Sida

Vi har kommet til Januar (2024) , og det er sida i båten som står for tur. Sida bygges av vanlige plansaga bord, og det er kanskje den delen av byggeprosessen hvor man ser mest fremgang fra dag til dag. Det er nå skroget, og fasongen som helhet blir ferdigstilt.

Borddeling

Geitbåten har en veldig markert knekk mellom andre og tredje omfar. «Botn» og «sida» blir dermed tydelig definert som to separate ting, som begge langt på vei tenkes og bygges som hver sin enhet. Framhalsen i en geitbåt ser bare rar ut aleine, men sammen med overhalsen er det plutselig et innløp. Færingen har to omfar i botn, og 1 ½ omfar i sida.

De som bygger åfjordsbåt snakker gjerne om at den og den bordgangen blir delt når båtene kommer opp i en viss størrelse. Da kan man si at to bord «deler på samme oppgave», og dermed blir tenkt på som ett bord.
Slik er det ikke med geitbåten. Borda i henholdsvis sida og botn deler på samme oppgave fra før. Da gir det mer mening å presisere hvor mange bord botn eller sida er gjort av. På større båter, som den jeg bygger, er det plutselig tre bord som deler på oppgavene til to, uten at en enkelt bordgang blir delt.
På fyringer og femringer kan det bli litt knapt med 1 ½ bordgang i sida. Det løses gjerne ved at en smal renning blir klinka på i overkanten av ripa. I slike tilfeller tenker jeg fortsatt på det som ett bord.
Når botn eller sida får en ekstra bordgang blir borda relativt jamnbreie. Om de nye bordgangene har noe navn vites ikke.

Stamndeling

Stamndelinga på en vanlig søfjordsfæring er slik: Avstanden fra snora ned til tuppen på framkjempa er halvparten av avstanden fra snora til overhalsodden. På samme måte er avstanden fra snora til tuppen på rembordet halvparten av avstanden fra snora til bakhalsodden. Avstanden fra halsodd til snor blir altså delt på to, og merka av på stamn. Jeg valgte å bruke nøyaktig samme metode, bare at avstanden ble delt på tre i stedet. Skulle jeg ha gjort det om igjen, hadde jeg ikke fulgt den tredelinga like slavisk. Det viste seg å ikke være optimalt mtp. Materialutnyttelse. Nesten alle borda både framme og bak hausa litt som konsekvens av det. Remma og framkjempa kunne godt ha blitt strekt litt lenger opp på stamn.

Tre bord i lengda

På de største geitbåtene jeg har målt opp er alle bordgangene skjøtt på minst to plasser. Jeg valgte også å gjøre det slik. Eller jeg hadde kanskje ikke så mye valg. Å gjøre det slik var det eneste fornuftige med tanke på materialutnyttelse. For ikke å snakke om at borda skulle være greie å håndtere aleine. Mot slutten av bordinga ble det litt trangt i båtbyggeriet. Jeg hadde virkelig slitt med å få bøyd på framripa om den var stort lenger.
Det at alle bordganggene var delt i tre ga noen fordeler jeg ikke så komme.
Da jeg var med å bygge børsabåt ved museet kystens arv gjorde vi det også slik. Da var det en forutsetning for at fire personer kunne jobbe selvstendig med bording på samme båt samtidig. Vi sto å bygde i hvert vårt «hjørne» av båten. Førstemann som fikk på bordet på ei side laga medika i full fart. Da hadde vi et måleskjema som vi fulgte slavisk. Det fløyt veldig greit. Fantastisk opplevelse egentlig.
Når jeg nå skulle borde opp båten alene var det spørsmål om det var frambordet eller medika som burde settes på til slutt. Jeg valgte sistnevnte.
Da jeg hadde bøyd på bakkjempa sto jeg å spekulerte litt på hvordan den skulle se ut. Etter som at jeg for første gang bygde med tre bord i sida i stedet for to, så det litt uvant ut. Jeg bøyde like gjerne på framkjempa før jeg tok noen endelige valg. så strakk jeg like gjerne ei rei mellom fram- og bakbordet fordi det kunne jeg jo. Det jeg så ga meg mildt sagt bakoversveis. Vanligvis er en avhengig av å til en viss grad kunne se for seg hvordan neste bord eller bordgang kommer til å bli når en bestemmer seg for noe. Men nå kunne jeg se hvordan hele bordgangen faktisk kom til å bli, og det rett foran meg på lyse dagen! Slik en makt var jeg ikke forberedt på å få i fanget. Jeg tok meg selv i å stå å finjustere måla i flere timer utover kvelden.

