English below.

Hva er et godt bånd?

Et spørsmål jeg nok kommer til å gruble mye over de neste årene.

Er dette godt nok?

Kanskje et spørsmål mange håndverkere stiller seg, eller jeg tror i alle fall ikke jeg er alene om dette? Det kunne jo blitt bedre, eller det kunne blitt enda bedre? Heldigvis har kloke læremestre lært meg å justere forventningene til meg selv og bli flinkere til å gjenkjenne at det finnes noe som heter godt nok. Ofte, blir jeg selv ferdig med noe som jeg ikke er helt fornøyd med, hver feil er som et sandkorn i øyet, de regelrett lyser opp og ut av gjenstanden! Hvis jeg lar det ligge noen uker, for så å komme tilbake til det er jeg ofte (men ikke alltid!) overrasket over hvor bra det egentlig ble.

Samme spørsmål får jeg ofte fra deltagere på kurs- er dette bra nok? Og da er jo alltid det ærlige svaret mitt farget av konteksten. Er dette bra til å være det første du noen sinne har vevd?! Ja! Helt strålende bra! Vil du gremmes litt når du ser tilbake på det om tre år? Ja! Nesten helt sikkert. Eller – Er dette bra nok til å være konfirmasjonsbelte til barnebarnet ditt, ja- du kan slå innslagene dine hardere og stramme litt mer for et jevnere og mer slitesterkt resultat, men verdien av at akkurat du har vevd det til konfirmanten, veier opp for uendelig mange skavanker.

Å vurdere et arbeid fra et pedagogisk ståsted, å dømme en gjenstand som en jury eller å vurdere og analysere en historisk gjenstand kommer alle med sine egne utfordringer.

Har den som vevde dette båndet for hundre år siden vevd løst og luftig fordi funksjonen til båndet krevde en myk struktur, eller hadde hen dårlig tid? Er båndet stramt i alle retninger med innslag slått hardt som stein fordi den som vevde ville ha et stivt, slitesterkt bånd som skulle vare i hundre år, eller har de hatt en stressende periode og latt all frustrasjon flyte ut i veven?  Hvor mye er håndverkerens personlige utrykk, hvor mye er målrettet knyttet til funksjon og hvor mye er kyndighetsnivå?

Dette temaet er ikke ferdig tygget, men siden bloggen skal være en løpende journal over arbeid, tanker og drøvtygging, blir det med disse uoriginale, kanskje ikke bra nok- refleksjonene for denne gang.

Bilde er av mitt aller første bånd.

Kvalitet = uffda

Tabber = Oisann! På grensen til komisk?

Affeksjonsverdi- 1000/100 Dette er tross alt det første båndet jeg vevde, det holder i trådene sine minner om Olga Maria Breivik som lærte meg å veve og representerer en start på veien min mot å ha bunadtilvirking og båndveving som levebrød.

Good enough?

What constitutes a good band?

What is good enough, when have I done well enough? A question that I struggle with on a regular basis and one that I suspect I will be revisiting a lot over the next few years.  I also suspect that I am not alone and that many craftspeople have the same internal battles. Luckily, especially during my apprenticeship my mentors taught me to accept that there is such a thing as good enough, and that good enough is in fact a sliding scale that very much depends on context.

I often find myself finishing a project, seeing every mistake and feeling rather glum about the whole situation. Every mistake and imperfection shines up like a beacon, impossible to ignore. Yet, upon returning to the same object a few weeks later, I am often (although not always) surprised at how those very same mistakes have faded into insignificance. Magic? Perhaps.

When teaching band weaving, students often ask how they are doing, is their band good enough? My honest answer is often something along the lines of; Yes! Considering this is the first bit of weaving you have ever done, yes, it is really good. Will you look back at in three years time and think to yourself it looks as rough as a badgers backside? Yes most likely, I rather hope you will. Having room for improvement is of course, a good thing.

I also find it easier to see the beauty in what others have made, rather than in my own work. Also, I suspect a common trait amongst people who create and make?  Judging the work of others for pedagogical purposes, making a professional appraisal of work or in the role as one studying the work of others long since passed on, are challenging to me, all in their own ways.

What are the premises? When studying a historic band, is it woven too loosely or did the weaver intend to make a loose, soft and malleable band, suitable for a specific purpose? Is the precise, even band woven as hard as rock a result of a weavers determination to create a perfect, hardwearing band, fit to last for a hundred years without signs of wear or was the weaver having a pretty rough time and every last ounce of frustration was beaten out into each thread of weft?

All questions and ruminations that I no doubt will return to. (Like a yew chewing her cud on repeat.) This blog is meant as an informal log of my work and a trail of my thoughts over the next few years, so I will cease for today, with these not particularly original, perhaps not good enough words.

Picture of the first band I ever wove.

Quality – poor

Mistakes – oodles of them

Sentimental value – HUGE! This is after all the very first band I wove. Each thread carries fond memories of my mentor Olga Maria Breivik. It also represents the start of my journey towards making a living as a full time bunadseamstress and bandweaver.

Det aller første båndet jeg vevde. My very first band. PS. Thanks to my mum for hanging onto this. <3