene (motivet er en hanekylling) er helt likt i fasong og størrelse som et av de verktøyene jeg selv har i min egen veske- en såkalt gipsmakerspatel.
Dette er tradisjonelle håndverktøy, og det er helt sikkert at også ornamentene på Latinskolen er utført med lignende redskap!
Under: fra et strykejernsformet avtrykk fra ett av ornamentene på Latinskolen. Avtrykket kommer fra en typisk gipsmakerspatel.
Å finne slike «gjenkjennelige» spor er inspirerende: å oppleve kontakt bakover i tid, og å kjenne at man står i en tradisjon!
Under: Fra et utvalg av ornamenter fra Latinskolen. Legg merke til forskjeller og «mangler» i symmetrien. Dette gir liv til uttrykket! Foto: Peder Alme v/ Ornamentfabrikken 2023.
Det jeg nok liker ekstra godt med ornamentene på Latinskolen er friheten i materialhåndteringen som de fremviser. I hvert ornament sin overordnede design så er det subtile «brudd» i det som tilsynelatende er strenge symmetrier, linjeføringen er trygg men lett og ledig, og formene er modellert fritt og åpent. Ikke slurvete og ikke pirkete, men (akkurat) nok til å oppnå ønsket effekt! Særlig typisk er en liten «snert» med bløt mørtel som ofte er lagt på de ytterste strålene på akantusbladene. Dette gir «liv» til ornamentene, og viser særlig til mulighetsrommet- og kvalitetene- som ligger i det å arbeide i et plastisk medium.
Under: Nærbilder av material- og verktøyspor. Foto: Peder Alme v/ Ornamentfabrikken 2023.
Tilbake til de originale bitene fra det skadete ornamentet:
Bitene ligger på benken fortsatt, og har ennå ikke blitt splittet/ kløyvd. Det har vært så mange andre ting nå helt i starten av min stipendiatperiode (bl.a. skal man jo også blogge!). Men jeg tenker at disse bitene kan være en (informasjons-) kilde jeg kan komme tilbake til ved behov.
For tiden planlegger jeg- og klargjør for- ulike modelleringsøvelser på verkstedet. Da ser jeg for meg at når det «butter», og jeg møter på utfordringer (forventer jo det …) så kan jeg søke råd i haugen av biter.
Å stille spørsmål før å ha møtt på et problem kan jo virke litt kunstig, og stipendiatperioden er vel nettopp en anledning for å arbeide åpent inn i mot en problemstilling. Det er vel dette man kaller prosessuelt …
Bitene blir del av prosessen. Som en niste på veien.