Malbord

Borda jeg brukte var ganske dyrebare. Derfor brukte jeg malbord som jeg bøyde på først for å bestemme forma, og gjøre et omriss. Malbordet er gjerne litt tynnere en bordet skal bli, og av for dårlig kvalitet til å brukes i båten. Når en bruker slike malbord blir det minimalt med svinn, og en sikrer at bordet blir utnytta best mulig mtp. fiberforløp, stygge kvister osv. I tillegg får en gjort mye mer av forminga til det faktiske bordet før første prøving, noe som gjør livet lettere for både båt, bord og båtbygger. Ettersom at malbordet er litt tynnere enn de endelige borda skal bli, er det fort gjort å være litt vel optimistisk når en bestemmer seg for hvor hardt en vil presse bordet. På den andre sida er det en effektiv medisin mot å ta for feige valg.

Rytmen jeg etter hvert fant da jeg borda opp sida så noe slik som dette ut:

1. bøy på et malbord bak for å bestemme forma og gjøre et omriss.
2. bruk malbordet til å plukke ut begge bakborda så de kan dimensjoneres.
3. form til borda etter beste evne, og tynn litt på strategiske punkt.
4. tøm kokende vann på rangsida av bordet
5. bøy på bordet
6. tøm kokende vann over rettsida av bordet et par ganger
7. la stå
8. gjenta punkt 1-6 for framborda
9. strekk ei rei fra bakbordet til frambordet slik at hele omfaret kan sees under ett
10. Juster med skordinga til du blir fornøyd
11. merk deg hva slags bredde som trengs til midtstykket
12. fell og gjør fast bakborda
13. fell og gjør fast framborda
14. fell og gjør fast midtstykket
15. skyt til
16. hogg og høvle bruna

Når en jobber aleine har en jo et begrensa antall hender og muskler. Fordelen er at man på sett og vis har mer tid. Tid til å la borda stå i spenn mens en holder på med noe annet. Denne rytmen var både effektiv og behagelig i denne situasjonen, men var vi flere i lag er det klart at noe annet ville vært mer hensiktsmessig.

Borddimensjoner

Jeg målte tykkelsen flere steder på alle borda i Torskegarnsbåten på romundseth. Ingen av dem var like tjukke som hverken seg selv eller noen av de andre borda i båten. Måleresultatene bar preg av at borda var dimensjonerte for hånd. Likevel kan mye av variasjonen tilskrives en baktanke.
Som på færinger var det tjukkeste bordet (framhalsen) dobbelt så tjukt i unnerkant, som det tynneste bordet (ripa) i overkant. Der imellom gikk tykkelsen gradvis ned for hver bordgang. I tillegg var alle medikene markert tjukkere enn borda som gikk til stamn. Jeg tolker det som ledd i elastisitetstilpasning. Jeg valgte å bygge med det dobbelte av dimensjonen jeg bruker i færinger. Borda ble dimensjonert gradvis tynnere fra 5/4″ i botn, til 7/8″ i ripa. Jeg hadde tenkt å høvle ned ripa til ¾» i overkant, men fikk meg ikke til det. Jeg tror det kommer til å bli mer enn mjukt nok uansett. Midtstykkene fikk samme dimensjon som fram- og bakborda i forrige bordgang.

Formskaping

Noe av det mest påfallende som kom fram da jeg målte opp de to gamle Torskegarnsbåtene var hvor enkelt sida var konstruert. Avstanden fra overkant bord til snor var tilnærma lik for 2., 3, 4., og 5. bordgang. Dette gjaldt alle steder jeg målte mellom hammelbandet og framhalsodden. Slik hoppes det effektivt bukk over spørsmål som dukker opp når man skal dele to bordganger i tre.
Jeg tolka disse måla til at båtbyggeren først har bygd botn for seg, og deretter tatt utgangspunkt i at sida skal danne et sirkelslag fra overkant andre omfar og oppover, med snora som sentrum. Jeg tror ikke de har hatt et like bevisst forhold til avstanden til snora da 1. og 2. bordgang ble lagt. Der tror jeg de har konsentrert seg om bordbredder, og høyde over kjøl.
Når det er mulig å bygge sida som et sirkelslag rundt snora, er det fordi snora ligger mye lavere enn den gjør i småbåtene. I en færing ligger snora så høyt at ripa må komme nærmere snora enn utmedika. Ellers blir båten seende ut som en suppetallerken.

