Halshogging

Det er April. Sola steiker, fønvinden fra sørøst blåser en frisk bris og jeg skal grovhogge halsene til storbåten.

Det er mange ting jeg egentlig vet godt men som jeg aldri trenger å tenke på når jeg til vanlig hugger færinghalser.

Jeg vet godt at margen ikke alltid går helt beint inne i stokken. Særlig de første metrene i rotstokken. Dette trenger jeg til vanlig aldri å ta hensyn til. Både fordi halskubbene ofte blir tatt som andrestokk, og fordi det er begrensa hvor mye sleng margen kan ha i et emne som er 1.5 meter langt.

Men som jeg nå har lært er det noe å tenke på når halsemna er fra drøye tre meter lange rotstokker.
Da jeg hadde saga ut emne til bakhalsene så jeg at margen ikke var helt snore bein, men tenkte ikke noe mer over det. men da jeg hadde hogd til konturene av halsen og skulle merke opp den første halsen fullstendig la jeg merke til en sprekk som ville komme midt i loddsua. Sola steiker, og det er en viss fare for at emna tørker raskere enn jeg rekker å hogge, men dette er ingen tørkesprekk. Jeg snur emnet for å finne ut hvor mye sleng margen her egentlig har, og må mer enn to tommer ned i emnet før den kommer til syne. Og ganske riktig stikker margsprekken tvers igjennom der loddsua vil komme.

Helvette.

Det skal ikke mere til, og med det må et helt halvferdig kjempemessig halsemne kasseres. Jeg har hogd mer tømmer enn jeg trenger, så jeg har flere stokker å ta av. Jeg har tatt høyde for at ikke alle stokkene er av god nok kvalitet, men ikke at jeg skal tabbe meg ut og måtte kassere de som er fine. Det er selvfølgelig surt, men heldigvis er det bakhalsene som har de minste krava til dimensjon. Resten av dagen går med til å finne ny stokk, og sage ut nytt emne.

En annen ting jeg egentlig vet godt er at riktig fotarbeid har alt å si for trygg og god hoggeteknikk. Disse halsemna er så store at jeg ikke kan bruke samme teknikk som jeg er vant med. I tillegg er emna så tunge at jeg vil flytte på dem minst mulig. Da ender jeg opp med en del «kreative» arbeidsstillinger. Morgenen etter har jeg knapt rukket å komme i gang, før jeg setter øksa rett i ankelen i det jeg skal hogge vekk klampene.

Ett skritt fram og to tilbake. Det gikk heldigvis veldig bra. Det var ikke et kraftig hugg, og etter ei rolig langhelg er jeg tilbake på beina.

I desperasjon over at ikke halsene skulle tørke raskere enn jeg hogg, sausa jeg dem inn i kokt linolje mens jeg holt på. Fordelen med så store og tunge emner er at de ligger relativt rolig uten å bli gjort fast. Ulempen er at nå har jeg jo sausa dem inn i olje, så nå er de jo store og tunge OG glatte! Jaja. Mye som skal læres.

Jeg kava en del i starten med de halsene, men jeg fant en rytme etter hvert. Jeg rigga meg til med en vannspreder og sto og jobba med oljehyre under den når sola steika som verst. Senere gikk jeg over til å vanne halsene med noen minutters mellomrom. Når jeg ikke jobba med en hals strødde jeg over litt sagma og vann, og tulla den inn i presenning. Da gikk det an å jobbe. Når en skal hogge så store halsemner for første gang og i tillegg kun har en sjanse på å få det til, er det best å ikke ha det travelt.

Tørking

Det jeg er mest spent på med hele byggeprosjektet er tørking av halsene. De er oppe i 50 cm breie, og skal ende opp en drøy tomme tjukke i båten. De skal tørke uten å sprekke, og attpåtil uten å slå seg for mye til å få til riktig fasong. Her står jeg altså overfor et dilemma: hogger jeg halsene for tjukke kommer de til å få sprekker på rangsida når de tørker. Hogger jeg dem for tynne derimot, risikerer jeg at de slår seg for mye til å passe i båten. Halsene skal i utgangspunktet ikke bøyes i det hele tatt. De blir hogd ut som en skulptur før de tørkes, og blir deretter felt og hogd/høvla ferdig. Så er det rett og slett bare å montere dem på plass.

