Vi er i starten av November. kjølen er strekt, reiset er ferdig, og inne i en sexy blå burrito på gulvet ligger seks halser som venter på å bli felt.

I forrige blogginlegg var utfordringa med å tørke halsene et sentralt tema. Etter rådføring med andre båtbyggere valgte jeg å legge halsene i sjøen inntil videre. Veldig lettvint å utsette problemet på den måten. Halsene ble liggende i sjøen fra slutten av april til september. Jeg tok dem opp før første høststormen kom, og måtte dermed ta stilling til dette med tørk igjen. Nok en gang kom jeg fram til at det var best å utsette problemet.

Det ble spadd over litt spon helt litt vann over halsene inne i presenningen for å hindre tørk.

Det vil si:
Etter rådføring med andre båtbyggere kom jeg fram til at jeg var villig til å ta risikoen med å bygge med rå material. Når materialen uansett er rå tenkte jeg det er best om den er helt rå. Dvs. over fibermetningspunktet, slik at krympinga ikke har startet enda. Heller det, en å jobbe med material som krymper mens man holder på. Strategien ble derfor å utsette hele tørkeprosessen til halsene var ferdig tynna og på plass i båten. For å heve det endelige likevektsfuktnivået dusja jeg dem av og til i saltvann. I tillegg planla jeg å smøre de ferdige halsene med rikelige mengder rå linolje for å bremse uttørkinga ytterligere. forhåpentligvis vil summen av alt dette få halsene til å bare «akseptere» at de ikke får krympe så mye som de vil uten å sprekke opp.

Før halsene kan felles må ørhuene settes på. jeg brukte et bredt bord med margsprekk som jeg kløyvde i to slik at det ble mye kantved.

Først felte jeg begge ørhuene med litt overmål på lengda og satte i styresaum. Så spikka jeg til en mal for avsmalinga som jeg syns så passelig ut. Jeg saga og høvla til avsmalinga før jeg gjorde dem fast, men venta med å høvle til bruna til etterpå.

Jeg venta med å knekke kanten på kjølen til felling av halsene var godt i gang.
Her er kjølsporden høvla til oppå. Overgangen mot ørhuen ser brått mye bedre ut.

jeg begynte å felle bakhalsene. I volum er de er åtte ganger så store som bakhalsene til en færing. Når de i tilleg var helt rå ble vekta noe i nærheten av 16-gangen. Da begynner det å bli grunnlag for å sørge for god arbeidsstilling.

Må innrømme at jeg ble ganske fornøyd med opplegget her. Halsene kviler på en kloss nermest stamn. i tillegg butter de i mot en annen kloss slik at de kommer like langt bak ved hver prøving. Jeg felte dem inn fra sida, i samme plan som legget i framkant. Bukken på bildet sørga for at legget blei riktig ved hver prøving. etter ei prøving var det bare å skli halsen litt ut på bukken og sette i en pinne som tjente som sklisikring. Halsene var så tunge at de lå fint i ro slik mens jeg skar vekk litt. når jeg skulle justere loddsua vippa jeg dem bare ned i en lalomp jeg hadde stående ved siden av bukken. Slik går det an å jobbe altså.

Til felling av loddsua prøvde jeg noe nytt. Jeg venta med å knekke kanten på kjølspord og lodd til fellinga var godt i gang. På det viset hadde jeg ei stor og fin flate å medra mot også på oversida. Helt suverent praktisk. I tillegg ga det rom for å justere høyden på knekkanten litt om halsen ikke passa helt perfekt med svingen på lottet.

Da bakhalsene nerma seg ferdig felt begynte jeg på framhalsene. Jeg tok meg svært god tid med å posisjonere halsene riktig før første merking. Det å komme riktig ut fra start er alfa omega. Det hjelper ikke at halsene er kliss like om de ikke felles likt og riktig.

Ved andre prøving stilte jeg opp en overhals i rett høyde for å se hva det var jeg skulle imøtekomme. Det så ganske lovende ut.

Arbeidet med halsene føltes i grunn overraskende hverdagslig. Dimensjonene er selvsagt mye større en vanlig, men fremgangsmåten er egentlig akkurat den samme som for en færing. Den største forskjellen var at fellinga var mye mer utfordrende. Det har å gjøre med at sua er mye lengre og breiere. overgangen mellom kjøl og ørhu er også litt ekstra utfordrende å felle mot.

Bakhalsen er hogd til på undersida og høvling står for tur.

Da jeg begynte å hogge til bakhalsene så jeg til min store skrekk at de hadde blitt spist på mens de lå i sjøen. Den ene halsen var blitt angrepet av et 20-talls pålemakk. Heldigvis hadde de ikke kommet lenger inn i veden enn at de fleste kom vekk når halsen ble hogd til. I den ferdige halsen var det fortsatt 3 hull som gikk litt inn i veden. Jeg grov ut levningene etter makken og plugga igjenn de hulla. Halsene ble lagt i sjøen med rettsida opp. Av de halsene som var angrepet skjedde det kun på rangsida, og i den enden som lå nederst i fjæra. I dette tilfellet gikk det helt fint, men det skal være hevet over tvil at en ikke er trygg mot pålemakkangrep selv om materialen faller tørt et par ganger i døgnet.

Bakhalsen er ferdig forma til. Her gjenstår det kun å hogge skaring før bordet kan monteres.
Så snart borda kom på smurte jeg med rå linolje for å bremse tørkeprosessen.

Jeg felte ferdig alle fire halsene før jeg begynte å ferdigstille bakhalsene. jeg tenkte det var fordel om montering av hele omfaret gikk ganske raskt, slik at borda fikk tørke likt.
Medikene ble gjort av et saga 9/8″ bord. Dem la jeg i sjøen i ett døgn før de ble felt og gjort fast. De ble ikke like fuktige som halsene på kun ett døgn, men det var det jeg rakk. Tror det hadde en positiv effekt.

Skaringa til framhalsen er i ferd med å bli felt.

Framhalsene er de siste borda som settes på i første omfar. De kan merkes opp med rei samtidig som bakhalsene, eller så kan de merkes opp etter at medika er på, og skaringa mot den er felt. Jeg valgte å gjøre sistnevnte. Jeg bestemte meg for hvor langt fram og hvor høyt tuppen på medika skulle nå da sua på framhalsene var ferdig felt. Da ble det fort gjort å felle skaringa til framhalsen. Med den fremgangsmåten bruker jeg en rund høvel til å få et beint spor der skaringa starter.

Framhalsene er helt ferdig felt og klare til å merkes opp i ytterkant med rei. Når det gjøres i denne rekkefølgen er det nærmest umulig at noe blir feil. Jeg bruker å skyte til halsene først med omtrent en cm. overmål. Hvis de er breiere enn det blir oppmerkinga upresis.

Framhalsene var en fryd å jobbe med fra første hogg til siste høvelspon. Uten å overdrive den fineste stokken jeg har sett i hele mitt liv.

På noen av de gamle geitbåtene er overgangen mellom ørhu og hals vanvittig fin. Denne femringen bygd av Lars Aakvik er et godt eksempel på det. Helt sinnsykt fint gjort.

Halsen må prøves noen ganger under forminga også. Fortsatt litt ved som kan fjernes der den møter ørhuen.

Siste finish på Framhalsen. Helt alminnelig pusshøvel for skalering.

Første omfar er på plass, og jeg ble i grunn ganske fornøyd. Nummeret før man blir sjalu på det vannet som skal få lov å shreddes av disse halsene her.