Det kan virke som at det å krympe ronmålet er et bevisst valg de har gjort for å forenkle arbeidet når båtene blir store og fasongen uoversiktlig. Med et slikt opplegg er det bare å lefse på med bord helt til en er kommet høyt nok, for så å hogge og høvle vekk det overflødige. Det er ikke sikkert at det blir pent helt av seg selv, men det fremstår som en veldig enkel og rasjonell måte å få til en brukbar fasong uten å beregne så mye.

Begge torskegarnsbåtene jeg målte opp er svært flate i botn. Unødvendig flate etter min mening. Det er begrensa hvor mye skroget kan ha forandra seg med åra, men om noe så har det kanskje blitt litt flatere i botn enn opprinnelig.
Flatere betyr ikke alltid stødigere. Det å reise noen av borda i botn kan i noen tilfeller føre til at vasslinja kryper oppover i skroget, og at vasslinja dermed blir breiere. Samtidig har en skapt et dypere og mer effektivt kjølskjær.
Jeg valgte å reise både 1. og 2. omfar litt mer enn på de andre torskegarnsbåtene, slik at 2. omfar i fremre halvdel av båten kom på høyde med loddinga. Overhalsen fikk likevel en liten stigning ved at den går litt forbi stamnskjerven.

Så gjorde jeg en tabbe. Jeg begynte å bygge blindt videre på dette uten å tenke på ringvirkningene som ville komme av at 2. omfar kom ut såpass høyt. Jeg blei kanskje litt lurt av at knekken mellom andre og tredje omfar blei redusert når utmedika sto litt mer. Avstanden fra utmedika til snora var noen tommer mindre enn det ville vært på en oppskalering av båten på romundseth. Om ikke det ble tatt høyde for kunne båten ha blitt 4″ smalere i nesten hele sin høyde og lengde, og i tillegg bli borda noen tommer høyere opp.

Hele 3. omfar var på plass da jeg oppdaga feilen. Jeg skorda ut så mye jeg turte på medika, (som ikke var særlig mye) og valgte å kompansere ved å legge 4. og 5. omfar litt mer enn planlagt. Resultatet ble en båt med samme bredde på ripa som planlagt, men litt smalere ved vasslinja. Ganske rank rett og slett. En tanke mer lik en sundmørsbåt. Framme gikk jeg helt bort i fra å følge prinsippet med sirkelslag, til fordel for en mye drygere framskott. Det er en fristelse jeg har det med å falle for, og jeg ser ikke noen problemer med det.

Selv om jeg ikke fulgte måla slavisk så var de suverent praktiske støttehjul å ha. Denne måten å måle på var lettere å forholde seg til og forstå enn de måla som brukes på færinger.

Skottmåla

De fleste skordene i båten settes i nærheten av der det kommer et band. Skottene er et unntak i den sammenhengen. Standard prosedyre i skottene på færinger er å sette ei skorde ett båtmål fra stamn, og så ei til skorde en alen nærmere midten. Begge steder blir fasongen kontrollert ved at man måler avstanden inn til snora. I skottene er det kun på ripa at dette punktet sammenfaller med plasseringa av et band, fotstøa. Fasongen til remma og framkjempa blir fiksert av bordet over i stedet for et band.
Torskegarnsbåtene får mange flere band. Stamnene gjøres tverrere, og skottene krymper i forhold til resten av skroget. Framskotten reduseres til nesten ingen ting. Hele det fremste rommet i båten havner i det som ville vært framskotten i en færing. I tillegg til fotstø kommer det festbete i framskotten, og rong i bakskotten.
Målepunktet som skulle vært ett båtmål fra stamn på ripa er dermed milevis i fra å sammenfalle med det som blir en fornuftig plassering av fotstøa. Til gjengjeld er det generelt lettere å plassere skordene i nærheten av et band når det blir så mange band.
I begge torskgarnsbåtene jeg målte opp ligger toppen av fotstøa mye nærmere stamn en ett båtmål. Jeg tror målepunktet og skorda også da er blitt flytta nærmere stamn. Men når en flytter på et målepunkt må også målet endres. Det målet hadde jeg ikke.
Jeg valgte å ta alle skottmåla med samme avstand fra stamn som det toppen av fotstøa hadde i den aktuelle skotten på båtene jeg målte opp. Jeg brukte disse måla som referanse da jeg bestemte form i skottene på nybåten, men mye ble gjort på skjønn. I praksis ble de fleste borda skorda og målt omtrent 170 cm fra stamn, i stedet for 209 cm, som båtmålet skulle tilsi.
resultatet syns jeg ble bra. Bakskotten blei litt innhul helt bakerst. Det visste jeg ikke at gikk an når stamnen er såpass rund, og jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde. Men det er neppe en ulempe, og flott ser det ut.