Planen min opprinnelig var å grovhogge halsene til 2» tykkelse, for så å la de tørke så sakte som overhode mulig. jeg hang opp en presenning inne i båtbyggeriet og satte bakhalsene til tørk inni den. Så spadde jeg inn en del spon, og helte på godt med vann. Jeg ville ha luftfuktigheta så høy som mulig. 90% relativ luftfuktighet ville vært fint. det er kanskje oppskrifta på mugg og sopp jeg beskriver her, men den muggen er hjertelig velkommen så lenge halsene ikke sprekker. Det verste som kan skje er at de blåner, og med det blir lettere å impregnere.

De neste borda som sto for tur var framhalsene. Det er dem som er breiest, og her hadde jeg bare én sjanse. Derfor ringte jeg rundt til andre båtbyggere fra andre tradisjoner for å spørre om råd.

Hva slags praksis bruker du til grovhogging og tørking av halsemner?

Hvordan ville du ha løst utfordringen jeg står ovenfor?

Tror du dette i det hele tatt kommer til å gå bra?

Ikke overraskende var det stor variasjon i hvordan folk forholder seg til dette temaet. Men jeg hadde ikke forventa at så mange var så positive til å bygge med rå material. På en side representerer det en stor forenkling av fremgangsmåten min. På en annen side er det litt ubehagelig å stole på en fremgangsmåte jeg ikke har noen som helst erfaring med.

Gunnar Eldjarn har bygd kopi av nordlandsfembøringen Drauen, og da ble framhalsene hogd i fasong. Han fortalte at de grovhogg emna i skogen og begynte å felle dem i båten mer eller mindre med en gang. Det gikk visstnok for seg ganske uproblematisk med omsyn til både tørk og vridning. De halsene var betydelig smalere, men nesten like tjukke som de jeg lager. Vi diskuterte også hva hvis det først skulle oppstå noen tørkesprekker. Tørkesprekker bør selvfølgelig unngås for enhver pris, men om det så skulle bli en bitteliten sprekk i emnet så er ikke det kritisk. Halsene kommer bl.a. svært sjeldent til å bli utsatt for direkte sollys.
Det kan da gå bra det her.

Kai linde ville ha satset på å hogge halsene så nærme endelig dimensjon som overhode mulig, og hvis de skulle slå seg litt, lure dem / bøye dem på plass.
utfordringen da er å greie å være presis nok med oppmerking og hogging.

Peter Helland-Hansen har prøvd mye forskjellig. Han har generelt gode erfaringer med å bruke halsemner som ikke er helt tørre. I Hardanger finns det mange løer oppe i liene som har vært brukt til tørking av halsemner, men det å bygge med rå material går også fint forteller han. Peter bruker å vassgå emnene. Det gjør dem både roligere, og mer tolerante for tørk mener han. På båten som bygges nå ble halsene grovhogd i skogen, og deretter senka ned på 15 meters djup i 14 dager. Så ble de felt, ferdigstilt og gjort fast mens de ennå er dryppende våte omtrent. Peter smører dem så daglig med linolje, og vanner spondungen jevnlig for å opprettholde en viss luftfuktighet. Det skal ha gått bra.
I min situasjon ville Peter ha hogd emna nesten ned på dimensjon, og lagt dem i sjøen frem til de skulle brukes.

Einar Borgfjord la stor vekt på at det er ei risikabel årstid å grovhogge halser på, noe jeg måtte si meg enig i. Også han ville ha lagt emnene i sjøen fram til de skulle brukes. Det vil si i fjæra, under flomålet slik at de blir flødd over to ganger i døgnet. Einar mente at emna vil tørke selv om de ligger i sjøen. Det er i alle fall hans erfaring med gran. Det er kanskje satt veldig på spissen, men det er noe i det. Mye av sevja blir vaska ut og erstattet med saltvann. Man kan tenke seg at osmose vil trekke noe fukt ut av treet, men det kan i så fall bare være gjeldende før emnet rekker å bli færdig saltinpregnert. Men om saltet får tid til å trenge helt inn, så vil halsene kanskje stabilisere seg på et høyere fuktnivå når de tørker enn om de ikke var vassgått.
Hvor rart det enn høres ut så kan det tenkes at halsene er nermere så tørre som de kommer til å bli når de tas opp fra sjøen, enn de var da de ble lagt uti.
den største Geitbåten som er blitt bygd i nyere tid er en 16-alning som Einar bygde da han var stipendiat. Han lagra planken unner flomålet over sommeren og grovhogg emna kort tid før de ble lagt i båten. Einar bruker å felle halsene uten å tørke dem skikkelig først, og har sjeldent opplevd at de slår seg problematisk mye.