Berit Osmundsen og Jon Godal snakker om at framskotten skal stå til bakskotten. Det er en bastant påstand, men vanskelig å argumentere mot. Det skal godt gjøres å få gjennomslag for at framskotten for all del ikke skal stå til bakskotten. Jeg har ikke hørt så mye diskusjon rundt hva det egentlig betyr. Men om jeg skal være enig i påstanden må jeg tolke den slik: framskotten må stå til bakskotten, men bakskotten trenger ikke nødvendigvis å stå til framskotten. Sagt på en annen måte: framskotten må være stor nok. Gjøres bakskotten drygere, må framskotten gjøres drygere.

Lange bord og trangt i båtyggeriet

I takt med at båten vokste ble det bare trangere og trangere i båtbyggeriet. Et spørsmål knyttet til utforminga av verkstedet kom svært tydelig til uttrykk.
Når et bord i en geitbåt er ferdig sufelt blir det tynna på utsida slik at halve bordtykkelsen står igjen i underkant. Det skaper en illusjon som får alle borda til å se halvparten så tjukke ut som de egentlig er. I verkstedet mitt er det to lange arbeidsbenker som står inntil begge langveggene i rommet. Når jeg for eksempel arbeider med et bord på styrbord side ligger det veldig fint på benken når jeg høvler sua, skaringa til frambordet, og når bordet pusshøvles mm. Men når bordet skal tynnes i unnerkant fra utsida, må hele bordet endevendes. På småbåter er ikke det noe problem. Jeg fikk det også til på denne storbåten, men om vi skal snakke om å optimalisere bygginga, så er det helt opplagt at det ikke går an å holde på slik.

Problemet hadde vært løst om jeg kunne stå på begge sider av arbeidsbenken, eller om jeg i stedet hadde brukt forsete. Forsete virker å ha vært et populært hjelpemiddel stort sett overalt. Både Peter Helland-Hansen i Hardanger, og Ulf Mikalsen med bakgrunn fra Rana forteller om forsete som en essensiell del av båtskottet.
STRANDEBARMAREN, Peter Hellan-Hansen 2014
Trebåtbygging -Bygging av spissbåt i Rana, Ulf Mikalsen, 2006
 
På Nordmøre er vi velsigna med relativt mange bevarte båter, men dessverre ingen intakte båtskott. Forsetets rolle her har kanskje gått litt under radaren.

Så vidt jeg vet er geitbåten den eneste båttypen hvor borda blir høvla ned på utsida etter at sua er felt. Slik sett er det også den eneste båttypen hvor en er nødt til å endevende alle borda i båten under bearbeiding om man ikke jobber på et forsete eller frittstående høvelbenk. Når så mange andre båtbyggere har sverget til forsete må i hvertfall geitbåtbyggerne ha gjort det!
Jeg tar en kjapp telefon til Jon Godal. Jon tar en kjapp telefon til en etterkommer. Joda, Båtbyggerne der på gården hadde brukt forsete. Da kunne de bare snu seg selv i stedet for å snu hele bordet.
Da jeg borda opp båten hadde jeg ikke like klare tanker om dette som jeg har i skrivende stund. Det ble til at jeg brukte arbeidsbenkene som vanlig. Etter som at de sitter fast i veggen, og båten ble såpass stor, hadde det blitt upraktisk trangt med et forsete i tillegg. Likevel har jeg lært noe. Og jeg tror jeg skal slutte med å endevende båtbord i båtbyggeriet.

Esingen er et svakt punkt

Stort sett alle tradisjonsbåttypene i Norge har etter min mening noen aspekter ved seg som er så geniale at de for lengst skulle blitt plukka opp av de andre typene. På den andre sida har også de fleste båttypene noen svake ledd som det er helt merkelig at ikke har dødd ut. Geitbåten briljerer blant annet med et vanvittig effektivt seil, og praktiske vantnåler mm. Den største svakheten jeg kan se er esingen. Esingen er en aldri så moderat avstivning av skroget langskips. Den ligger som oftest under alle langbanda i båten, i en slik høyde at toftene støter mot den. Esingen beskytter derfor ripa mot toftene. I hammelrommet gjøres esingen tjukkere, slik at dragnaglen kan festes i den. So far so good.
problemet er at esingen på færinger starter på bakkjempa, og på et eller annet tidspunkt blir nødt til å krysse over til ripa framme. Det resulterer i en liten meter hvor esingen ligger over saumranda. På noen færinger er den gjort så kort at hele blir liggende på kjempa, men på de fleste går den helt fram til framskotten. Dette er åpenbart et svakt punkt for råte. Færinger flest ble kanskje brukt på en slik måte at de ble slitt ut før de rakk å råtne opp, men likevel. Om det først er skjedd en skade på noen av borda esingen ligger på, så må alle langbanda av, skal en få skifta noe som helst. Nei, å gjøre esingen slik kan jeg faktisk ikke stå for. Heldigvis er båten så stor at jeg kanskje kunne få plass til hele esingen på ripa.

Mer borddeling

Jeg måtte fintenke litt for å få ripa brei nok til at esingen lå på den, spesielt ved hammelbandet. Til syvende og sist slo det feil. Jeg kunne ikke annet enn å legge hele esingen på ripa likevel, selv om den kom ut litt høyt.
Ripa til en geitbåt kan skytes til med hausing, eller den kan skytes under ett. Jeg bruker å skyte under ett. Det vil si at hele overkanten av ripa sammen med snora danner et usynlig plan. hvor dette planet kommer avhenger av høyden og retningen til snora, samla høyde og bredde til borda i botn midt i båt, og samla bredde og legg på borda i sida midt i båt.

I praksis blir overkant ripe bestemt ved at en merker av sidemålet på innsida av ripa midt i båt. Fra motsatt side av båten sikter vi slik at snora går gjennom merket for sidemålet. Det som nå er synlig over snora skal vekk. Det som er under får stå igjen.
Det vil si at det kun er midt i båt at jeg som bygger båten kan vite hva samla bredde av borda i sida kommer til å bli. Den samla bredden alle andre steder er det bare snora som kan fortelle meg, og det etter at borda er på.

For å få til en fornuftig borddeling trengte jeg likevel en viss pekepin på hvordan det kom til å bli. Løsningen ble følgende: jeg konstruerte opp et tverrsnitt midt i båt med div. pinner og skrutvinger, og bestemte meg for et punkt hvor overkanten av ripa skulle komme. Jeg la meg bittelitt over det egentlige målet for å være sikker på å få nok bredde overalt. jeg sikta med snora, og merka meg hvor skyteplanet traff veggen. Jeg laga et hakk i en av stenderne der. På den måten kunne jeg når som helst seinere i bordinga sikte snora mot hakket i veggen for å se hvor langt det var igjen til topp rip.

Dette hakket i veggen var veldig greit å forholde seg til underveis i bygginga, men det kunne absolutt blitt gjort mer gjennomtenkt. Da jeg gjorde beregningene og merka av hakket i veggen var jeg mest opptatt av å få nok bordbredde overalt. jeg definerte et «midlertidig» skyteplan som slettes ikke var veldig nøyaktig tenkt ut, men i alle fall høyt nok opp. Så glemte jeg at det var nettop det: en midlertidig referanse. Resultatet var at da ripomfaret var på, så båten alt for høy ut. Jeg tror jeg hogg vekk så mye som 1 1/2″- 2″ før jeg ble fornøyd.

Dette spolerte naturligvis de hårfine beregningene jeg ellers hadde gjort for å få plassert hele esingen på ripbordet, og samtidig på rett plass. Jeg besluttet å legge hele esingen på ripbordet likevel, selv om den på det viset havna vel høyt ved hammelbandet. Om det skal lages ei tofte der vil den bli unormalt høy, men man sitter ikke der og ror uansett, så det burde gå bra.