Berit Osmundsen ser også på det å bygge med rå material som temmelig uproblematisk. Hun forteller at det i Os er vanlig å grave halsene ned i spon når de ikke jobbes med. Hun synes det er vanskelig å tørke emner tjukkere enn 1 1/2″ uten at de sprekker. Det stemmer bra med mine egne erfaringer.
Berit påpekte at furu ikke bør ligge for lenge i sjøen. Da blir veden laus. Helst ikke mer enn to måneder. Dette har hun fra Harald Dalland, så vel som egne erfaringer. Hun sa også at temperatur har mye å si. Den effekten som vannet har på veden skjer mye raskere om sommeren. Dette er interessant. Mange er svært begeistra for vassgåing, men ingen andre har så mye som nevnt at det kan bli for mye av det gode. Ikke som jeg har fått med meg i alle fall.
Dette er besynderlig. Jeg vet ikke om det som Berit sier stemmer, og det er litt synd, for det er ganske viktig å vite om det stemmer eller ikke.

Selv har jeg ved enkelte anledninger hogd halser av emner som har ligget opptil fem år i sjøen. Veden endrer fullstendig karakter. Den blir litt lausere, men jeg opplevde den ikke som skjør. Den ble først og fremst seigere å jobbe med.

Jon godal mener noe cellulose blir vaska ut under vassgåing.

Einar ga uttrykk for at han har stor sans for å la masteremner ligge flere år i sjøen. Da blir tørkesprekkene svært små. Mulig det er forskjell på gran og furu i denne sammenhengen, men hvis ikke så ville det være synd om styrken til ei mast svekkes på grunn av vassgåinga. Når det er sagt vil jo store tørkesprekker også svekke litt. Hva svekker mest mon tro?

Oppsummering om vassgåing

Nå er det på sin plass med en redegjørelse av praksisen her på Geitbåtmuseet, før jeg drøfter ny kunnskap om vassgåing og oppsumerer.

Når jeg hogger tømmer og sager material bruker jeg alltid å sage plank av noen av toppstokkene på 3» og 4» tykkelse. Disse blir så lagra i vann helt til noen bestiller en båt. Jeg sørger for alltid å ha liggende et sortiment av emner til forskjellige båter, og siden det kan variere hvilke båter som blir bestilt er det helt vilkårlig om et emne blir liggende i noen uker eller flere år. Når jeg mottar en bestilling tar jeg opp så mye plank jeg trenger og grovhogger halsene til ca. 5/4» tykkelse. Jeg smører halsene med kokt linolje i endeveden og midt for margen på rangsida for å bremse tørkinga der den skjer raskest. Så settes halsene inntil en vegg med margsida ut. Overhalsene er de siste som blir lagt i båten, og de blir ofte litt tjukkere enn resten. Dem setter jeg innerst så de tørker litt saktere. Slik står halsene i to måneder eller mer før de blir brukt i en båt.
før lagra jeg plank til halser fortøyd under flomålet, men nå har jeg gått over til å lagre dem i et kar med ferskvann. Problemet med å lagre dem lenge i fjæra er at om sommeren har man en liten risiko for pålemakkangrep, og om vinteren utsettes de for mye slitasje. Jeg har flere ganger mista plank enten fordi tauet røyk, eller fordi veden rundt hullet som tauet var festa i rett og slett ble slitt vekk. Mulig det er helt uproblematisk å vassgå i sjøen om man har en lun havn med en elvos, men her på Geitbåtmuseet er det så værhardt at jeg syns det blir upraktisk. Ulempen med å lagre i ferskvann er at materialen ikke blir saltimpregnert. Resonnementet mitt er at båten uansett kommer til å få smake saltvann tidsnok, men jeg erkjenner at det kan være en fordel med litt salt i ved som tørker dersom det hever likevektsfuktigheten i veden.

Ny strategi

Løsningen med å tørke under et presenningtelt viste seg å ikke virke. Jeg greide ikke å holde relativ luftfuktighet høyere enn 70% og etter to uker hadde det ene halsemnet fått i meste laget med tørkesprekker. Det som derimot var veldig artig å se var at det andre emnet, som jeg først tenkte var av betydelig dårligere kvalitet ikke hadde så mye som en sprekk! Og det til tross for at det målte kun 15% fukt på utsida. Hittil har jeg reint intuitivt gått ut ifra at virke som er tungt seinvokst, og dermed av bedre kvalitet til en rekke formål også tåler tørk bedre. Nå forstår jeg at det kanskje heller er stikk motsatt. Dvs. laus og lett ved som er lett å komprimere tåler tørk bedre en tung og feit ved. Selv om sistnevnte generelt sett er sterkere. Da jeg tok dette opp med Jon (Godal) var han slett ikke overrasket. Dette er selvfølgelig en påstand basert fullt og helt på anekdotisk grunnlag, så hvis noen vet mer om hva som kjennetegner ved som ikke sprekker under tørking er jeg lytter øre!

Jeg hogg hakk i emnet med sprekk for å se hvor dype de var. På det meste stakk de en tomme inn i veden. Heldigvis innså jeg at jeg hadde vært alt for feig hva gjelder å hogge emna ned på dimensjon, og etter å ha hogd vekk alle sprekker var det fortsatt igjen et halsemne som kan bli brukbart.

jeg kasserte ingen av halsemnene, men ga opp å tørke dem med en gang. Jeg valgte å ta til meg rådet om å legge emna i sjøen inntil videre. Hvor lenge halsene blir liggende i sjøen og hvor mye de får tørka før de blir lagt i båten har jeg ikke landa på enda, men når de tas opp kommer det uansett til å være fuktigere i lufta enn nå på våren, og når reiset er oppe blir det litt lettere å hogge dem enda mer ned på dimensjon.

Framhalsene

Bakhalsene var opp i mot tre tommer tjukke på det tjukkeste da jeg først satte dem til tørk. Da jeg begynte på framhalsene tok jeg sikte på 1 ½». Framhalsene er litt mer utfordrende å hogge ettersom at en må ta hensyn til at de skal passe med overhalsene. Men paradoksalt nok var det lettere å hogge dem såpass ned på dimensjon. Når en hogger en hals med sikte på å ha litt å gå på her og der, medfører det mye hodebry knytta til om slingringsmonet som settes igjenn kommer på riktig plass. Når en hogger halsen slik den skal bli er det liksom ikke så mye å lure på. Så var det heller ikke noen ulempe at det viste seg å være verdens fineste stokk da.

Stokken jeg brukte til framhalser hadde også litt sleng i margen, men denne gangen hadde jeg lært. Med en gang stokken var kløyvd sjekka jeg hvor mye det gjalt og fikk satt inn kompanserende tiltak i tide.

Overhalsene ble enda mer ufordrende å merke opp. De må jo passe med framhalsene, på samme måte som framhalsene må passe med dem. Forskjellen er bare at nå er jo framhalsene ferdige. Så nå må det bare bli rett.

Her følger en bildeserie som viser hvordan overhalsene ble til.

Til overhalsene brukte jeg 6″ plank.
Med halsene kan man gå veldig prosedyrisk tilverks, og gjøre seg helt ferdig med en side av gangen. Selv foretrekker jeg å få fjerna så mye ved som mulig så tidlig som mulig der det ikke er tvil om at det skal bort. Da blir de litt lettere å håndtere. Fikk skalka av en god del på bandsaga.
Loddsua merkes opp med loddmalen på ei skrå flate som blir tilhogd parallelt med kjølen, og i lodd.
Unnerkanten av loddsua er hogd til. Nå kan tykkelsen på bordet i loddsua merkes på.
I bakkant og ytterkant blir det streka opp to beine diagonale linjer.
Sida med vankant skal passe med framhalsen. Den lar seg ikke merke opp nøyaktig, men kommer frem av deg selv når halsen hugges innhul.
Halsen er helt ferdig oppmerka, og forminga kan begynne for alvor. Jeg bruker ofte kjedesaga til å skåre, og hogger så vekk klampene med ei litt smal øks.
Klampene er vekk og halsen begynner å ta form. Jeg fortsetter med samme øks helt til halsen er passe innhul. Det kontrolleres med hulmalen.
Halsen nærmer seg ferdig, og jeg går over til ei breiere øks. I dette tilfellet ei Trøndersk ryarbile. Jeg hogger inn mot margen fra begge sider, og går over midten til slutt. her er det nødvendig å hogge både framlengs, baklengs og helt på tvers av veden.
Før jeg gjør meg helt ferdig med undersida kontrollerer jeg med loddmalen at det ser nogen lunde fornuftig ut.
Når undersida er ferdig blir halsen tynna på oversida. prosedyren er tilnærma den samme som for unnersida.
I kantene kan en hogge parallelt med undersida av bordet. Midt på gjøres det på skjønn. Røntgensyn er fordel.
For å skåne halsene under vassgåinga snekra jeg ei kasse de kunne få ligge i.